I dag er det den 28. september 2012. For nøyaktig seks år siden begynte det evinnelige skademarerittet som skulle forfølge meg i årene som fulgte. Lite visste jeg da om hvor mye knærne skulle gi meg problemer i fremtiden..
(Les om den hendelsen her: Starten på skademarerittet)
Etter utallige undersøkelser på sykehuset - akutt og kontroll, møter med knespesialister, fysioterapeuter og leger, styrketreningsøkter - både ved siden av og istedenfor fotballtreninger, og etter å ha vært gjennom to kneoperasjoner har jeg nå innsett at fotballen er et ferdigspilt kapittel i livet mitt. I hvert fall på det nivået jeg spilte på. Men jeg kan ikke legge skjul på at jeg savner det! Det er ofte jeg kjenner at det kribler i beina når jeg ser andre spille, når jeg selv får en fotball i beina eller når noen forteller meg om deres treninger eller fotballøkter.. Jeg elsket virkelig å spille fotball! Det var lidenskapen min og det jeg var kjent for - det var min identitet i 12 år!
For seks år siden gikk jeg i 9. klasse på ungdomsskolen. For å få tiden til å gå mens jeg var i rehabiliteringsfasen, begynte jeg i skolens bluesband som solist. Jeg har alltid likt å synge, men siden fotballen hadde alltid dominert, ble sangen bare en hobby på siden. Jeg syntes det var veldig moro, og med konfirmasjonspengene mine kjøpte jeg meg en gitar. Nå som fotballen ikke lenger spilte en like stor rolle i livet mitt som før, fikk jeg bedre tid til å jobbe med musikken! Jeg lånte meg bøker på biblioteket, leste på Internett og fant mammas notater fra da hun var på min alder, og lærte meg sakte, men sikkert, de grunnleggende trekkene ved gitarspillinga på egen hånd. Jeg utarbeidet en ny form for lidenskap for musikk og fortsatte å spille selv om jeg kom tilbake på fotballbanen etter operasjonen og rehabiliteringen.
Fotballen ble aldri det samme etter denne tiden. Knærne som fortsatte å gi meg problemer og prestasjonene som jeg aldri ble helt fornøyd med spilte en stor rolle på det. Musikken, derimot, ble den faste og trygge faktoren som ikke sviktet. Med gitaren klarte jeg å slappe av og ikke tenke på alt som tynget meg.
Årene gikk, og i august 2010 røk jeg korsbåndet mitt i det andre kneet. Jeg husker fremdeles telefonen jeg fikk fra sykehuset etter MR-undersøkelsen som ga meg resultatet. Jeg gikk ut av timen for å svare, og selv om jeg hadde sterke anelser om hva resultatet ville bli, husker jeg allikevel at det var tøft å måtte innse at fotballkarrieren var over.
*
Når jeg i disse dager sitter på rommet mitt på morgenen, kvelden eller midt på dagen, hender det ofte at jeg drar fram gitaren for å koble litt ut fra skole og stress. Det er utrolig deilig å bare kunne jamme litt for meg selv, spille sanger jeg kan eller prøve å lære meg nye sanger. Det å sitte med gitaren i fanget får meg fremdeles til å slappe av, og det er herlig!
(Les om den hendelsen her: Starten på skademarerittet)
Etter utallige undersøkelser på sykehuset - akutt og kontroll, møter med knespesialister, fysioterapeuter og leger, styrketreningsøkter - både ved siden av og istedenfor fotballtreninger, og etter å ha vært gjennom to kneoperasjoner har jeg nå innsett at fotballen er et ferdigspilt kapittel i livet mitt. I hvert fall på det nivået jeg spilte på. Men jeg kan ikke legge skjul på at jeg savner det! Det er ofte jeg kjenner at det kribler i beina når jeg ser andre spille, når jeg selv får en fotball i beina eller når noen forteller meg om deres treninger eller fotballøkter.. Jeg elsket virkelig å spille fotball! Det var lidenskapen min og det jeg var kjent for - det var min identitet i 12 år!
På en fotballtrening på Rolighetsmoen.
For seks år siden gikk jeg i 9. klasse på ungdomsskolen. For å få tiden til å gå mens jeg var i rehabiliteringsfasen, begynte jeg i skolens bluesband som solist. Jeg har alltid likt å synge, men siden fotballen hadde alltid dominert, ble sangen bare en hobby på siden. Jeg syntes det var veldig moro, og med konfirmasjonspengene mine kjøpte jeg meg en gitar. Nå som fotballen ikke lenger spilte en like stor rolle i livet mitt som før, fikk jeg bedre tid til å jobbe med musikken! Jeg lånte meg bøker på biblioteket, leste på Internett og fant mammas notater fra da hun var på min alder, og lærte meg sakte, men sikkert, de grunnleggende trekkene ved gitarspillinga på egen hånd. Jeg utarbeidet en ny form for lidenskap for musikk og fortsatte å spille selv om jeg kom tilbake på fotballbanen etter operasjonen og rehabiliteringen.
Fotballen ble aldri det samme etter denne tiden. Knærne som fortsatte å gi meg problemer og prestasjonene som jeg aldri ble helt fornøyd med spilte en stor rolle på det. Musikken, derimot, ble den faste og trygge faktoren som ikke sviktet. Med gitaren klarte jeg å slappe av og ikke tenke på alt som tynget meg.
Jamming på Sunnmøre folkehøgskole 2011
Årene gikk, og i august 2010 røk jeg korsbåndet mitt i det andre kneet. Jeg husker fremdeles telefonen jeg fikk fra sykehuset etter MR-undersøkelsen som ga meg resultatet. Jeg gikk ut av timen for å svare, og selv om jeg hadde sterke anelser om hva resultatet ville bli, husker jeg allikevel at det var tøft å måtte innse at fotballkarrieren var over.
*
Når jeg i disse dager sitter på rommet mitt på morgenen, kvelden eller midt på dagen, hender det ofte at jeg drar fram gitaren for å koble litt ut fra skole og stress. Det er utrolig deilig å bare kunne jamme litt for meg selv, spille sanger jeg kan eller prøve å lære meg nye sanger. Det å sitte med gitaren i fanget får meg fremdeles til å slappe av, og det er herlig!
I morges tok jeg en liten film av spillinga mi, som jeg tenkte dere kunne se/høre om dere ville (kvaliteten er helt elendig, btw). Dette er faktisk den første sangen jeg opptrådte helt alene på en scene med. Uten andre som akkompagnerte meg og uten Anabel. "Just Me and my Guitar". Det er Tom Dice (Belgia) som opprinnelig har denne sangen. Enjoy!
Nå er klokka 17, og om en times tid får jeg besøk av klassevenninna mi Silje! Sammen med Mari skal vi lage taco og se film i kveld, og jeg gleeeder meg! :D Jeg ønsker dere andre også en fin fredagskveld!
Vi skrives.
- Linnie
Du skriver så fantastisk bra!! Jeg er så stolt av deg, min nydelige tvilling:) Og jeg får frysninger hver gang jeg hører låten din; du synger den så vakkert, og sangteksten passer deg så godt! "Just me and my guitar". Du kommer til å sjarmere alle puplikum i senk med denne skjønne låten:)
SvarSlettDu er så herlig Anabel, tusen takk! Det betyr så mye at du syns det :)
Slett