Grunnen til at jeg begynte å blogge er at jeg er veldig glad i å skrive. Jeg liker å skrive tekster for å reflektere over tanker, sette ord på viktige problemstillinger gjennom et essay eller en historie og for selv å kunne sette ord på hva jeg tenker og føler om forskjellige ting. Fremover nå kan jeg komme til å legge ut slike tekster. Både for å kunne få tilbakemeldinger fra dere, og for min egen del; å bare kunne skrive og la tankene vandre over tastaturet. Jeg vil sette disse tekstene under kategorien "Fritekst", så dere kan finne dem der etter hvert. Disse tekstene vil altså variere mellom å være fiktive (oppdiktede) og sanne, eller kanskje også en type blanding.
Nå sitter jeg på senga og slapper av. Det er godt i en ellers så travel hverdag her på SUFH. Har ikke gjort så mye i dag. Vi har hatt en diskusjon i små grupper om hva du er villig til å blø og dø for i timen "Ferdaniste". Ordet "ferdaniste" vet jeg ikke helt hvor kommer fra, men i disse timene blir det i hvert fall tatt opp etiske og religiøse spørsmål, og det blir lagt opp til diskusjon og foredrag i grupper. Jeg syns det er et veldig vanskelig spørsmål å gi svar på. Hva er du villig til å blø og dø for?. Tenk over det du også!
Jeg har jo satt meg noen tanker og sånn, men jeg føler at jeg er elendig på å formulere meg. Vi har hatt én time tidligere i år med ferdaniste hvor vi diskuterte samme spørsmål, og i løpet av disse to timene har jeg funnet ut at noe som engasjerer meg er medmenneskelighet og nestekjærlighet. Jeg kom også på i denne sammenhengen tanken på at jeg er adoptert, at jeg er medlem i organisasjonen MOT som blant annet jobber mot mobbing og at jeg faktisk valgte valgfaget "diakoni" her på SUFH. Alt dette har med medmenneskelighet å gjøre, men jeg har nok ikke tenkt på det i denne sammenhengen før nå. I ren praksis kom jeg også på noen episoder hvor medmenneskelighet og det at andre viser nestekjærlighet rører ved meg. Jeg kan selv huske at jeg satte veldig stor pris på at det var noen gode venninner av meg som stoppet mobbingen Anabel og jeg opplevde på barneskolen. De tok tak i det og sa fra - noe vi ikke torde selv. Jeg vet hvor mye mobbing kan prege et menneske både i øyeblikket, men også i lang tid senere. Mangelen på selvtillit, tanken om at du er mindreverdig og følelsen av å være svak. Det er i slike perioder medmenneskelighet og nestekjærlighet er spesielt viktig. Bare det å smile og si hei, gi et kompliment, sette seg ved siden av folk i lunsjen, gi en klapp på skulderen eller gi en klem. Rett og slett bare være en venn! En slik liten handling som for deg kanskje ikke betyr så mye eller som kan virke ganske ubetydelig, kan være så sykt meningsfylt, absolutt betydningsfylt og det kan til og med også være det lille lyset som gjør at denne personen klarer å holde ut litt lenger. Det er egentlig ganske utrolig hvor lite som skal til!
Dette er jo bare masse ord. Hvis jeg skal sette dette sammen til én eller kanskje to setninger om hva jeg faktisk er villig til å både blø og dø for, er det vanskeligere. Hver elev på skolen skal stå fram foran alle de andre på tirsdag, snakke i mikrofonen og fortelle om hva de er villige til å blø og dø for. Jeg har fremdeles litt tid, men den er knapp når det er mye annet som skal skje innen den tid også.
Nå har tida løpt fra meg, og det er nå kun 10 min til middagen begynner. Jeg tenker jeg tar og skifter innen den tid!
Vi skrives :)
- Linnie
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar