Jeg er ei 20 år gammel jente som er adoptert fra Filippinene. Jeg kom til Norge da jeg var ni måneder gammel sammen med tvillingssøstera mi.
Jeg har vært innom flere idretter og aktiviteter opp gjennom barndommen. Både ballett, lengdeløpsskøyter og håndball har jeg prøvd på, men det var fotballen som trakk det lengste strået. Jeg sluttet etter hvert på både skøytene og balletten ettersom jeg bestemte meg for å satse fullt og helt på fotballen. Mot slutten av barneskolen begynte jeg å spille på fotballaget som var ett år eldre enn meg, og det satte grunnpilaren for min utvikling som fotballspiller.
På ungdomsskolen ble jeg tatt ut til å spille for både juniorlaget og seniorlaget til Vikersund (som nå byttet navn til Modum), Hønefoss bylag og også etter hvert til Buskerud kretslag. Fotball var blitt min store lidenskap og jeg var lykkelig på banen!
En annen hobby jeg alltid har hatt på siden er å synge. Jeg har gått i forskjellige kor gjennom oppveksten, og da jeg begynte på ungdomsskolen, startet jeg i det lokale tensingkoret i Modum; Heggen Gospel. Her utviklet jeg meg stort, både med sangstemmen min, men også som person i et fantastisk miljø hvor alt lå til rette for individuell vekst.
Høsten 2006 begynte det evinnelige skademarerittet som skulle forfølge meg i årene fremover. Jeg spilte en kamp for juniorlaget i Vikersund og ble hardt skadet i venstre kne. Jeg måtte ut av trening i noen måneder, og jeg var for utålmodig og begynte for tidlig med trening igjen desember det samme året på skolens basketballturnering. Det bar tilbake til legevakta - til MR og røntgen, og det viste seg at korsbåndet var røket. Jeg måtte inn til operasjon i april 2007, og måtte legge fotballen til side i ett år.
Da fotballen ikke lenger preget livet mitt på samme måte, måtte jeg ty til noe nytt. På denne tiden brukte jeg mye tid på musikk, og lot det få en betydelig plass i hverdagen. Med konfirmasjonspengene kjøpte jeg meg en gitar, og jeg fant etter hvert ut at dette var noe jeg interesserte meg for! Jeg fant notater mamma hadde fra da hun spilte gitar, lånte gitarbøker på biblioteket og satt på Internett og jobbet frem gitarferdighetene på egen hånd.
Jeg hadde enda ikke gitt opp fotballen, og på videregående kom jeg inn på idrettslinja hvor jeg fortsatte å spille på toppidrettslinja. Det ble betydelig mer trening i årene som fulgte, og jeg var stadig fram og tilbake på banen med det vonde kneet. I en av de første fotballøktene i 3. klasse skjedde det jeg hadde fryktet mest. I en takling med en gutt i klassen var det igjen kneet som fikk kjenne smertene - denne gangen var det høyre kne. Nye MR-undersøkelser viste at det igjen var korsbåndet som var røket, og jeg innså til min store fortvilelse at min tid som fotballspiller var over. Kneet ble operert våren 2012 - en tid da jeg endelig klarte å forsone meg med tanken om at fotballen var et ferdiglest kapittel i livet mitt.
Både på ungdomsskolen og kanskje spesielt på videregående jobbet jeg iherdig på skolen. Jeg hadde skyhøye krav til meg selv og mange påpekte ofte at jeg jobbet for mye. Det ble mange sene kvelder og netter og lite søvn som kombinert med mye trening, mye lesing og mye jobbing ofte gjorde meg fullstendig utmattet. I dag kan jeg være etterpåklok og spørre meg selv "Var karakterene virkelig verdt den syke utmattelsen som drev meg alle disse årene?", men på den tiden var det ikke lett å tenke slik. De gode resultatene fikk meg til å tro at det var lønn for strevet.
Da jeg endelig var ferdig på vgs, tok jeg et år på Sunnmøre folkehøgskule i Møre og Romsdal. Her fikk jeg tid til å nyte livet, finne meg selv, få nye og "egne" venner og utvikle meg uten tanken på lekser, prøver og framføringer, prestasjonspress og karakterer, men kanskje mest av alt - uten Anabel. For første gang på våre 19 år skilte vi lag, og det har vi begge vokst utrolig mye på. Dette året var stappet fullt med opplevelser, venner og utfordringer, og det er virkelig et år jeg aldri kommer til å glemme!
Jeg har vært innom flere idretter og aktiviteter opp gjennom barndommen. Både ballett, lengdeløpsskøyter og håndball har jeg prøvd på, men det var fotballen som trakk det lengste strået. Jeg sluttet etter hvert på både skøytene og balletten ettersom jeg bestemte meg for å satse fullt og helt på fotballen. Mot slutten av barneskolen begynte jeg å spille på fotballaget som var ett år eldre enn meg, og det satte grunnpilaren for min utvikling som fotballspiller.
På ungdomsskolen ble jeg tatt ut til å spille for både juniorlaget og seniorlaget til Vikersund (som nå byttet navn til Modum), Hønefoss bylag og også etter hvert til Buskerud kretslag. Fotball var blitt min store lidenskap og jeg var lykkelig på banen!
Vikersund jenter 91 på Norway-cup 2005
En annen hobby jeg alltid har hatt på siden er å synge. Jeg har gått i forskjellige kor gjennom oppveksten, og da jeg begynte på ungdomsskolen, startet jeg i det lokale tensingkoret i Modum; Heggen Gospel. Her utviklet jeg meg stort, både med sangstemmen min, men også som person i et fantastisk miljø hvor alt lå til rette for individuell vekst.
Her opptrer Anabel og jeg på Tysklandsturneen med Heggen gospel i 2010!
Høsten 2006 begynte det evinnelige skademarerittet som skulle forfølge meg i årene fremover. Jeg spilte en kamp for juniorlaget i Vikersund og ble hardt skadet i venstre kne. Jeg måtte ut av trening i noen måneder, og jeg var for utålmodig og begynte for tidlig med trening igjen desember det samme året på skolens basketballturnering. Det bar tilbake til legevakta - til MR og røntgen, og det viste seg at korsbåndet var røket. Jeg måtte inn til operasjon i april 2007, og måtte legge fotballen til side i ett år.
Da fotballen ikke lenger preget livet mitt på samme måte, måtte jeg ty til noe nytt. På denne tiden brukte jeg mye tid på musikk, og lot det få en betydelig plass i hverdagen. Med konfirmasjonspengene kjøpte jeg meg en gitar, og jeg fant etter hvert ut at dette var noe jeg interesserte meg for! Jeg fant notater mamma hadde fra da hun spilte gitar, lånte gitarbøker på biblioteket og satt på Internett og jobbet frem gitarferdighetene på egen hånd.
Jeg hadde enda ikke gitt opp fotballen, og på videregående kom jeg inn på idrettslinja hvor jeg fortsatte å spille på toppidrettslinja. Det ble betydelig mer trening i årene som fulgte, og jeg var stadig fram og tilbake på banen med det vonde kneet. I en av de første fotballøktene i 3. klasse skjedde det jeg hadde fryktet mest. I en takling med en gutt i klassen var det igjen kneet som fikk kjenne smertene - denne gangen var det høyre kne. Nye MR-undersøkelser viste at det igjen var korsbåndet som var røket, og jeg innså til min store fortvilelse at min tid som fotballspiller var over. Kneet ble operert våren 2012 - en tid da jeg endelig klarte å forsone meg med tanken om at fotballen var et ferdiglest kapittel i livet mitt.
Både på ungdomsskolen og kanskje spesielt på videregående jobbet jeg iherdig på skolen. Jeg hadde skyhøye krav til meg selv og mange påpekte ofte at jeg jobbet for mye. Det ble mange sene kvelder og netter og lite søvn som kombinert med mye trening, mye lesing og mye jobbing ofte gjorde meg fullstendig utmattet. I dag kan jeg være etterpåklok og spørre meg selv "Var karakterene virkelig verdt den syke utmattelsen som drev meg alle disse årene?", men på den tiden var det ikke lett å tenke slik. De gode resultatene fikk meg til å tro at det var lønn for strevet.
Da jeg endelig var ferdig på vgs, tok jeg et år på Sunnmøre folkehøgskule i Møre og Romsdal. Her fikk jeg tid til å nyte livet, finne meg selv, få nye og "egne" venner og utvikle meg uten tanken på lekser, prøver og framføringer, prestasjonspress og karakterer, men kanskje mest av alt - uten Anabel. For første gang på våre 19 år skilte vi lag, og det har vi begge vokst utrolig mye på. Dette året var stappet fullt med opplevelser, venner og utfordringer, og det er virkelig et år jeg aldri kommer til å glemme!
Musikklassen jeg gikk i på SUFH. For en herlig gjeng!
Sommeren 2012 ble jeg tatt opp ved Universitetet i Bergen, på lektorutdanningen i språk med master i fremmedspråk. Fransk har alltid vært ett av yndlingsfagene på skolen, og året på SUFH hjalp meg til å finne ut at det var nettopp dette jeg ville studere. Samme sommeren fikk jeg meg et rom i et kollektiv med fire andre, deriblant Mari som jeg gikk i klasse med på SUFH, og nå, etter mange uker med spenning og nervøsitet, har jeg endelig flyttet inn, og er klar for at et nytt eventyr skal begynne!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar