Nervøs!!

Denne helgen har Anabel og jeg hatt en god del sangoppdrag! Jeg gledet meg og var spent - spesielt på hvordan lørdagen ville gå.


I går var jeg, som jeg skrev i går, og sang i konfirmasjonsselskapet til Iselin. Mamma, Anabel og jeg dro av gårde da klokka ble 16 (vi fikk beskjed om å komme én time senere enn planlagt). Mamma gikk først inn med isen og kakene, ga uttrykk for å dra igjen mens Anabel og jeg gjemte oss i bilen da vi så at gjestene fant veien inn igjen. Da mamma kom tilbake, snek vi oss inn igjen, og ventet på klarsignal fra moren til Iselin at vi skulle komme. Verken Iselin eller noen av de andre gjestene visste at vi skulle komme! Jeg var utrolig spent nå! Nervene var i høyspenn, og som jeg har lært i treningslære i år, merket jeg flere tegn på høy aktivering! Jeg tvilte på egne ferdigheter (sa jeg kom til å spille masse feil, glemme tekst og akkorder), jeg gjespet en god del, følte jeg måtte på do flere ganger og jeg skalv helt sykt.

Plutselig fikk mamma en sms "Nå!!", og Anabel og jeg gikk den lange gangen fran til salen hvor alle menneskene satt. Vi kom inn i et rom hvor bordene stod i en hestesko med et mindre bord i midten. Iselin og den nærmeste familen satt midt i hesteskoen (altså ikke på det mindre bordet i midten...). Det var ikke mange som ga uttrykk for å ha oppdaget oss, men jeg var mest nysgjerrig på å se ansiktet til Iselin da hun endelig fikk vendt blikket der vi stod så nervøse, men fint pyntet i kjole og sminke. Jeg med gitaren på slep og Anabel med to ark med sangtekst til sangen vi hadde skrevet selv til henne og konvelutten med de 500,- hun skulle få i konfirmasjonsgave. Det smilet som fylte hele ansiktet hennes da hun fikk øye på oss var helt fantastisk! :D Først forvirrende som "Hva gjør dere her?", men så like etter så strålende da hun skjønte at dette var en overraskelse!

Mora til Iselin plinget i glasset, og introduserte oss. De hadde visst vist noen bilder av Anabel og meg og fortalt hvem vi var tidligere i konfirmasjonen, så det var ikke lange introduksjonen. Anabel tok ordet og sa vi skulle starte med en sang som het I Will Survive. Den går à cappella, og Anabel begynner å synge alene på denne sangen så jeg benyttet anledningen til å flytte blikket over forsamlingen vi skulle synge for. Jeg kjente omtrent ingen som satt her, men noen kjente fjes merket jeg meg. Mamma hadde fortalt meg at de var omtrent 50 stk. Uansett, sangen ble ferdig, men jeg følte jeg bomma flere ganger i sangen... Jeg introduserte den neste sangen, som også skulle gå à cappella. Mora til Iselin, Anne-May, elsker at vi synger denne sangen, og hadde spurt om vi kunne ta den - In the Light. Den gikk faktisk ikke så aller verst! Mens vi sang, prøvde jeg å bevege blikket over alle som satt der, men blikket landet ofte på Iselin og de jeg kjente. Det var det 'tryggeste' stedet å holde blikket ;) Anne-May satt med tårer i øynene mens vi sang, og Iselin og stefaren hennes, Tommy satt og smilte til oss :) (Det var jo naturligvis flere som gjorde det, da!)

Så var det på tide å ta frem gitaren. Jeg spilte på de to siste sangene. Den ene var vår selvskrevne sang "He Will Forever Last", og den siste var teddybjørnens vise - med en annen tekst dedikert til Iselin som Anabel og jeg hadde mekket! Det var tre vers, og mange interne poenger som egentlig bare vi tre forstod! Hehe..

Vi ble omsider vel ferdig, og jeg satt igjen med en opplevelse jeg sjelden opplever! Som jeg skrev, var jeg ufattelig nervøs før vi skulle inn. Vanligvis pleier nervøsiteten å gå sånn noenlunde vekk når jeg først kommer "onstage", men den forsvant ikke denne gangen! Den bare fortsatte å vokse mens vi stod der, og gjorde slike at jeg gjorde masse feil. Både vokalt sett på de sangene som gikk à cappella, men også på gitarspillinga... Jeg skalv i munnen og hendene nærmest rista! Neida.. Men ikke langt fra, ass! Jaja, godt å ha kommet gjennom det også.. Eller noe.

Nå må jeg stikke til ny sangjobb i Åmot krk!
Vi skrives :)

- Linnie