20 år i Norge!

I dag er det dagen vi hjemme hos oss pleier å kalle "Barnas Dag". Den 19. februar 1993 kom nemlig tvillingsøstera mi, Anabel, og jeg til Norge. Vi ble adoptert fra det sørøstlige landet Filippinene da vi var ni måneder gamle. Selv om jeg ikke husker noe fra verken landet eller den biologiske familien, tenker jeg titt og ofte på det og dem. Det er ganske rart egentlig, samtidig så ufattelig og sprøtt at jeg nesten ikke vet hva jeg skal tenke eller tro. Det eneste jeg kan holde fast ved er det jeg vet, og det er at jeg ikke kunne fått det bedre enn jeg har det her! Det fyller meg med en enorm følelse av takknemlighet, et ord både Anabel og jeg har reflektert og snakket mye rundt.

Anabel og meg tre år gamle :) (jeg er t.v.)

Jeg mater Anabel, eller rettere sagt, stapper munnen hennes full av mat!

*

I fjor, da jeg gikk på Sunnmøre folkhøgskole, holdt jeg en morgensamling om dette begrepet "takknemlighet" som ble tatt godt i mot av både elever og lærere. Jeg la den ut på bloggen i fjor, men jeg velger å legge den ut igjen i år også :)

"I dag skal jeg holde morgensamling og jeg tenkte å snakke om takknemlighet, og hva dette ordet betyr for meg. Som dere sikkert vet, er jeg opprinnelig fra et annet land. Jeg er adoptert fra Filippinene, og den 19. februar i 1993 kom Anabel og jeg til Norge. Vi har aldri hatt noen stor markering på denne dagen, men jeg pleier alltid å se på livet mitt og tenke over hvor heldig og glad jeg er for alt jeg har, alt jeg har oppnådd og alt jeg har grepet av sjanser, muligheter og utfordringer. For at dere skal skjønne hva jeg legger i ordet «takknemlighet», tenkte jeg at jeg kunne begynne å fortelle litt om bakgrunnen min.

Filippinene er en øynasjon som ligger sørøst i Asia. Den består av omtrent 7000 øyer, og er et meget fattig land. Jeg ble født 13. mai 1992, og jeg var så heldig å få en enegget tvillingsøster, som noen av dere kanskje har møtt. Vi to var nummer fem og seks i søskenflokken, så vi var en ganske stor gjeng. I og med at foreldrene våre hadde dårlig råd, fant de fort ut at de ikke hadde råd til å forsørge oss alle sammen. I ren desperasjon ble jeg solgt til et annet sted i Filippinene, men vår biologiske mor klarte ikke tanken på at Anabel og jeg skulle være skilt fra hverandre, så de kjøpte meg tilbake, og Anabel og jeg ble satt på et barnehjem i Manila, som er hovedstaden i Filippinene.

En tid før dette skjedde, var det et par i Norge som så inderlig ønsket seg barn. De klarte ikke å lage barn på egenhånd, så de bestemte seg for å kontakte et adopsjonsbyrå. De fikk senere vite at de kunne dra ned til Filippinene og hente et tvillingpar. Dere kan tenke dere hvem de heldige tvillingene var? Så de dro ned til Filippinene i februar 1993 og tok oss med til deres hjem.

Anabel og jeg er ganske forskjellige i forhold til andre norske barn, når vi tenker på hud, øyne og hårfarge. Det har ført til at vi, i en liten periode på barneskolen, kunne bli mobbet for bakgrunnen og utseendet vårt.

Selv om dette var veldig vondt og ble sittende lenge, betyr det så utrolig lite når jeg tenker på alt det gode som har hendt og, og som jeg har fått muligheten til å oppleve!

• Jeg har fått muligheten til å gå på skole og få meg en utdannelse
• Jeg har fått muligheten til å bli oppdratt i en varm og kjærlig familie
• Jeg har fått muligheten til å sove i et trygt og godt hjem med tak over hodet
• Og jeg har fått muligheten til å utvikle talent jeg har, og gjøre det jeg har lyst til.

- Jeg har med andre ord fått den oppveksten så alt for mange av verdens barn kunne drømme om å ha.

Anabel og jeg er så takknemlige for at vi har fått disse mulighetene, og vi føler oss samtidig så utrolig heldige og velsignet. 

Jeg takker Gud for at jeg har kommet hit. Hvor jeg har blitt kjent med så mange fantastiske mennesker der de aller fleste godtar meg for den personen som jeg er. Som ikke ser på hud, øyne, og hårfarge, men som heller ser forbi det, og på hvem jeg faktisk er."

*

Det var altså morgensamlinga jeg holdt for folkehøgskolen i fjor. Jeg har faktisk holdt dette "foredraget" flere ganger, men da har det vært sammen med Anabel. Da er presentasjonen litt annerledes, og med en powerpoint hvor vi også syns understreker flere sider ved takknemlighet som flere relatere seg til. Jeg får jo ikke med den her, så jeg droppet å ta den med.

Nå er dagen snart over, og jeg sitter på rommet mitt. Mari og jeg var ute en liten tur i stad på Peppes, og det ble dagens lille markering :) Det var veldig koselig!
Nå begynner klokken å bli mange, så jeg tar nok kvelden hvert øyeblikk. Venter bare på en telefon fra min kjære tvillingssøster :)

God natt, du som har tatt turen til bloggen min! Om du er venn, i familien eller om du tilfeldigvis kom innom bloggen min :)

Vi skrives!
- Linnie