Jeg kan jo late som at det var en dans på røde roser og at alt var helt perfekt da jeg første gang her i Bergen benyttet meg av sykkelen min som har stått og rustet ned i kjelleren helt siden september. Men det ville være å lyve - noe jeg ikke liker å gjøre - så jeg velger å fortelle hvordan jeg egentlig opplevde denne sykkelturen.
Etter skolen i går snakket jeg med en i klassen som fortalte meg at han syklet til skolen. Jeg har jo lenge hatt sykkel selv her i Bergen, men jeg har aldri tenkt ordentlig på å ta den i bruk. Det var tydeligvis denne samtalen jeg trengte for å sparke fra! :)
Akkurat da jeg åpnet døra til gangen i morges, hørte jeg noe fra stua. - Men det var ikke fra stua, det var fra vinduet i stua. Det hadde tydeligvis begynt å regne - nei, det høljet! Jeg gikk inn igjen og dro på meg regnbuksa, allværsjakka (min versjon av regnjakke) og gummistøvlene mine før jeg på ny prøvde å komme meg ut døra uten å bli møtt av hindringer. Jeg fant fram sykkelen i kjelleren, og da jeg begynte å ta på vei, var det naturligvis blitt opphold. Selv før jeg hadde kommet meg ned på hovedveien, var jeg glovarm av alt jeg hadde på meg - og jeg hadde enda ikke kommet til den grufulle monsterbakken! Vel, bakken kom, og formen min viste seg å være verre enn jeg hadde fryktet. Jeg holdt meg pesende på sykkelen, men jeg var totalt i melkesyremodus da jeg var nådde toppen! Haha..
Som planlagt kom jeg meg en stund tidligere på skolen. På sykkelen halverte jeg tiden, om ikke mer, i forhold til tiden jeg hadde brukt om jeg hadde tatt bena fatt. Men jeg var fremdeles sliten da jeg kom fram til skolen. Jeg kom meg ut av den hersens våtdrakta, satt meg på en benk i gangen utenfor klasserommet og bare ventet på at varmen og pulsen skulle gå ned. Seriøst, jeg er nødt til å være helt fullstendig ute av form!
Skolen var okei. Jeg føler dagene er så meningsløse nå. Jeg sitter bare på skolen og leser, og når jeg kommer hjem orker jeg ingenting annet enn å sløve. Dagene forsvinner hen, og plutselig er det en ny helg. Hvor blir dagene av?
"Slik går no daga'n herr i Bergen."
Vi skrives!
- Linnie
Etter skolen i går snakket jeg med en i klassen som fortalte meg at han syklet til skolen. Jeg har jo lenge hatt sykkel selv her i Bergen, men jeg har aldri tenkt ordentlig på å ta den i bruk. Det var tydeligvis denne samtalen jeg trengte for å sparke fra! :)
Akkurat da jeg åpnet døra til gangen i morges, hørte jeg noe fra stua. - Men det var ikke fra stua, det var fra vinduet i stua. Det hadde tydeligvis begynt å regne - nei, det høljet! Jeg gikk inn igjen og dro på meg regnbuksa, allværsjakka (min versjon av regnjakke) og gummistøvlene mine før jeg på ny prøvde å komme meg ut døra uten å bli møtt av hindringer. Jeg fant fram sykkelen i kjelleren, og da jeg begynte å ta på vei, var det naturligvis blitt opphold. Selv før jeg hadde kommet meg ned på hovedveien, var jeg glovarm av alt jeg hadde på meg - og jeg hadde enda ikke kommet til den grufulle monsterbakken! Vel, bakken kom, og formen min viste seg å være verre enn jeg hadde fryktet. Jeg holdt meg pesende på sykkelen, men jeg var totalt i melkesyremodus da jeg var nådde toppen! Haha..
Som planlagt kom jeg meg en stund tidligere på skolen. På sykkelen halverte jeg tiden, om ikke mer, i forhold til tiden jeg hadde brukt om jeg hadde tatt bena fatt. Men jeg var fremdeles sliten da jeg kom fram til skolen. Jeg kom meg ut av den hersens våtdrakta, satt meg på en benk i gangen utenfor klasserommet og bare ventet på at varmen og pulsen skulle gå ned. Seriøst, jeg er nødt til å være helt fullstendig ute av form!
Skolen var okei. Jeg føler dagene er så meningsløse nå. Jeg sitter bare på skolen og leser, og når jeg kommer hjem orker jeg ingenting annet enn å sløve. Dagene forsvinner hen, og plutselig er det en ny helg. Hvor blir dagene av?
"Slik går no daga'n herr i Bergen."
Vi skrives!
- Linnie
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar