Jeg kom hjem fra jobb i dag, og bare måten jeg hilste på mamma og pappa på som satt i stua og så på tv, gjorde at de skjønte at jeg var veldig sliten. Men SELV OM de visste at jeg var sliten, og at jeg også fortalte dem om hvor sliten jeg var, klarte de virkelig ikke å la meg være i fred. De vet at når jeg er i dette humøret, nytter det verken å snakke med eller til meg - og at det bare skal en liten dråpe til for at begeret skal renne over. Det var visst allikevel ikke så lett å la meg være i fred, så jeg er redd for at jeg kanskje brukte en litt hard tone mot dem (spesielt mamma) før jeg stakk ned for å legge meg. Da jeg kom ned på rommet, gråt jeg. Har du noen gang vært så utmattet at du har begynt å gråte? Jeg følte meg svak, patetisk og sint. Sint på at jeg ikke tåler mer. Sint på at jeg er så svak. Sint på at jeg ikke klarer å takle alt som skjer. Sint på meg selv på grunn av at jeg ikke klarte å holde meg unna fotball på Ekebergsletta som kunne forhindret smertene i kneet som jeg har nå - som igjen fører til at jeg ikke kan gjøre en pokkers ting uten å få vondt. Selv ikke det å sitte her i senga er helt smertefritt!
*
Nå har jeg sittet ganske lenge oppe med dataen og hatt en god og lang samtale med Sindre over facebook. Han fikk meg til å roe meg ned og prate litt ut, samtidig som han også pratet litt ut. Jeg Sindre er så utrolig bra, og jeg er så glad for at han var pålogga nå. Tusen takk, knight!
Selv om jeg fremdeles er sliten, tror jeg at jeg at det er lettere for meg å sove i natt, enn det det var natten i forveien. I morgen skal jeg møte Sunniva! :)
Vi skrives.
- Linnie
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar