Dette er min siste dag som 17-åring. Vi startet sent på skolen, så jeg sov til klokka nærmet seg 9. Jeg var alene på hybelen i natt, siden Anabel overnattet hos ei venninne :)
Da klokka var slagen 9, gikk jeg inn på It's Learning for å sjekke om jeg hadde kommet opp i noe skriftlig eksamen. Jeg kunne faktisk kjenne hjertet dunke da jeg klikket meg inn. Alternativene var fransk II og matematikk R1. Det stod ikke noenting om 2 IDA der, og etter å ha snakket med noen klassekamerater over msn og facebook, konkluderte vi med at ingen hadde kommet opp skriftlig i disse fagene, og at det var stor sjanse for at vi ville bli trukket opp i treningslære skriftlig 1. juni. Jeg var glad til. Selv om jeg syns at fransk skriftlig var det beste jeg kunne kommet opp i, gjorde jeg det bra på heldagsprøva i treningslære også, så jeg var likeglad! - Og ikke minst, jeg var ferdig med matte for resten av livet mitt!! Hun ene venninna mi i klassen gråt av glede :D
Jeg tok sykkelen med det punga hjulet til skolen. Jeg må seriøst få fiksa det dekket snart! Anyways, vi skulle ha jogging på starten av dagen, så jeg gikk til gymsalen. Akkurat da jeg gikk forbi paviljongen, så jeg Anabel komme med et relativt forvirret uttrykk i ansiktet. "Analin, jeg tror jeg har kommet opp i matte...", var det første hun sa. Jeg rakk ikke å tenke så mye før hun fortsatte med "... Og jeg tror du har kommet opp i det du også!". Jeg utbrøt et brudd av frustrasjon da jeg skjønte at hun var seriøs. Læreren kom like etter med papirene hvor det stod svart på hvitt at jeg var blitt trukket i matematikk R1! De hadde visst ikke klart å legge ut info om 2 IDA før en stund etterpå.
Jeg gikk med blandede følelser inn i garderoben for å treffe på Anny. Hun var utrolig lei seg for også ha kommet opp i matten, og ga uttrykk for hvor dårlig gjort hun syntes det var å først gjøre oss innstilte på å ha sluppet det, for så å slenge det i fleisen noen minutter senere at "Åjoda, dere kom visst opp allikevel, gitt!"! Jeg satt og trøstet henne litt før vi gikk ut. Det ble til at Vetle, Anny og jeg tok oss en rolig langkjøring i Schjongslund (hvordan det nå enn skrives...) - vi jogga den store skogsrunden noen runder før vi ga oss. Pratinga gikk for det meste i matte, og eksamen generelt. Egentlig kan jeg ikke fatte at Anny blir så skuffet. Hun er seriøst en av de smarteste jeg vet om, og hun gjør det kjempebra i matten - mye bedre enn meg! Det at hun var såpass skuffet og nervøs angående eksamenen, fikk meg til å føle meg enda dårligere om det. Resten av dagen har jeg vært brutt ned.
Etter å ha tatt en kort dusj, gikk jeg for å ha fransk. Vi ble permittert (siden vi er ferdig med heldagsprøva, og vi vet at vi ikke kommer opp i fransk), så jeg dro på hybelen og slappet litt av før jeg dro ut for å ha siste økt - historie. Hadde vikar, og han snakket seriøst i 80 min i strekk. Jeg prøvde å følge med, men klarte virkelig ikke å få noe til å feste seg! Ingen i klassen var egentlig motiverte for det, og jeg må virkelig si at læreren skal ha all skryt for å ha tålmodighet!
Etter skolen gikk jeg rett og trente på Elixia. Jeg følte meg ikke i form, og var fremdeles nedbrutt, så treningsøkta ble veldig kort. Jeg dro tilbake på hybelen, og gjorde ikke annet enn å sløve foran dataen og spise noe mat. Jeg var sliten, i dårlig humør og orket ingenting. I tillegg til dette, merker jeg at jeg begynner å bli syk nå. Score!! :( Hva skjeeer??
Anabel og jeg droppet å ta 19.50-bussen til Vikersund. Ingen av oss har vært helt i form i dag, og ting som måtte ha blitt gjort ble utsatt. Vi vurderte å overnatte på hybelen, men det ble til at vi tok neste og siste buss - 22:20-bussen. Åhh, så dårlig jeg følte meg på dette tidspunktet! Jeg slentret meg bortover Hønefoss' gater sammen med søstera på vei til sentrum med tung sekk og gitar på ryggen.
Omsider var vi framme, og som vanlig var bussen forsinket. Vi stod og ventet da plutselig ei dame begynte å røyke. En kombinasjon av å ikke føle seg i form og det at jeg har astma, gjorde at jeg var nødt til å komme meg unna. Jeg får faktisk pusteproblemer i slike situasjoner. Ikke sånn at jeg det stopper helt, men jeg kjenner at det tetter seg, og at jeg må konsentrere meg mer om å puste...
På bussen satt jeg meg ned og gledet meg som en unge til å dope meg ned med musikk og sove på veien - bare til å oppdage at jeg glemte igjen headsettet på hybelen! Jeg kunne grått av frustrasjon. Prøvde naturligvis å sove, men klarte det ikke. Ble bare sittende og tenke på alt og ingenting. Ahh, hvorfor er jeg sånn? - Det gjør meg sprø!
Anyway, vi kom oss hjem. Skal feire bursdag i morgen kveld sammen med noen venner av familien. Jeg gleder meg, og håper virkelig jeg blir bedre innen den tid. Dette har virkelig vært en drittdag! :(
Vi skrives.
- Linnie
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar