Nå ligger jeg i badekaret hjemme og hører på chill musikk. Hvorfor har jeg ikke gjort dette mer? Så avslappende og rolig, og for ikke å snakke om deilig. Jeg lurer på om jeg i det hele tatt har brukt badekaret før... Jeg har jo alltid brukt dusjen fordi det tar kortere tid og er effektivt! Og siden jeg har pleid å trene nesten to ganger daglig, har jeg ikke satt av tid til å ta et bad. Det vet jeg vil endre seg! Jeg trener jo sant å si aldri lenger heller. Ærlig talt kan jeg ikke ha trent mye mer enn en håndfull treningsøkter siden begynnelsen av juni. Ikke mye å skryte av, men jeg må innrømme at jeg syns det i grunn har vært ganske deilig!
Da jeg var yngre, trente jeg og spilte fotball fordi jeg syntes det var gøy. Da skademarerittet begynte i 2006 og så ut til å ingen ende ta, ble treningsøktene aldri det samme. Jeg begynte etter hvert på idrettslinja, og treningen ble plutselig en fast del av hverdagen. Jeg sier ikke at jeg angrer på det. Overhodet ikke! Men dere har kanskje hørt noen advare dere mot å gjøre jobb ut av hobbyen deres? Dette blir jo ikke helt det samme, men det ble ikke treningene mine heller etter det. Skadene på slep gjorde heller ikke saken bedre.
Jeg observerte etter hvert meg selv trene fordi jeg følte at jeg måtte, og mindre fordi jeg hadde lyst. Hvis jeg jogget eller løp meg en tur, var det fordi jeg måtte komme i god form til en løpetest. Trente jeg styrke var det for å forberede meg til en styrketest, bli bra i beina til å fortsette å prestere på banen eller i timene, eller så var det for å bevise hva jeg kunne. På fotballbanen var det viktigste å prestere og gjøre det bra. Alt ble vurdert til karakterer, og det var ofte det eneste som drev meg. Karakterjaget. Trangen om å vise at jeg dugde. Konkurransen av å bli sett. Treningen var plutselig ikke lenger hobbyen min, men heller en type jobb - noe jeg måtte gjøre.
Det har ikke vært lett. Spesielt det å se at hobbyen min ikke lenger ga meg så mye glede som det pleide. I tillegg til alt dette, kom de evinnelige skadene. Anabel og jeg er vel nesten "kjente" under tittelen De Mest Skadeplagede Tvillingene! Fra året 2006 har jeg fullstendig gått ut av tellinga over hvor ofte jeg har måttet stått over treningsøkter, sitte på sidelinja, stå over resten at kampen eller trene på styrkerommet fordi jeg ikke kunne være med resten av klassen. Det var like forferdelig hver gang å måtte fortelle læreren, treneren, venner, mamma og pappa, eller hvem det nå måtte være, at jeg ikke kunne være med fordi jeg hadde skadet meg (oftest var det kneet som led). Mamma og pappa ble som regel oppgitt, men også lei seg på mine vegne (og Anabels da det var hennes tur), samtidig som at skademeldingen, spesielt dette siste året, aldri kom som noen overraskelse. Nesten mer som et "Åja." - som om de ikke kunne forvente annet. I don't blame them..
Det verste var likevel å fortelle det til lærere og treneren. Det var ikke én gang jeg ikke var redd for ikke å bli trodd da jeg sa jeg måtte stå over. Redd for at de trodde at jeg sa det kun for å slippe timen. Det var aldri tilfelle, men det fikk meg noen ganger til å tvinge meg selv til å tro at jeg kunne være med selv om jeg sikkert ikke burde. Jeg prøvde å bite smertene i meg, uansett hvor dumt jeg visste at det var.
Jeg har vært hos forskjellige fysioterapeuter, leger og knespesialister de siste 4-5 årene, og det viser seg faktisk at Anabel og jeg er spesielt utsatt for skader i knærne fordi vi har veldig såkalte slerkete ledd. "Løse" og "bevegelige" har jeg resonnert meg fram til at det må bety. Både Anabel og jeg har røket korsbåndet, minisken og leddbånd, hatt utført kneoperasjon og hatt flere besøk på sykehuset enten akutt, til sjekk eller MR-undersøkelser. Er det rart at jeg syns det er og har vært deilig å ha noen dager, uker og måneder uten trening?
Uff, nå har jeg ligget lenge. Jeg får komme meg opp og gjøre noe nytte av meg. Det var godt å endelig sette ord på hva jeg egentlig har følt om dette nå.
Vi skrives!
- Linnie
Published with Blogger-droid v1.6.9
Off så masse du har vært igjennom..
SvarSlettSyns du har fortjent en stund uten trening og heller bare prøve å bruke tiden på noe annet :-)
Tusen takk! Ja, jeg tenker et år nå på folkehøgskole med musikk som hovedfag vil gjøre tingen for seg :)
SvarSlettSV: Det var en helt fantastisk tur, noe man alltid har med Anne-Marthe! :D Joda, det var masse folk som så på kamper og spilte :p Hihi. Nei, vi var bare å "så" på kampen, det vil si snakket med folka etter kampen var ferdig, så gikk vi sammen med en fyr og faren til AM for å komme oss til bilen.
SvarSlettDet var kjempe artig å komme innom dere! Lina og jeg hadde jo ikke noe å finne på hjemme, så da var det jo konge å komme for å være med dere! :D Jeg må jo nesten alltid ta bilder for vil ha noe å se tilbake på!
Jeg forstår deg så utrolig godt, spesielt det med å ikke bli trudd! Selvfølgelig er det mange som bruker skader som unnskyldninger til å ikke være med, men det kan jeg aldri tenke meg om deg! Masse lykke til med fri fra trening en stund, kos deg og slapp av. Prøv å gjør andre ting for en stund, ikke for mye trening i alle fall! Kanskje veldig godt du skal drive med musikk og ikke idrett nå :D
Spot on, twinnie!! Jeg fikk en klump i halsen mens jeg leste, det var jo AKKURAT slik vi hadde det!
SvarSlett