Tankefullt

I dag er det mandag, og en ny uke med nye valg og nye muligheter er i gang. Uketallet er 7, og vinterferien kommer allerede i neste uke! Tiden går fort, og før vi vet ordet av det er skoleåret over, og jeg blir avgangselev på vgs.

Jeg sitter her og tenker på... Hva er det som er meningen med livet mitt? Er det å få inn best mulig karakterer? Er det å gjøre best mulig prestasjoner på idrettsarenaen? Være den mest populære i vennegjengen - om det innebærer å drite i skolen (unnskyld uttrykket), drikke seg full hver helg og feste, og bare følge flokken...?

Hva er egentlig meningen med livet? Er det å skaffe seg best mulig arbeid for å tjene inn penger til livets opphold? Stifte en familie, få barn og drive generasjonen videre? Er det fremdeles å være den mest populære i vennekretsen og å vise best de mulige prestasjonene (enten om det er yrkesmessig, idrettsmessig eller hobbymessig)?

Tror du på skjebnen? At alt som skjer er ment til å skje. Alt det vi foretar oss, er det allerede planlagt at vi skulle gjøre, og alt det vi kommer til å gjøre i fremtiden, er også allerede bestemt på forhånd - lenge før du selv vet det! Jeg ser for meg at skjebnen er en slags bok. Der hvor verdenshistorien er skrevet ned fra den dagen den første blomsten kom til verden, til den dagen alt er øde. Jeg sier ikke at jeg tror på skjebnen med dette, men om den hadde eksistert, er dette altså min oppfatning av hvordan den er.

Hvorfor sitter jeg her og undrer meg over alt dette? Om det finnes et perfekt liv? Om det finnes noe som heter "soulmates"? Eller om det er et liv etter døden? Finnes det et univers som lever parallellt med vårt? Var det bestemt på forhånd at nettopp du skulle komme over denne siden og lese det jeg har skrevet? Er det meningen at jeg skulle sitte her og undre meg over alt dette, når jeg egentlig hadde hatt mye mer bruk for å gjøre lekser?


*


Til tross for at jeg har noen foreldre som er skeptikere (de skal alltid finne den eneste naturlige årsaken til det som skjer, og de har på en måte vanskelig for å tro på noe uten at de faktisk kan se det, eller få fysisk kontakt med det), er jeg selv en kristen person. Det er ikke alt jeg forstår av det som står skrevet i bibelen, men jeg er kristen, og trives med det. I fjor, da jeg var leder på konfirmantleir med Runar, ble vi lederne satt i midten av alle konfirmantene en morgensamling til spørrerunden. Her spurte konfirmantene oss om hvorfor vi var kristne, og hvorfor vi ba til Gud. Samtlige av lederne påpekte det fakta at det gir oss en trygghet å tro. Det å ha følelsen av å ha en makt, en kraft som er mye større enn oss selv, som passer på oss, og vil oss noe godt, er så betryggende. Grunnen til at jeg ber, er at det er i bønnene jeg kan være helt ærlig over hvordan jeg har det. Det er mange som har lett for å skjule sine sanne gleder eller sorger ved å vifte det vekk, eller få det for seg at det ikke er så stort som det kanskje er. I bønnene kan du være helt og holdent deg selv uten å måtte tenke på konsekvenser for hva Han måtte tenke om deg. Det er faktisk ganske digg.

Jeg har bare stilt en haug med spørsmål nå. Finnes det egentlig svar til disse spørsmålene? Er det slik at det finnes et ultimat orakel av noe slag som kan svare på dette?

En konklusjon jeg kan gi er å leve i nuet (nået, om du vil). Hver dag er en gave; gled deg, se verden gjennom et barns øye, og for all del lek. Aldri bli så voksen at du glemmer hvordan du kan ha det moro (hvor moro btw ikke alltid blir definert med fest, røyking og alkohol). De mest suksessrike er ikke de som har meste og beste av alt, men de som greier å gjøre det beste ut fra det de faktisk har!

Vi skrives.
- Linnie