Hei! Klokka har akkurat passert 13, og jeg befinner meg på lesesalen på skolen. Jeg har vært her siden klokka 10 for å skrive på denne evinnelige historieoppgaven min, men nå merket jeg at konsentrasjonen avtok. Jeg tenkte jeg kunne skrive om denne morgenens hendelser mens jeg venter på at konsentrasjonen kommer tilbake!
Jeg våknet nok en gang en god stund før alarmen min ringte, og jeg våknet med et godt humør - det er så deilig å våkne slik! :) Uansett, jeg kom meg ut av sengen, og som vanlig ristet jeg på dynen for å re opp. Men jeg kvapp plutselig sterkt til da jeg oppdaget en diger edderkopp (jeg grøsser fremdeles!) som hadde gjemt seg på kanten av senga og krøp tilbake bak sengen. Jeg ble helt satt ut av størrelsen på den greia! Den edderkoppen var seriøst stor! Helt sykt. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, det kom ikke på tale å gå på jakt etter den bak senga - jeg følte egentlig hele rommet mitt var blitt forbannet av denne hersens edderkoppen! Jeg ble helt fortvilet av tanken på komme tilbake etter skolen, til et rom hvor det ett eller annet sted ligger gjemt et uhyre (for meg, ja faktisk!) - og ikke minst, å måtte sove her når natten kom!
Jeg spiste frokost, stelte meg og ting som vanlig (bortsett fra at denne gangen holdt jeg meg utenfor rommet). Men så, en liten stund før jeg skulle dra, så jeg den igjen! Den var i hjørnet i den andre enden av rommet. Jeg visste ikke hva jeg skulle føle - glad for at jeg visste hvor den var, eller fortvilt for at jeg visste at jeg ikke hadde mot nok til å fjerne den selv! Det første som slo meg var å hente Eirik (roomie) og be ham fjerne den for meg - men jeg kom ikke lenger enn til stua da jeg kom på at han ikke pleide å ha stått opp selv på denne tida, og jeg gikk motløst tilbake til rommet mitt. Det lille udyret hadde kravlet lenger opp på veggen, og jeg følte meg innestengt av min egen frykt. Så nær, men samtidig så langt unna. Hvordan kunne jeg dra på skolen når jeg var so close?
Jeg snakket med meg selv, sånn for å roe meg ned (ja, jeg er livredd disse skapningene!), og bestemte meg for at jeg var nødt til å gjøre noe - før jeg rakk å tenke! Jeg løp ut i stua og hentet støvsugeren. Alt skjedde fort, samtidig så veldig sakte. Jeg slo på støvsugeren, og plutselig begynte edderkoppen å kravle videre på veggen mot meg! Jeg freaket totalt ut (skrek jeg?), og satte støvsugerfoten mot den. Jeg holdt foten der i minst et helt minutt før jeg turte å flytte den. Helt seriøs vet jeg faktisk ikke hva jeg hadde gjort om den fremdeles hadde vært der, dersom ikke støvsugeren hadde fanget den.. Men heldigvis ble ikke det et tema, siden den var borte. Jeg heiv støvsugeren tilbake i stua (ok, ikke "heiv", da, men den var ikke mye lenger på rommet mitt, kan du si!). Selv om jeg var lykkelig for at den var borte og at jeg hadde mestret en av mine største frykter denne gangen, var jeg samtidig redd for at det fantes "familiemedlemmer" av den lille krabaten på rommet mitt fremdeles. Får håpe Eirik er hjemme og oppe når/hvis/om det er tilfelle.
Nå får jeg fortsette å skrive litt her. Begynner å nærme meg 800 ord!
Vi skrives :)
- Linnie
Jeg våknet nok en gang en god stund før alarmen min ringte, og jeg våknet med et godt humør - det er så deilig å våkne slik! :) Uansett, jeg kom meg ut av sengen, og som vanlig ristet jeg på dynen for å re opp. Men jeg kvapp plutselig sterkt til da jeg oppdaget en diger edderkopp (jeg grøsser fremdeles!) som hadde gjemt seg på kanten av senga og krøp tilbake bak sengen. Jeg ble helt satt ut av størrelsen på den greia! Den edderkoppen var seriøst stor! Helt sykt. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, det kom ikke på tale å gå på jakt etter den bak senga - jeg følte egentlig hele rommet mitt var blitt forbannet av denne hersens edderkoppen! Jeg ble helt fortvilet av tanken på komme tilbake etter skolen, til et rom hvor det ett eller annet sted ligger gjemt et uhyre (for meg, ja faktisk!) - og ikke minst, å måtte sove her når natten kom!
Jeg spiste frokost, stelte meg og ting som vanlig (bortsett fra at denne gangen holdt jeg meg utenfor rommet). Men så, en liten stund før jeg skulle dra, så jeg den igjen! Den var i hjørnet i den andre enden av rommet. Jeg visste ikke hva jeg skulle føle - glad for at jeg visste hvor den var, eller fortvilt for at jeg visste at jeg ikke hadde mot nok til å fjerne den selv! Det første som slo meg var å hente Eirik (roomie) og be ham fjerne den for meg - men jeg kom ikke lenger enn til stua da jeg kom på at han ikke pleide å ha stått opp selv på denne tida, og jeg gikk motløst tilbake til rommet mitt. Det lille udyret hadde kravlet lenger opp på veggen, og jeg følte meg innestengt av min egen frykt. Så nær, men samtidig så langt unna. Hvordan kunne jeg dra på skolen når jeg var so close?
Jeg snakket med meg selv, sånn for å roe meg ned (ja, jeg er livredd disse skapningene!), og bestemte meg for at jeg var nødt til å gjøre noe - før jeg rakk å tenke! Jeg løp ut i stua og hentet støvsugeren. Alt skjedde fort, samtidig så veldig sakte. Jeg slo på støvsugeren, og plutselig begynte edderkoppen å kravle videre på veggen mot meg! Jeg freaket totalt ut (skrek jeg?), og satte støvsugerfoten mot den. Jeg holdt foten der i minst et helt minutt før jeg turte å flytte den. Helt seriøs vet jeg faktisk ikke hva jeg hadde gjort om den fremdeles hadde vært der, dersom ikke støvsugeren hadde fanget den.. Men heldigvis ble ikke det et tema, siden den var borte. Jeg heiv støvsugeren tilbake i stua (ok, ikke "heiv", da, men den var ikke mye lenger på rommet mitt, kan du si!). Selv om jeg var lykkelig for at den var borte og at jeg hadde mestret en av mine største frykter denne gangen, var jeg samtidig redd for at det fantes "familiemedlemmer" av den lille krabaten på rommet mitt fremdeles. Får håpe Eirik er hjemme og oppe når/hvis/om det er tilfelle.
Nå får jeg fortsette å skrive litt her. Begynner å nærme meg 800 ord!
Vi skrives :)
- Linnie
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar