Datoen 1. april er godt kjent for å være narredagen. Det er dagen du virkelig ikke må tro på alt du leser i media, eller hører fra venner og familie!
I år, som i fjor, planla jeg ikke store greiene for denne dagen. Kun en enkel kommentar til mamma; "Så fin overdel du har på deg... - Aprilsnarr!!", som ga Anabel og mormor en god latter, er det eneste jeg har vært borti i dag. Selv ikke pappas kjente "Se, en elg på jordet!" har forekommet...
Det var et år Anabel og jeg planla noe stort på denne dagen - nemlig for to år siden i 2008. Da gikk vi på ungdomsskolen; jeg i 10B og hun i 10C. Vi hadde grublet langt og lenge, og ble enige om at vi ville prøve å bytte klasse. Både i 8.- og 9. klasse falt denne dagen i helgen, så den eneste muligheten vi noen gang ville hatt for denne spøken var nettopp dette året, siden vi gikk i samme klasse på barneskolen, og går i samme klasse nå, på vgs.
Anyway, en tid i forveien fortalte vi begge alle elevene i klassen vår om spøken slik at de ikke skulle røpe oss. Det var nemlig lærerne denne spøken var rettet mot! De ble med, og Anabel og jeg begynte på det vi syntes ville være det vanskeligste - det å spille hverandre. Hun fortalte meg hvordan hun satt, hvordan hun skrev, fulgte med på læreren, og i det hele tatt hvordan hun oppførte seg i timen, og jeg fortalte henne det samme om meg. Vi fikk også litt hjelp av noen venner som fortalte hvordan de opplevde oss på skolen. Anabel og jeg, spesielt jeg, var nemlig kjemperedde for å bli tatt. Anabel hadde nemlig en kontaktlærer jeg var veldig usikker på hvordan ville takle dette. Hun er umåtelig streng, og virkelig ikke en lærer jeg ville komme på kant med!
Den største forskjellen mellom oss var at jeg var mer utadvendt i timene, mens Anabel ikke sa så stort. For meg gikk det naturligvis bra, men det var nok vanskeligere for Anabel, det å måtte åpne seg mer enn hun vanligvis gjorde! En annen stor forskjell er stemmen - jeg har mørkere stemme enn henne, og vi har forskjellige måter å snakke på... Og neste hinder, var da vi kom på at jeg er høyrehendt og Anabel er venstrehendt, men vi kunne ikke tenke oss at lærerne fulgte så godt med!
Jeg husker vi stod tidlig opp den dagen. Vi måtte finne klær som var typiske for hverandre, sette opp håret slik den andre pleide å ha det (Anabel hadde ikke afro på den tiden...), sminke oss slik den andre pleide å sminke seg, bruke hverandres smykker, osv. En annen morsom ting vi måtte gjøre, var å dekke til "prikken-over-i'en". Jeg har nemlig en føflekk over venstre øye som folk har brukt i alle år for å se forskjell på oss. Det var egentlig ganske kinkig å skjule den, men det gikk sånn noenlunde etter hvert. Jeg husker jeg satt på bussen til skolen denne dagen med blandede følelser. Samtidig som jeg gledet meg til å "teste" lærerne og se ansiktene deres når de fant det ut, gruet jeg meg også veldig til timen med den læreren jeg nevnte tidligere i innlegget.
Da vi kom på skolen, gikk jeg rett inn i klassen til Anabel og hun i min. Marte kom snart inn til meg og sa hun hadde trodd Anabel var meg med en gang, og syntes vi hadde gjort en god jobb med selve utseendet. Da det ringte inn, var jeg ganske selvsikker på at vi ville klare det.
Jeg husker ikke alle timene, men en engelsktime med Ørpen husker jeg relativt godt. Vi jobbet med en tekst. Jeg satt sammen med noen jenter og diskuterte, og da han kom bort for å høre, kikket jeg lett ned i boka med blyanten bevisst satt i venstre hånd... I midttimen kom den kontaktlæreren jeg fryktet inn i klasserommet. Hun var faktisk i et nokså spøkent og godt humør, og det viste seg at hun hadde funnet mobilen til en av gutta i klassen. Hun ville veldig gjerne spille ham et puss, og fikk med seg de i klassen som var inne på å ikke røpe noe da hun la den oppe i ventilen. Mattetimen begynte, og mobilen begynte etter hvert å ringe. Vi hadde nok hatt noen "sladrehanker" i klassen, så spøken ble ikke dratt så langt som hun hadde håpet på, men hun virket allikevel nokså tilfreds. Timen fortsatte, og jeg fikk ofte blikk av klassekamerater som smilte og syntes det var moro at ikke lærerne hadde oppdaget vår lille spøk enda. Da timen nærmet seg slutten sa læreren nokså fornøyd at selv om det var 1. april hadde ingen klart å narre henne så langt. Mange måtte kvele en latter, før Benedikte i klassen begynte å spørre henne ut "Er du sikker på det?" og "Er du helt sikker på at i-n-g-e-n har klart å lure deg med noe i dag??". Da hun svarte ja, muligens noe litt mindre selvsikkert her, fortsatte Benedikte "Da tror jeg du trenger briller, for se hvem som sitter ved siden av meg her!". Det ble en spent stillhet i klasserommet. Læreren stirret på meg, og ansiktet hennes gikk fra spørrende og nysgjerrig, til den endelige oppdagelsen, undringen over om vi (altså Anabel og jeg) kunne finne på noe sånt, bekreftelse på undringen ved at klassen begynte å le, og den endelige ydmykelsen som kom når hun forstod hva som hadde skjedd.
Klassen begynte å mase på meg om å gå inn i min egen klasse for å se hvordan det gikk med Anabel, så jeg reiste meg og gikk inn til naborommet med resten av klassen på slep. Jeg åpnet døra og møtte mange blikk. Samme ansiktsuttrykk kom fra denne læreren, og klassen hoiet og så ut til å more seg over at spøken endte med suksess! Det var en spenstig følelse jeg hadde da jeg stod der med elever fra Anabel sin klasse bak meg, og klassekamerater fra min egen klasse som alle syntes at det var knall å narre lærerne med denne spøken - og den virkelig har gitt meg en god historie å fortelle nå i ettertid!
Det er ikke mange som får sjansen til å gjennomføre en slik spøk, og siden Anabel og jeg er eneggede tvillinger, syntes vi nesten at vi måtte slå til! Jeg er glad for at vi ble enige om å gjøre dette :)
I kveld har jeg tenkt til å legge meg tidlig for å få godt utbytte av morgendagen!
Vi skrives :)
- Linnie
I år, som i fjor, planla jeg ikke store greiene for denne dagen. Kun en enkel kommentar til mamma; "Så fin overdel du har på deg... - Aprilsnarr!!", som ga Anabel og mormor en god latter, er det eneste jeg har vært borti i dag. Selv ikke pappas kjente "Se, en elg på jordet!" har forekommet...
Det var et år Anabel og jeg planla noe stort på denne dagen - nemlig for to år siden i 2008. Da gikk vi på ungdomsskolen; jeg i 10B og hun i 10C. Vi hadde grublet langt og lenge, og ble enige om at vi ville prøve å bytte klasse. Både i 8.- og 9. klasse falt denne dagen i helgen, så den eneste muligheten vi noen gang ville hatt for denne spøken var nettopp dette året, siden vi gikk i samme klasse på barneskolen, og går i samme klasse nå, på vgs.
Anyway, en tid i forveien fortalte vi begge alle elevene i klassen vår om spøken slik at de ikke skulle røpe oss. Det var nemlig lærerne denne spøken var rettet mot! De ble med, og Anabel og jeg begynte på det vi syntes ville være det vanskeligste - det å spille hverandre. Hun fortalte meg hvordan hun satt, hvordan hun skrev, fulgte med på læreren, og i det hele tatt hvordan hun oppførte seg i timen, og jeg fortalte henne det samme om meg. Vi fikk også litt hjelp av noen venner som fortalte hvordan de opplevde oss på skolen. Anabel og jeg, spesielt jeg, var nemlig kjemperedde for å bli tatt. Anabel hadde nemlig en kontaktlærer jeg var veldig usikker på hvordan ville takle dette. Hun er umåtelig streng, og virkelig ikke en lærer jeg ville komme på kant med!
Den største forskjellen mellom oss var at jeg var mer utadvendt i timene, mens Anabel ikke sa så stort. For meg gikk det naturligvis bra, men det var nok vanskeligere for Anabel, det å måtte åpne seg mer enn hun vanligvis gjorde! En annen stor forskjell er stemmen - jeg har mørkere stemme enn henne, og vi har forskjellige måter å snakke på... Og neste hinder, var da vi kom på at jeg er høyrehendt og Anabel er venstrehendt, men vi kunne ikke tenke oss at lærerne fulgte så godt med!
Jeg husker vi stod tidlig opp den dagen. Vi måtte finne klær som var typiske for hverandre, sette opp håret slik den andre pleide å ha det (Anabel hadde ikke afro på den tiden...), sminke oss slik den andre pleide å sminke seg, bruke hverandres smykker, osv. En annen morsom ting vi måtte gjøre, var å dekke til "prikken-over-i'en". Jeg har nemlig en føflekk over venstre øye som folk har brukt i alle år for å se forskjell på oss. Det var egentlig ganske kinkig å skjule den, men det gikk sånn noenlunde etter hvert. Jeg husker jeg satt på bussen til skolen denne dagen med blandede følelser. Samtidig som jeg gledet meg til å "teste" lærerne og se ansiktene deres når de fant det ut, gruet jeg meg også veldig til timen med den læreren jeg nevnte tidligere i innlegget.
Da vi kom på skolen, gikk jeg rett inn i klassen til Anabel og hun i min. Marte kom snart inn til meg og sa hun hadde trodd Anabel var meg med en gang, og syntes vi hadde gjort en god jobb med selve utseendet. Da det ringte inn, var jeg ganske selvsikker på at vi ville klare det.
Jeg husker ikke alle timene, men en engelsktime med Ørpen husker jeg relativt godt. Vi jobbet med en tekst. Jeg satt sammen med noen jenter og diskuterte, og da han kom bort for å høre, kikket jeg lett ned i boka med blyanten bevisst satt i venstre hånd... I midttimen kom den kontaktlæreren jeg fryktet inn i klasserommet. Hun var faktisk i et nokså spøkent og godt humør, og det viste seg at hun hadde funnet mobilen til en av gutta i klassen. Hun ville veldig gjerne spille ham et puss, og fikk med seg de i klassen som var inne på å ikke røpe noe da hun la den oppe i ventilen. Mattetimen begynte, og mobilen begynte etter hvert å ringe. Vi hadde nok hatt noen "sladrehanker" i klassen, så spøken ble ikke dratt så langt som hun hadde håpet på, men hun virket allikevel nokså tilfreds. Timen fortsatte, og jeg fikk ofte blikk av klassekamerater som smilte og syntes det var moro at ikke lærerne hadde oppdaget vår lille spøk enda. Da timen nærmet seg slutten sa læreren nokså fornøyd at selv om det var 1. april hadde ingen klart å narre henne så langt. Mange måtte kvele en latter, før Benedikte i klassen begynte å spørre henne ut "Er du sikker på det?" og "Er du helt sikker på at i-n-g-e-n har klart å lure deg med noe i dag??". Da hun svarte ja, muligens noe litt mindre selvsikkert her, fortsatte Benedikte "Da tror jeg du trenger briller, for se hvem som sitter ved siden av meg her!". Det ble en spent stillhet i klasserommet. Læreren stirret på meg, og ansiktet hennes gikk fra spørrende og nysgjerrig, til den endelige oppdagelsen, undringen over om vi (altså Anabel og jeg) kunne finne på noe sånt, bekreftelse på undringen ved at klassen begynte å le, og den endelige ydmykelsen som kom når hun forstod hva som hadde skjedd.
Klassen begynte å mase på meg om å gå inn i min egen klasse for å se hvordan det gikk med Anabel, så jeg reiste meg og gikk inn til naborommet med resten av klassen på slep. Jeg åpnet døra og møtte mange blikk. Samme ansiktsuttrykk kom fra denne læreren, og klassen hoiet og så ut til å more seg over at spøken endte med suksess! Det var en spenstig følelse jeg hadde da jeg stod der med elever fra Anabel sin klasse bak meg, og klassekamerater fra min egen klasse som alle syntes at det var knall å narre lærerne med denne spøken - og den virkelig har gitt meg en god historie å fortelle nå i ettertid!
Det er ikke mange som får sjansen til å gjennomføre en slik spøk, og siden Anabel og jeg er eneggede tvillinger, syntes vi nesten at vi måtte slå til! Jeg er glad for at vi ble enige om å gjøre dette :)
I kveld har jeg tenkt til å legge meg tidlig for å få godt utbytte av morgendagen!
Vi skrives :)
- Linnie
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar