Forrige søndag (da jeg var hjemme), hadde jeg vært innendørs hele dagen og hele dagen i forveien, så mamma og jeg ble enige om å ta oss en sykkeltur. Dessverre var det bare mammas sykkel som var ok tilstand. Til og med naboenes sykler var ikke til å brukes! Plutselig fikk jeg det for meg at jeg kunne jo alltids løpe ved siden av?! Jeg, som ikke hadde løpt ordentlig på over et helt år på grunn av de hersens beina mine, tenkte optimistisk nå at det kunne vel gå bra :) Som sagt, så gjort! Jeg løp og mamma syklet - og gjett om det var deilig?! :D Beina sviktet meg ikke, ikke ett tegn til klikkinga inni kneet som jeg er så altfor godt kjent med. Ikke ett tegn! Vi var ute i en halvtimes tid, og jeg stoppet ikke én gang - jeg kunne nesten ikke tro det, da jeg kom hjem igjen. For en følelse!
Lille Lungegårdsvann (arkivbilde) med utsikt mot Festplassen.
Der tok jeg et pust i bakken før jeg ta en liten intervalløkt rundt vannet! Jeg løp på langsidene og jogget rolig da jeg kom til Festplassen. Hallo, så ufattelig HERLIG å løpe igjen!
"It's true that we don't know what we've got until we lose it but it's also tru that we don't know what we've been missing until it arrives."
Jeg kom inn døra etter å ha vært ute i tre kvarter (både jogging, løping og gange) og var helt tom for energi og krefter! Jeg la meg på gulvet og prøvde å få igjen pusten.. Nå sitter jeg igjen med en herlig følelse av at det faktisk kan være et håp for beina mine! Jeg, som nesten hadde gitt helt opp håpet for dem, ser nå hva de kan klare! Seriøst, jeg har ikke jogget/løpt slik på langt over ett år uten at beina har sviktet meg - og selv før der var de ganske tvilsomme! Åh, dette er nesten revolusjonerende :D
Dagens øyeblikksbilde!
Vi skrives.
- Linnie
Så utrolig inspirerende å lese hvordan du tenker i forhold til løping! Jeg merker jeg hadde hatt mye å lære av din tankegang; jeg som løper nesten to timer i strekk og er skuffet over formen..
SvarSlettHaha, viktig å ha rett innstilling! Spesielt når vi har de knærne vi har ;)
Slett