Morgensamling: takknemlighet

For et par uker siden snakket jeg med inspektøren på skolen. Jeg har lenge tenkt på at jeg har lyst til å prøve å holde morgensamling på skolen min. Vanligvis er det lærerne som holder disse samlingene, og temaet kan være alt mulig, men det fungerer ofte som en slags type "ord for dagen" samlet i en liten speech på 15-ish minutter. Jeg hadde egentlig lyst til å ha morgensamlinga den 19. februar, men for det første er dette en søndag (og vi har ikke morgensamlinger i helgene) og for det andre er vi alle hjemme på vinterferie den dagen... Score! Så inspektøren på skolen anbefalte meg to dager. I dag og på fredag - jeg hadde ingen grunn til å vente med det, så jeg valgte i dag! :D

For første gang på mange uker hadde jeg endelig en grunn til å komme meg opp til frokoststart! Jeg satte alarmen på 7.15 for å være helt sikker på å komme meg ned tidsnok til 7.45. Jeg hadde fått mine to fantastiske venninner Andrea og Mari til å komme og hjelpe meg å forberede meg på morgenen. Jeg lå i drømmeland da jeg plutselig hørte at det gikk i døra. "Hva i...?!" tenkte jeg rett før jeg så at det var Mari som hadde kommet inn. Jeg ble veldig forvirret. "Analin, har du forsovet deg? Klokka er ti på åtte!" spør hun. Signe begynte å våkne hun også da jeg utbrøt: "Kødder du?!". Mari og jeg dro frem hver vår mobil samtidig. Den viste 6.52. Mari knakk sammen i latter på gulvet og både Signe og jeg delte latteranfallet hennes i et par minutter før hun stakk ut :D

Jeg sov ikke mye mer ettersom jeg kjente nervøsiteten begynne å bygge seg opp innvendig. Samtidig visste jeg at jeg var godt forberedt, og etter en generalprøve i salen før de andre kom inn, gledet jeg meg egentlig bare til å komme i gang! :D

Her stod jeg, med lys vi tente omkring meg, og lerretet med powerpointen min på etter hvert! Det ser en del mørkere ut på bildet :)

Uansett, her er morgensamlingen min :)

I dag skal jeg holde morgensamling og jeg tenkte å snakke om takknemmelighet, og hva dette ordet betyr for meg. Som dere sikkert vet, er jeg opprinnelig fra et annet land. Jeg er adoptert fra Filippinene, og søndag den 19. februar, omen drøy uke, er dagen vi hjemme hos meg kaller «Barnas Dag». I 1993 på denne dagen kom nemlig Anabel og jeg til Norge. Vi har aldri hatt noen stor markering på denne datoen, men jeg pleier alltid å se på livet mitt den dagen og tenke over hvor heldig og glad jeg er for alt jeg har, alt jeg har oppnådd og alt jeg har grepet av sjanser, muligheter og utfordringer. For at dere skal skjønne hva jeg legger i ordet «takknemmelighet», tenkte jeg at jeg kunne begynne å fortelle litt om bakgrunnen min.

Filippinene er en øynasjon som ligger sørøst i Asia. Den består av omtrent 7000 øyer, og er et meget fattig land. Jeg ble født 13. mai 1992, og jeg var så heldig å få en enegget tvillingsøster, som noen av dere kanskje har møtt. Vi to var nummer fem og seks i søskenflokken, så vi var en ganske stor gjeng. I og med at foreldrene våre hadde dårlig råd, fant de fort ut at de ikke hadde råd til å forsørge oss alle sammen. I ren desperasjon ble jeg solgt til et annet sted i Filippinene, men vår biologiske mor klarte ikke tanken på at Anabel og jeg skulle være skilt fra hverandre, så de kjøpte meg tilbake, og Anabel og jeg ble satt på et barnehjem i Manila, som er hovedstaden i Filippinene.

En tid før dette skjedde, var det et par i Norge som så inderlig ønsket seg barn. De klarte ikke å lage barn på egenhånd, så de bestemte seg for å kontakte et adopsjonsbyrå. De fikk senere vite at de kunne dra ned til Filippinene og hente et tvillingpar. Dere kan tenke dere hvem de heldige tvillingene var?! J Så de dro ned til Filippinene i februar 1993 og tok oss med til deres hjem.

Anabel og jeg er ganske forskjellige i forhold til andre norske barn, når vi tenker på hud, øyne og hårfarge. Det har ført til at vi, i en liten periode på barneskolen, kunne bli mobbet for utseendet vårt – noe dere kanskje husker jeg fortalte litt om på ferdaniste i fjor.

Selv om dette var veldig vondt og ble sittende lenge, betyr dette så utrolig lite når jeg tenker på alt det gode som har hendt og, og som jeg har fått muligheten til å oppleve!

• Jeg har fått muligheten til å gå på skole og få meg en utdannelse
• Jeg har fått muligheten til å bli oppdratt i en varm og kjærlig familie
• Jeg har fått muligheten til å sove i et trygt og godt hjem med tak over hodet
• Og jeg har fått muligheten til å utvikle talent jeg har, og gjøre det jeg har lyst til.

- Jeg har med andre ord fått den oppveksten så alt for mange av verdens barn kunne drømme om å ha.

Anabel og jeg er så takknemlige for at vi fikk disse mulighetene og vi føler oss utrolig heldige og velsignet på samme tidspunkt. Nå tenkte jeg å vise dere en powerpoint som jeg syns får frem noen andre ting vi alle burde være takknemlige for, men som mange ikke pleier å se og tenke over.

(POWERPOINT - hvis det er noen spesielt interesserte, kan jeg sende den til dere om dere vil legge igjen en mailadresse jeg skal sende den til! Jeg må også legge til at jeg ikke har laget den, men jeg fikk den som et vedlegg av en venn en gang, kjedemail-ish)

Det er mange som tar alt dette for gitt. Mange tenker ikke over hvor heldige vi er som har alt dette. Det er på tide å åpne øynene og se hvor godt vi egentlig har det. Være takknemlige for alt vi har og lære å sette pris på det.

Jeg takker Gud for at jeg har kommet hit. Hvor jeg har blitt kjent med så mange fantastiske mennesker der de aller fleste har godtatt meg for den personen som jeg er. Som ikke ser på hud, øyne, og hårfarge, men som heller retter seg mot det som befinner seg innvendig.

Til slutt vil jeg gjerne be en bønn.

Kjære Gud. Tusen takk for det livet du har gitt oss. Takk for at du har gitt alle oss muligheten til å få oss en utdannelse, nok mat og drikke, og et godt hjem med en varm og kjærlig familie. Herre, vi ber deg om å åpne øynene til folk og la dem se de små enkle tingene i livet vi alle burde takknemlige for. Lær oss å verdsette og være glad for disse verdiene. Amen.

___________________________________________________________

Jeg fikk en god applaus, mange gode klemmer og koselige kommentarer da jeg var ferdig, og det var utrolig deilig å bli ferdig, og samtidig være fornøyd! Noe som egentlig var litt kult er at Øyvin, musikklæreren min, kom bort til meg senere på dagen og lurte på om jeg kunne holde den for ham i morgen siden han ikke var til stede i morges! :) Utrolig koselig at han vil høre den han også, jeg gleder meg!

Nå må jeg legge meg!

Vi skrives :)

- Linnie