Det evinnelige kneet.

Nå sitter jeg i senga mi på rommet. Klokka har akkurat passert 17, og jeg er i ført pysj. Ikke som i "allerede", men som i "fremdeles".

I går hadde den internasjonale linja seminar på skolen hvor vi lærte litt om de forskjellige plassene de kommer fra. De var delt inn i fire kategorier: Latin-Amerika, Asia, Afrika og Midt-Østen. Vi kunne bare velge to stykker, og hver av dem varte i én time. Jeg valgte Afrika og Asia. Da klokka ble 9:30 i går, trasket jeg ned til kjelleren for å møte de fra Kenya og Madagaskar og se hva de hadde forberedt for oss. De sang, danset og fortalte oss om deres hjemland. Jeg syntes det var utrolig kult :) Til slutt fikk vi spise noe de hadde laget som var typisk Afrikansk, eller noe. Åh, som det smakte!

Etter et kvarters pause, gikk jeg videre inn i sal 1. Der hadde Asia forberedt et annet opplegg. Det er nemlig to elever fra Filippinene som er i den internasjonale linja, så det var egentlig ikke spørsmål om jeg skulle dit engang. Vi fikk vite litt info om både Filippinene og Sri Lanka, og jeg overrasket meg selv litt ved å vite mye av det som ble sagt om mitt biologiske hjemland.

Uansett, etter en stund skulle vi begynne med å leke noen leker. Den siste leken jeg var med på, var noe à la hoppe bukk. Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å være med, men da nesten hele laget mitt hadde hoppet, så folk forventningsfullt på meg. Jeg visste det ikke var noe press, men jeg kjente det allikevel. Fra tidligere bærer jeg fremdeles med meg den redselen om at folk bare skal tro jeg er feig, eller at de ikke skjønner at jeg faktisk ikke kan, så jeg bestemte meg for å hoppe. Vi var kommet til et nivå som var ganske høyt, så jeg måtte ta i ekstra sats for å komme over - høyden min på 155 cm hjalp ikke veldig da vi kom hit. Jeg klarte å komme over 4-5 personer, men da hadde kneet mitt tålt nok. Jeg vet ikke hvordan det skjedde, men jeg knakk sammen på gulvet etter hoppet, og kjente at jeg ikke klarte å fullføre. Da jeg gikk ut av rommet, kjente jeg at jeg ble våt i øyekroken. Læreren kom etter meg og spurte om han skulle hente en ispose. Jeg klarte ikke å svare annet enn "ja".

Jeg satt meg i firkanten, men orket ikke spørsmål, så jeg gikk ut i gangen. Heldigvis møtte jeg læreren igjen, og han rakte meg isposen som jeg la på kneet mitt. Til tross for at det var vondt og at jeg var skuffet over meg selv, var jeg fremdeles overlykkelig for at det var det høyre kneet som var galt, og ikke det venstre. Jeg skal nemlig få operasjon på dette høyre kneet snart, og da tenker jeg at det kan ryke så mye som det vil nå!

Det var vondt i hele går. Andrea tok meg på ryggen store deler av dagen siden det tok så mye lenger tid - og krefter! - for meg å gå selv. Det hjalp!

I dag morges våknet jeg til min store forferdelse at beinet var verre enn dagen i forveien. En følelse av at alt jeg gjorde var vondt gjorde meg både redd og skremt. Det føltes som om lårbeinet og leggbeinet ikke lenger hadde noe som holdt dem sammen! Hvis jeg løftet beinet, var det som om leggbeinet hang igjen, og hvis jeg holdt dem sammen, gnisset dem, eller noe! Jeg var helt rådløs, og måtte krabbe bort til badet. Jeg ville ta en dusj, men lot romkameraten min komme til først siden jeg selv kom til å bruke lange minutter - og ja, det gjorde jeg! Da jeg kom ut, hadde hun stukket ned til frokost. Jeg kom meg ut av døra, og ante ikke hvordan jeg skulle klare å komme meg helt ned. Med noen minutter ekstra mestret jeg oppgaven med å komme ned til matsalen. Smertene var fæle nå.

Det var virkelig fælt å sitte der inne. Kneet gjorde konstant vondt, og jeg visste såvidt mine arme råd! Jeg prøvde å tenke på andre ting, men det var vanskelig. Fant fort ut at jeg var nødt til å komme meg ut av salen og opp på rommet. Jeg mannet meg opp, og reiste meg for å gå. Smerten raste gjennom kneet, men jeg klarte meg heldigvis ut av matsalen før jeg kjente at tårene samlet seg i øyekroken. Da jeg kom meg ut i resepsjonen, klarte jeg ikke mer. Jeg var helt oppslukt av smerten, og det føltes så ufattelig umulig å komme meg helt opp til rommet mitt! Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg brast ut i gråt og klarte ikke å stoppe. Det var noen snille sjeler som kom og hjalp meg bort til en type sofa. De hentet en ispose og noe smertestillende til meg og satt og trøstet meg. Etter hvert kom Andrea og hun bar meg på ryggen sin opp på rommet mitt - hvor jeg tilbragte mesteparten av dagen. Andrea var sammen med meg! Vi så film, loket på dataen, spiste middag (PINNEKJØTT!) og bare sov/slappet av :) Det var utrolig deilig, selv om det naturligvis var litt kjipt også.

Nå er det kveld - det tok meg litt tid å skrive ferdig innlegget.. Kneet er ikke så vondt nå lenger! Tror smertestillende skal ha mye av takken for det :) Men jeg ser fremdeles ut som en idiot når jeg går! Dét vil nok ikke forsvinne med det første..

Nei, jeg får legge meg! Jeg føler meg heldig som har så mange snille mennesker rundt meg og som hjelper meg. Tusen takk, jeg setter veldig stor pris på det! :)

Vi skrives!

- Linnie