Scared to death!

Ok. Dette kan sikkert virke ganske teit, men jeg hadde en ganske ... "skummel" opplevelse natt til i dag. Det viste seg at det bare var fantasien som spilte meg et puss, men dere kan få høre historien min allikevel!

Jeg hadde vært ganske lenge våken og pratet på nettet. Med Marte, blant annet (hun har kommet hjem fra USA!). Jeg fant ut at jeg skulle legge meg. Jeg var oppe litt tidligere samme kveld for å spise kveldsmat og pusse tenner, og det viste seg at jeg var den siste til å legge meg.

Anyway, jeg satte dataen på hvilemodus (da går det mye fortere å slå den på igjen! :P) og la meg til å sove. Det tok ikke lang tid før jeg skulle begynne å høre det. Det var disse lydene jeg hørte i overetasjen - i rommet ovenfor mitt, stua. Jeg mener... Jeg er vant til å høre "huslyder". Dem har vi nok av i dette huset. Men dette var en ny lyd jeg ikke hadde hørt før! Først ble jeg shitredd for at noen hadde brytet seg inn, men det ga mindre og mindre mening, ettersom de ikke flyttet på seg. "De" var bare i stua hele tida!

Noen fakta før vi går videre.

• Jeg var den siste til å legge meg. Ingen andre skulle teknisk sett vært oppe
• Det gir ikke mening at det bare var mamma/pappa som skulle på badet, for huset vårt er konstruert slik at stua er bare et eget rom. Det er ikke et gjennomgangsrom, eller noe.
• Det kunne ikke vært noen som bare hadde bestemt seg for å se på tv, heller. Jeg mener... Man lager da ikke så mye lyd av å sitte i sofaen og glane på en skjerm?
  

Etter å ha ligget en stund, bare lyttet, og tenkt ut NOK i fantasien min, måtte jeg prate med noen om det. Jeg var kjemperedd nå, og tok fram dataen igjen (se, praktisk med hvilemodus, eller?). Det var overraskende mange på msn midt på natta fremdeles. Marte var den første jeg pratet med. Hun skulle snart legge seg, så jeg heiv meg over til å snakke med Halvor istedenfor. Jeg hørte lydene jevnt fremdeles. Det var nesten som om noen flyttet på møblene der oppe! Det ble stille noen ganger i noen sekunder før det plutselig begynte igjen. Halvor prøvde å overtale meg til å gå opp for å se hva som foregikk, men "NO WAY!!", tenkte jeg. Aldri om jeg tør det alene! "Nettopp", svarte han "få med deg Anabel!". På denne tiden ble det plutselig stille igjen der oppe - dødt stille. På én måte var det nesten verre enn da jeg faktisk hørte noe! Jeg satt i senga, livredd for at "noen" skulle komme inn døra. Jeg kunne kjenne hjertet banke hardt i brystet, mens jeg satt der. Men så begynte det igjen. Høyere denne gangen. Jeg begynte å tro at det hele foregikk i hodet på meg!

Jeg ropte på Anabel i naborommet. Jeg orket ikke å ligge og høre på det lenger. Halvor ba meg seriously om å ta henne med opp, så jeg mannet meg opp til å gjøre det. Vi snakket litt (Anabel og jeg) veggimellom, men hun var så trøtt stakkar. Da hørte hun det også!! Jeg følte en strøm av en slags lettelse fyke gjennom kroppen - noe som er rart, for det burde jo egentlig gjort meg mer skremt? - men jeg var ikke gal! haha...

Så, vi bestemte oss for å gå opp sammen. Det første vanskelige, var å åpne døra! Det slapp jeg, for Anabel kom inn til meg. Jeg hørte henne, men skvatt søren meg allikevel! Vi gikk opp. Jeg gikk først, og hun fulgte hakk i hæl. Det var en slags merkelig følelse jeg hadde! Det var akkurat som om jeg så på oss utenfra. Som om jeg så hele situasjonen fra tredje synsvinkel... Anyway, det så helt dødt ut oppe, og det var helt stille. Så det kunne i hvert ikke ha vært mamma eller pappa jeg hadde hørt. Vi var begge dritredde nå. "Frykthetsterskelen" var på topp, og jeg merket at jeg nesten var klar til å se hva som helst.

Vi gikk forsiktig bort til stua. Jeg slo på lyset, og med ett skjedde alt veldig fort. Anabel hadde sett noe, og jeg hørte et eller annet bak oss. Vi skrek begge to. Nei, vi skrek ikke. Vi nærmest hylte! Jeg tror ikke jeg har vært så redd før! (snakket med mamma senere, og hun fortalte at det var som å høre dødsskrik!)

Vi fant oss på gulvet. Jeg så meg rundt. Lyset fra stua var det eneste lyset vi hadde å gå etter. Jeg oppdaget en ny frykt av at jeg faktisk var klar for å se hva som helst! Blikket gled rundt, men festet seg til der jeg hadde hørt lyden fra - fra boden, som var det mørkeste stedet nå - i enden av gangen. Jeg var stiv og stum av skrekk. Vi bare ventet...

Plutselig kom mamma ut fra soverommet hennes. Hun hadde våknet av skrikene våre, og var redd for hva som hadde skjedd (naturligvis! - Anabel og jeg er IKKE av de som skriker slik som vi gjorde i natt!). Plutselig begynte jeg å gråte. Jeg har aldri vært så redd at jeg har begynt å gråte før! Jeg fortalte henne at jeg hadde hørt disse lydene da jeg lå nede på rommet. Hun prøvde å trøste meg mens hun snakket rolig, og fortalte at det hadde naturlige årsaker. Vi gikk inn på rommet hennes for å roe oss ned litt. Jeg skalv over hele kroppen. Hun fortalte at det må ha vært markisen på verandaen jeg må ha hørt. Den var rullet ut siden det regnet, og det var nok den som hvinte og skrangla i vinden. Jeg fant det først "teit", for jeg var helt sikker på at det skjedde rett over rommet mitt! Men jeg fant det mer og mer sannsynlig siden markisen henger på veggen som er på rommet mitt (men på utsiden naturligvis).

Med dette faktaet i boks, slappet jeg mer av, og sa vi kunne gå ned igjen nå. Det ble til at jeg skulle sove inne hos Anabel, siden vi var blitt så oppskaket. Det er koselig å ligge inne hos henne i blant. Hun har jo køyeseng, så jeg la meg bare i underetasjen der. Jeg var lys våken, så jeg tok fram en bok og begynte å lese. Fikk nesten ikke med meg noenting, så jeg la den fra meg og falt omsider i søvn.

Dette var natten min. Snakket litt med Anabel om det i stad, og kom fram til at vi enda ikke har svar på hva jeg hørte bak oss da vi stod i stua, og heller ikke hva det var Anabel så. Det var et lysglimt, eller noe...
En annen ting Anabel tenkte over da jeg sovna, var at lydene stoppet etter at vi hadde vært oppe.

Men dette orker jeg ikke å tenke mer over nå. Klokka er 15:30 og jeg har ikke spist en dritt i dag. (shit!!)

# Har dere opplevd noe lignende før?

Ha en flotters dag!
Vi skrives!

- Linnie