Norge er under angrep!

Historiebøkene kommer til å måtte skrives om. Det som har skjedd har gått på nyheter over hele verden. Folk gråter, skriker og er livredde, og hendelsen kommer til å forandre mange menneskers liv. Klart jeg snakker om tragedien som skjedde i Oslo i ettermiddag, og på Utøya kun noen timer senere.

Anabel og jeg var bedt bort på middag i dag hos ei vi kjenner fra skolen. Vi gledet oss veldig, og tok med gitaren så vi kunne spille litt også! Fant fram etter å ha kjørt litt feil i området der hun bor, men det var ikke noe stress.

Det var veldig koselig å være der! Pratet sammen, spiste god mat og Bella og jeg underholdt med litt sang... Plutselig får Anne (hun vi var på besøk hos) en telefon. Vi så at samtalen gjorde henne opprørt, og hun avsluttet samtalen med å si at vi skulle slå på nyhetene på tv'en. Det viste seg at det var gått av en bombe i regjeringskvartalet i Oslo. Vi ble stirrende på skjermen i rent sjokk over at dette kunne skje i "lille Norge"! Vi flyttet oss etter hvert over til nettaviser og facebook, og får vite at det foregår en skytedesperado ved AUF-leiren ved Utøya - og at skytingen fremdeles pågikk mens vi leste dette! Det var sykt. Sprøtt. Og helt uvirkelig.

Utøya lå om lag 10 km fra der vi befant oss, og vi så helikoptere fly over området der vi var. Dette skjedde faktisk. Norge var (er!) under angrep! Dette er helt virkelig.

Anabel og jeg hadde kontakt med mamma og pappa hjemme. De fulgte naturlignok også med på nyhetene, og syntes alt var forferdelig. Vi bor også rundt Tyrifjorden, og Utøya er om lag 5 km i luftlinje fra der vi bor. Først ba de oss holde oss innendørs, men etter at timene gikk ville de at vi skulle komme hjem. Jeg var helt skjelven, og Anabel hadde tårer i øynene mens vi så på alt som foregikk, men jeg forstod at mamma og pappa helst ville ha oss hjemme.

Det ble til at jeg skulle kjøre. Anne kjørte foran oss et stykke for å vise oss en rute som ikke var der hvor ambulansepersonellet eller politiet ville ta veien. Det var allikevel relativt mye trafikk på veien hjem. Vi møtte både politibiler, sivil hær (eller noe), bil fra NRK og fikk øye på en ambulansebil som stod stille. Det er helt sprøtt. Kommer ikke til å få sagt det nok!

Nå sitter jeg vel hjemme. Nyhetene står på, og mamma, pappa mormor og jeg er samlet rundt tv'en. Anabel stakk nettopp til sengs - noe jeg også bør gjøre etter at jeg har skrevet ferdig. Skal jobbe i ni og en halv time i morgen før Anabel og jeg skal feire bursdagen vår (som forresten var i mai) med familien. Kommer til å være passe utkjørt.

Men tankene mine går til døde, skadde og pårørende i terroraksjonen i Oslo og på Utøya. Dette er dagen for familie, venner og kjente. Ta vare på de som har mistet noen.

Peace out - take care.

- Linnie