Åh, så gøy det hadde vært om jeg faktisk skulle skrive om at jeg selv hadde vært ute og spilt fotball nå.. Men neida! :) Mari skulle ut på fotballpuben i kveld med noen venninner fra klassen hennes, og spurte om jeg ville være med - det takket jeg ja til! Det var Barcelona mot AC Milan i kveld, og det var spanjolene som gikk av med en overlegen seier på 4-0!
Det første målet ramlet inn allerede etter fem minutter. Det var godeste Messi som scoret, og jeg kom til å tenke på Peder, en venn fra folkehøgskolen, som er stor fan av ham (mellomnavnet hans på Facebook er Messi!). Og gjett hva? I pausen fikk jeg vel ikke søren øye på ham! Han var visst også på denne fotballpuben for å få med seg Barca lekespille seg gjennom kampen :) Vi pratet en liten stund sammen, og det var veldig hyggelig!
*
Selv om jeg nå til en viss grad omsider har forsonet meg med tanken om at fotballen er et ferdiglest kapittel i livet mitt (i hvert fall på det nivået jeg spilte på), tillater jeg ikke meg selv å tenke så mye på det. Jeg merker jeg at jeg fremdeles savner å spille. Spesielt nå, når våren kommer, det blir bart ute og varmere i lufta og vi vanligvis så smått ville begynt å flytte treningene utendørs, kjenner jeg at det kribler i beina. Åh, som jeg savner fotballtreningene og å kunne løpe rundt på banen uten verken skader eller bekymringer - hvor det eneste som opptok meg i øyeblikket var kampens ville hete! Mest av alt savner jeg tilhørelsen - ute på banen med ballen i beina, sammen med venner, klassekamerater og Anabel, og med familien på sidelinja visste jeg at jeg hørte hjemme. En lidenskap, en identitet og en tilhørighet i over ti år, som brått ble revet vekk av skademarerittets uendelige forfølgelse..
Nei, nå får jeg ikke skrive meg bort! Det er dessuten sent, så jeg får ta turen inn i en annen verden. En verden hvor kneskader ikke er et problem og jeg kan fortsette der jeg en gang slapp for noen år siden..
God natt :) Kanskje sees vi i denne verdenen hvor alt kan skje?
Vi skrives!
- Linnie
Det første målet ramlet inn allerede etter fem minutter. Det var godeste Messi som scoret, og jeg kom til å tenke på Peder, en venn fra folkehøgskolen, som er stor fan av ham (mellomnavnet hans på Facebook er Messi!). Og gjett hva? I pausen fikk jeg vel ikke søren øye på ham! Han var visst også på denne fotballpuben for å få med seg Barca lekespille seg gjennom kampen :) Vi pratet en liten stund sammen, og det var veldig hyggelig!
*
Selv om jeg nå til en viss grad omsider har forsonet meg med tanken om at fotballen er et ferdiglest kapittel i livet mitt (i hvert fall på det nivået jeg spilte på), tillater jeg ikke meg selv å tenke så mye på det. Jeg merker jeg at jeg fremdeles savner å spille. Spesielt nå, når våren kommer, det blir bart ute og varmere i lufta og vi vanligvis så smått ville begynt å flytte treningene utendørs, kjenner jeg at det kribler i beina. Åh, som jeg savner fotballtreningene og å kunne løpe rundt på banen uten verken skader eller bekymringer - hvor det eneste som opptok meg i øyeblikket var kampens ville hete! Mest av alt savner jeg tilhørelsen - ute på banen med ballen i beina, sammen med venner, klassekamerater og Anabel, og med familien på sidelinja visste jeg at jeg hørte hjemme. En lidenskap, en identitet og en tilhørighet i over ti år, som brått ble revet vekk av skademarerittets uendelige forfølgelse..
Nei, nå får jeg ikke skrive meg bort! Det er dessuten sent, så jeg får ta turen inn i en annen verden. En verden hvor kneskader ikke er et problem og jeg kan fortsette der jeg en gang slapp for noen år siden..
God natt :) Kanskje sees vi i denne verdenen hvor alt kan skje?
Vi skrives!
- Linnie
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar