Grunnen til at jeg begynte å blogge, er at jeg er veldig glad i å skrive. Jeg liker å skrive tekster for å reflektere over tanker, sette ord på viktige problemstillinger gjennom et essay eller en historie og for selv å kunne sette ord på hva jeg tenker og føler om forskjellige ting. Fremover nå kan jeg komme til å legge ut slike tekster. Både for å kunne få tilbakemeldinger fra dere, og for min egen del; å bare kunne skrive og la tankene vandre over tastaturet. Jeg vil sette disse tekstene under kategorien "Fritekst", så dere kan finne dem der etter hvert. Disse tekstene vil altså variere mellom å være fiktive (oppdiktede) og sanne, eller kanskje også en type blanding. Den historien jeg vil begynne med er sann, og jeg velger å skrive den i Dagboksform.
Kjære Dagbok.
28/09-2006
I dag spilte jeg kamp med juniorlaget. Det er alltid moro å få lov til å spille med dem! De er noen år eldre enn meg, men det er en god utfordring! Jeg startet som innbytter. Da jeg kom utpå i første omgang, tok det ikke lang tid før jeg kom inn i et angrep mot mål. Ballen ble skutt over midtbanelinja, og jeg løp - det gjorde keeperen også. Det var et kappløp om ballen. Jeg satte opp tempoet, og merket at alt avhenget seg nå om å nå den ballen før keeperen. Det var det eneste viktige for meg. Da jeg kom fram til ballen, prøvde jeg å dra den med meg til høyre, men keeperen hadde allerede satt beinet sitt i veien og vi krasjet. Begge hadde hatt veldig stor fart før vi møttes, og sammenstøtet var hardt. Fallet var som i en saktefilm. Kroppen min ble kastet videre bortover, og møtet med bakken var vond. Jeg er ikke sikker på om det var slaget eller fallet som gjorde at jeg kjente uutholdelige smerter i kneet, men jeg ble bare liggende på bakken og vri meg i smerte. Jeg klarte ikke å skrike, jeg klarte ikke å presse fram ett ord, bare tårene som samlet seg i øyekroken ga uttrykk for følelsene mine i øyeblikket.
Jeg husker det var Martes stemme jeg hørte først, deretter dommeren sin, som spurte om jeg hadde det bra. Jeg klarte ikke å svare. Så det virkelig slik ut?
Marte hjalp meg opp, men da jeg prøvde å gå på det venstre beinet, var det som om det var noe som rørte seg inni det! Det sviktet meg, og jeg falt igjen sammen. Et bølge av fortvilelse over å ikke ha kontroll over mitt eget bein skyllet gjennom kroppen, og jeg måtte bli båret av banen. Jeg lå på benken til omgangen var over. Mange snille mennesker kom bort til meg og spurte om hvordan jeg hadde det. Smertene var der fremdeles. Det føltes nesten som om noen stakk kniver i kneet! Mora til ei på laget tilbød seg å kjøre meg til Vikersund, og jeg takket ja.
Da jeg kom til Vikersund, møtte jeg mamma og Anabel, og vi måtte vente i noe som kjentes som en evighet på pappa før vi dro på legevakta. Jeg husker det ble litt problematisk å få meg inn på sykehuset. Kneet gjorde konstant vondt, bortsett fra da jeg holdt det rolig på bakken. Men jeg kunne da ikke slepe beinet etter meg?! Det føltes som om det ikke lenger var noe inni kneet som holdt beinet sammen.
Jeg hadde klart å forstrekke en muskel. Legen nevnte noe med leddbåndet også.
Nå er vi hjemme, og jeg må sitte i en kontorstol med hjul og bli "kjørt" rundt i huset. Det gjør så ubeskrivelig vondt, og jeg føler meg så patetisk hjelpeløs. Hvor lenge vil dette vare?
Kjære Dagbok.
30/12-2006
Jeg hadde gått nesten tre måneder etter den sistnevnte skaden uten å røre en ball! Jeg var nesten frisk. Jeg kunne gå helt vanlig, og jeg kunne til og med løpe opp og ned trapper. Det gjorde bare vondt når jeg strakk ut beinet, og når jeg bøyde det helt.
Siden kneet føltes så bra, bestemte jeg meg for å delta i den årlige basketballturneringen på skolen rett før skoleslutt før jul. Jeg skulle visstnok delta passivt, og vi poengterte at jeg ikke skulle løpe så mye - bare markere. Jeg burde kjent meg selv godt nok til å vite at konkurranseinstinktet mitt ville ta overhånd. Det ble nok også et lite press. I klassen er vi bare åtte jenter, og det måtte minst fire til på hvert lag. Det var bare fire jenter - inkludert meg, som hadde tatt med seg gymtøy, så det var ikke store avgjørelsen. Vi skulle spille kampen mot A-klassen.
Jeg scorte det første målet for laget vårt, og tanken om å spille passivt forsvant ettersom jeg ble mer og mer engasjert i spillet. I slutten av første omgang var jeg nødt til å hoppe høyt for å nå ballen før motspilleren. Jeg tok sats og merket igjen at alt avhenget seg av å nå den ballen før henne. Jeg nådde den ikke. Da jeg landet på beina, fikk jeg på nytt den følelsen av at det var noe som beveget seg i kneet mitt - akkurat den samme følelsen jeg fikk da jeg prøvde å gå av banen på juniorkampen tidligere. Jeg hørte en knasende lyd, og jeg knakk sammen. Jeg ble liggende på gulvet og det ble plutselig helt stille i gymsalen.
Jeg vet ikke om det var på grunn av smerten, sjokket, sinnet eller fortvilelsen over at jeg faktisk hadde klart å ødelegge kneet mitt igjen, som gjorde at jeg kjente tårene presse seg på i øyekroken, men det hadde skjedd. Jeg hadde gjort det. Jeg hadde ødelagt beinet mitt igjen!
Jeg ble båret inn i jentegarderoben, og Sunniva satt der sammen med meg. Hun var så snill med meg! Smertene var store, men hun var en fantastisk venn! Hun trøstet meg, støttet opp beinet mitt, ga meg vann og bare pratet med meg. Jeg følte meg bedre bare ved hennes selskap.
Folk stakk etter hvert hodet inn for å se og høre hva som hadde skjedd. Alt skjedde så fort, og det var vanskelig å gjenfortelle hendelsen om igjen.
Etter en stund kom mamma og hentet meg, og vi dro til fastlegen min som, etter å ha sett på kneet, henviste oss til Ringerike sykehus. Etter en del venting skulle jeg ta røntgen, og snart kom de endelige resultatene. Mitt fremre korsbånd er røket, og det er også skader i selve skjelettet. Senere den uken var jeg på MR-undersøkelse på sykehuset som bekreftet resultatene fra røntgenbildene.
Jeg er nødt til å begynne hos fysioterapeut igjen. Det føles som om de tre månedene tidligere har vært helt forgjeves. Jeg er nødt til å begynne fra starten! Jeg føler jeg har sviktet alle. Åh, jeg skulle aldri spilt den basketballkampen.
Kjære Dagbok.
26/2-2007
Nok en gang har jeg vært på sykehuset. Har en ekkel følelse av at dette bare starten på en rekke flere besøk. Jeg møtte igjen kneeksperten som så på kneet mitt etter MR-undersøkelsen sent i fjor. Han kjente på kneet mitt. Det gjorde ikke så vondt. Han satte seg ned i en stol, og det var tydelig at han tenkte hardt. Etter en liten stund brøt mamma stillheten og spurte ham om det ville bli operasjon. Jeg lå på undersøkelsesbenken, men satte meg litt opp. Så jeg en antydning til nikking med hodet hans? Han snudde seg litt for å se på meg, som for å se hvordan jeg reagerte.
Jeg hadde lenge forberedt meg mentalt på at det kunne bli operasjon på meg. Jeg visste det ville bety at jeg måtte stå over fotball over en lang periode. Uvisst om hvor lenge, men sannsynlig nok et lengre avbrekk enn jeg noen gang har hatt siden jeg begynte med fotball i første klasse i 1998.
Mamma og denne knespesialisten begynte å snakke om operasjonen. Jeg hadde lagt meg tilbake på benken og hadde egne tanker i hodet. Tenk at jeg skal opereres! Jeg skal legges inn på sykehuset torsdag 12. april, og operasjonen vil foregå dagen etter; fredag 13. Typisk.
Knespesialisten fortalte meg at jeg måtte vente ett år med å spille fotball etter operasjonen. Et helt år? Hvordan skal jeg klare å holde meg unna så lenge? Helst ville det også vært best om jeg la opp nå. Slutte med fotball? Jeg lot ikke tanken ligge lenge. Hvem er jeg hvis jeg ikke spiller fotball? Det er identiteten min, det som former meg, det så mange kjenner meg for og forbinder meg med. Hvordan kan jeg gi opp noe sånt? Ikke aktuelt, ikke i det hele tatt. Det ene året virket plutselig ikke lenger så fælt. Kun ett år, så er alt bra igjen. Kun ett år, så er alt som før. Kun ett år. Ikke sant?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar