Ifølge det jeg skrev sist gang jeg var innom bloggen (i går), ville jeg nå egentlig vært i Lillehammer, på hytta som Mari og hennes familie leier, sammen med dem og Andrea. Det er jeg ikke! Jeg befinner meg igjen ved den stasjonære datamaskinen på kjøkkenet hjemme i Modum. Hvorfor? Jo, det kan jeg da ta meg tid til å fortelle. Her er dagen min.
Da mobilen min ringte 6:55, var jeg allerede halvveis våken, og etter et par runder med Wordfeud stakk jeg opp. Anabel var akkurat ferdig i dusjen, og jeg heiv på meg noen klær og spiste frokost. Etter å ha pakket ferdig bagen og sekken, kom vi oss ut av døra rett etter at klokka hadde passert 8.
Vel framme i Hønefoss stakk Anabel til sitt ærend, mens jeg tenkte jeg kunne stikke innom Ringerike videregående skole - der jeg selv var elev i fjor og de to foregående årene før det på idrettslinja. Jeg tok en tidligere så vant vei fra der jeg hadde parkert bilen, og jeg merket at da jeg gikk der, kjente jeg hvor ufattelig deilig det var å tenke på min tid som daglig vandrer av denne veien var over! Jeg merket at jeg ikke savnet å være elev her - Nei, jeg gledet meg heller over at jeg var ferdig her, for godt! Allikevel hadde jeg veldig lyst til å hilse på lærerne som holdte ut med klassen vår de tre årene :)
Dessverre var ingen av lærerne fra klassen min på idrettskontoret da jeg var der. Men Jan og håndballæreren (husker ikke navnet hans..) var der, så jeg fikk i det minste hilst på dem :) Jeg stakk på biblioteket og slo av en god prat med Kari, bibliotekaren som også er kona til fotballtreneren jeg hadde i min glanstid som fotballspiller - Åh, det er en tid jeg virkelig savner! Å spille på Vikersundlaget med Dag som trener og alle de herlige lagkameratene mine. Spille spiss, kunne løpe, skyte, legge innlegg og oppleve ekte samarbeid, lagånd og fotball innen laget. Å, jeg hadde gitt mye for å få igjen den tiden..
Uansett, jeg måtte komme meg av gårde til sykehuset, og etter å ha meldt min ankomst i skranken ble jeg bedt om å sette meg ned og vente. Jeg hadde kommet et kvarter før tiden, så jeg var ikke redd for å være forsinket. Men tiden gikk uten noe tegn til å bli kalt inn.. Etter en stund kom Anabel inn, og vi ble sittende og prate. Plutselig hadde det gått tre kvarter uten at noen hadde kommet og ropt meg opp, så jeg gikk bort til skranken og spurte hvor lenge det var vanlig å måtte vente. Fra mine tidligere erfaringer med sykehus visste jeg at det kunne ta litt tid, men herlighet, så lenge?! Etter å ha kikket på innkallelsen min enda en gang, oppdaget de at jeg skulle vært sendt opp i andre etasje! På vei opp møtte vi (Anabel og jeg) Gina - i hvit lang frakk og navneskilt. Gina, ei klassevenninne fra de tre årene på vgs og også en lagkamerat på Hønefoss bylag. Det viste seg at hun hadde fått seg jobb på sykehuset! Som en slags "sengetriller", eller hva hun nå kalte seg.. Vi ble stående en liten stund og prate, før hun tilbød seg å vise oss veien dit vi skulle.
Vi kom inn på et venterom, og jeg måtte ikke vente lenge før ei sykesøster hentet meg. Jeg måtte svare på noen spørsmål om høyde og vekt, samt at jeg måtte gi en urinprøve og måle temperaturen min. Hun fortalte meg at dette kom til å god tid av dagen, og at jeg kom til å være her i 3-4 timer. Litt etter hentet ei annen sykesøster meg, og hun stilte meg mange spørsmål om skadene, helsa og privatliv (jeg lurer fremdeles på hvordan "jeg bodde med tvillingsøstera på hybel på slutten av vgs", "Går Musikk+ på Sunnmøre folkehøgskole" og "Bor på internat" har noe relevans med kneoperasjonen min..). Etter enda mer venting var det tid for å ta blodprøve..
Klokka gikk, og jeg innså at det ikke var mulig for meg å rekke den første bussen. Jeg ringte både mamma, Andrea og Mari for å fortelle det. Jeg hadde sendt Anabel ut i bilen for å betale ny parkeringslapp, og for å hente sekken min med busstidene til Lillehammer og boka jeg leser i nå; Tom Egelands roman "Åndebrettet" - jeg ante jo ikke hvor lenge vi var nødt til å bli værende her. Uansett, det som nå gjenstod var å vente på amnestesilegen (skrives det slik?) - han som skulle sørge for å holde meg bedøvet gjennom operasjonen.
Etter å ha sett fort på busstidene, så jeg at neste bussen som gikk var 18:10, og nye samtaler måtte holdes for å oppdatere hjemmet og hyttefolka om hva som kom til å skje. Hvis jeg tok 18:10-bussen, måtte Mari hente meg i Lillehammer 21:10.. Uansett, amnestesilegen min kom og hentet meg. Det var en koselig mann som var hyggelig å prate med! Samtalen med ham tok om lag ti minutter, og etter det kunne vi omsider dra - klokka viste 13.30.
Anabel og jeg stakk på Kuben - et kjøpesenter i sentrum av Hønefoss. Jeg kjøpte meg en ny bok, siden jeg leste meg mot slutten av "Åndebrettet" og siden det nå følger to hytte- og skiturer så godt som rett etter hverandre. Vi tok turen inn til Ark Bokhandel og jeg kikket på bøkene de hadde til salgs. Jeg ble stående ekstra lenge ved reolen "Topp engelsk pocket". Boka "Hunger Games" har jeg lenge hatt lyst til å lese, men har ikke gjort mye mer ved det. Nå grep jeg sjansen og kjøpte boka!
Anabel hadde en middagsavtale som hun hadde planer om å dra til når jeg hadde dratt på bussen. Jeg, som etter de nyendrede planene ikke satt på bussen til Lillehammer, syntes det var litt kleint å be meg selv på middag der. Jeg dro fram busstidene igjen, og til min ufattelige overraskelse oppdaget jeg at jeg hadde klart å lese av tidene feil - det gikk ingen flere busser i dag! Nye samtaler måtte oppringes og fortelle at jeg ikke kunne komme i dag allikevel. Du kan trygt si mobilen gikk varmt i dag! Jeg hatet at jeg framstilte meg selv som en masete klegg, men jeg har alltid vært en god tilhenger av det å gi beskjed - har nok mye av det fra mamma og pappa. Jeg bestemte meg for å dra hjem. Om jeg husket det rett, ville det gå buss om en halvtime til Vikersund. Vel framme på busstasjonen kom jeg på at jeg hadde bommet med en hel time! Jeg ble stående og prate med en bussjåfør jeg kjenner - han som pleide å kjøre skolebussen min! Han sa han pleide å tenke på Anabel og meg da han kjørte forbi huset vårt om morgenen. Aww, jeg er en enkel sjel, jeg syntes det var utrolig koselig! :)
På bussen gled jeg inn i en meget ubehagelig og ukomfortabel søvn. Vel hjemme følte jeg meg dårlig. Bussturen hadde gjort sitt. Jeg leste en god del i boka mi i dag. Over 240 sider kom jeg meg gjennom, og boka er nå ferdiglest! Slutten var helt sykt spennende og overraskende :) Anabel skal hive seg over den nå!
Men nå er klokka alt for mye! Jeg er nødt til å legge meg. Mamma sa til meg tidligere i dag at jeg taklet dagens nederlag utrolig bra, og hvis det hadde vært henne da hun var ung, hadde hun vært mye mer irritert og sint! Vel, jeg syns jo det er ufattelig kjipt at jeg mister en kveld med Mari og Andrea, spesielt siden Andrea skal dra allerede på torsdag, men det er jo ikke noe å gjøre med det. Det er i hvert fall ingen vits i å dvele lenge ved det heller! Uansett fyi, etter i morgen kommer dere nok ikke til å høre fra meg på en liten tid! ;)
Vi skrives!
-Linnie
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar