POKKERS KNE!! :(

Jeg hadde hatt så mange gode treningsøkter i det siste! Jeg syntes jeg hadde bra prestasjoner både på fotballtreninger, fotballkamper, joggeturer og økter på skolen... Jeg følte meg virkelig i form! Meg?! Det var nesten for godt til å være sant. Og det skulle vise seg å være riktig; det var for godt til å være sant.

Tirsdag 24. aug (bursdagen til mamma) hadde vi toppidrett på skolen. Jeg tok som vanlig turen ned til stadionen for å spille fotball. 2 IDA er på den klasseturen vi var på i fjor, så Henriette skulle ikke være med. Det var kun 1. og 3. klasse som skulle ha fotballøkt i dag! Silje (den nye jenta i fotball som går 1. året) viste seg å ikke komme i dag, så det var meg og gutta som møtte opp. Treninga var veldig bra! Espen (lærer) hadde lagt opp økta til overtallsspill, skuddøvelser og spill, og jeg syntes det var veldig moro å spille i dag! :) Det var da vi kom til spillinga mot slutten det skjedde.

Jeg husker egentlig ikke helt hvordan det skjedde. Det skjedde nemlig veldig fort! Det eneste jeg husker, var at jeg skulle løpe etter ballen. Jeg trodde jeg tok den da Didrik kom løpende fra sida (riktig?), og det er her hukommelsen er litt vag. Jeg kjente plutselig veldige smerter i høyre kne, og ble liggende på bakken og vri meg i smerter. Jeg trodde selv at det var en vridning, men læreren sa han trodde det var "kneskål mot kneskål-sammenstøt" - noe som er rart siden Didrik sa han ikke merket noenting... Anyway, læreren støttet meg til sidelinja, og jeg ble sittende der og se på resten av økta. Didrik støttet meg til garderoben, og Eivind stakk for å hente ispose til meg.

Jeg syntes nå selv at smertene hadde forsvunnet litt. Men da jeg kom inn i garderoben, begynte smertene for fullt igjen! Siden jeg var den eneste i fotballøkta i dag, var det ingen til å hjelpe meg i garderoben heller! Jeg lå på gulvet og vred meg i smerter - jeg kjente til og med at jeg ble våt i øynene av dette! Jeg var desperat. Jeg ringte Anabel og Anny for å spørre dem om de ville komme ned og hjelpe meg med å skifte (jeg var fremdeles påført treningstøy), men det var ingen av dem som svarte. Jeg følte meg så hjelpeløs. Jeg tok også etter hvert og ringte Nikolas - og han svarte omsider han også! Jeg langet ut om hva som hadde skjedd og han var så medfølende og omtenksom! :) Etter samtalen med ham føltes beinet utrolig nok bedre allerede (fikk nok tankene på andre ting), og jeg benyttet sjansen med én gang til å hoppe inn i dusjen (bokstavelig talt!!) og skifte - selv om det var grusomt! :(

Da jeg endelig hadde skiftet ferdig, kom jeg meg ut. Det er et lite stykke fra garderoben og opp til skolen, og jeg husker jeg funderte godt på hvordan jeg skulle klare denne biten da jeg stod i garderoben! Jeg hadde jo tatt sykkelen ned, men hvordan jeg skulle få den opp igjen var et annet spørsmål. Jeg må ha stått i minst 10 min ved sykkelen og prøvd å manne meg opp til å ta fraspark! Det var en mann som stod i bygget ved siden av og bare så på meg.. Koselig. Saken var at jeg stod mest og vurderte å stå med venstrebeinet i bakken og trå fra med høyre (det vonde beinet), men jeg turte ikke nettopp det å trå fra med det vonde. Det gjorde så vondt! Jeg klarte heller ikke å stå alene på høyrebeinet og trå fra med venstre. Beinet er fremdeles i dag (to og en halv dag etter skaden) så vond at jeg ikke kan stå helt på det alene! Det endte i at jeg måtte bite i meg det som holdt meg i mot, og trå fra med høyre. Det gikk bra, men det gjorde vondt hver gang høyrefoten var oppe på pedalene. Da jeg kom til lyskrysset, ble det akkurat grønn mann! Fy søren! Jeg hadde ikke klart å gå av sykkelen der for å trille over veien, eller starte å sykle på nytt. Helt utrolig! :)

Jeg kom meg omsider på skolen og fikk på en ny ispose, samt kompresjon på kneet. Jeg kom meg gjennom den dagen med god hjelp av min kjære søster og Karoline Magnussen :) Tusen takk, jenter! Dere er herlige!

Dagen etter (altså i går) var kneet enda verre! Vi hadde ikke mulighet til å skaffe et par krykker hjemme - kun én som vi hadde fra før, så jeg tok den. Anabel ble min støtte på den andre siden! Fy søder hvor mye jeg gråt den dagen. Jeg følte meg hjelpeløs, patetisk og som en liten krøpling. Alt gjorde vondt - og det var ikke noe bedre da jeg kom til fysioterapeuten som skulle se på kneet (les: vri og dra beinet og kneet i alle mulige retninger). Fy fader til smerte! Anabel var med meg, og hun sa hun ofte måtte snu seg, for hun orket ikke å se på! Serr. Rett etter var det tilbake på skolen for å ta klassebilde. Herlighet! Meg med tårevåte øyne, sliten og utmattet. Jeg følte meg ikke LITT fresh engang! Etter fotograferinga tilbød Liv (lærer) seg å kjøre Anabel og meg til hjelpemiddelsentralen for å hente et par krykker - for det funket da for søren ikke å humpe rundt på én! Vi dro først til et sted jeg ikke husker hva heter. Der var det ikke. Deretter gikk Liv rundt på plassen der for å finne det. Hun fant det ikke - men hun fikk snakket med en som fortalte hvor det var. Gjett da! Det lå jo rett ved skolen! Haha, score! Vi fikk endelig et par krykker til meg, og jeg kunne "tilfreds" dra tilbake på skolen.

Nå har jeg ikke vondt bare i kneet, men også i hendene av å bruke disse hersens krykkene jeg allerede er lei av. Men jeg har vært sammen med Nikolas en god del denne uka, og jeg elsker å være sammen med ham! Han er så ufattelig herlig :D

Jeg vil også rette en stor takk til Anabel som har vært en reddende engel for meg disse dagene så langt. Med å bære sekker, hente bøker, skaffe meg ting og tang som jeg trenger, og bare trøste meg da smertene var på det verste! Tusen takk Anabel :) Du er helt fantastisk!

Nå vil jeg legge meg!
Vi skrives :)

- Linnie