"Bergen har gjort noe med deg. Du er ikke helt den samme jenta som du var i fjor sommer - du har blitt en mer moden utgave av deg selv."
Et nytt skoleår er omme. Jeg er ferdig med mitt første år på Universitetet i Bergen, og jeg tenkte å ta dere med på mitt lille tilbakeblikk på året - gjennom minner, tanker og bilder.
Fredag 10. august, tidlig på morgenen, dro mamma, pappa og jeg fra det kjente og kjære hjemmet mitt i Modum, for å møte mitt nye og fremmede hjem i Bergen. Jeg flyttet inn i et kollektiv på fem med Mari, ei fantastisk jente jeg ble god venn med på Sunnmøre folkehøgskole. Vi var begge spente på å begynne et nytt og spennende liv som studenter i den nye byen.
Det første semesteret gikk sin gang. Jeg husker det føltes veldig uvanlig å gå fra det tette oppfølgingssystemet på grunnskolen og videregående, til de digre og upersonlige forelesningssalene hvor jeg virkelig fikk kjenne på begrepet "ansvar for egen læring". Men skolen gikk bra, og ikke bare kom jeg meg vel gjennom mine første eksamener på Universitetet, men på dette semesteret ble jeg også kjent med den nydelige byen Bergen er, og med så mange herlige mennesker som har vært med på å gjøre meg til "en mer moden utgave av meg selv".
Etter jul begynte det jeg egentlig hadde ventet på. Dette skoleåret hadde jeg nemlig søkt meg inn på lektorutdanningen med master i fremmedspråk, i mitt tilfelle: fransk, og det var ikke før nå de franske fagene begynte. Det var godt over to år siden sist jeg hadde hatt fransk på skolen, men jeg gledet meg veldig til å komme i gang! Jeg var den eneste i lektorklassen som valgte fransk som fag 1 (de aller fleste valgte engelsk), og jeg husker jeg var spent på å måtte å finne meg til rette i en ny klasse.
Jeg kommer aldri til å glemme den første forelesningen jeg var på. Klassen var ikke så stor, antagelig et sted mellom 20 og 30. Foreleseren den dagen het Sebastien, og til min store overraskelse begynte vi rett på - ikke mye til myk start og rett på fransk. Faget var frankofoni, og jeg prøvde for harde livet å henge med og forstå det som ble sagt. Jeg husker jeg overhørte en samtale mellom to andre personer da forelesningen var ferdig hvor det kom fram at de hadde forstått alt og syntes foreleseren var flink til å snakke sakte slik at det var lett å få det med seg. Selv kunne ikke jeg skryte mye på meg. Jeg forstod noen ord og setninger underveis, men jeg klarte langt fra å koble helheten og gjengi mye av det som ble sagt de to timene jeg var i klasserommet.
Alle forelesningene i frankofoni og historie ble holdt på fransk, ikke bare av Sebastien, men av flere forskjellige forelesere. Jeg må innrømme at jeg syns det har vært tøft. Fra grunnskolen og vgs har jeg vært vant til å få ting til. Det kunne godt ta litt tid og mye lesing, men det kom seg alltid etter hvert. Nå, for første gang, følte jeg meg totalt mislykket. Til tross for at jeg hadde et godt utgangspunkt fra fransktimene på både ungdomsskolen og vgs og til tross for at jeg møtte opp på så å si alle forelesningene, følte jeg meg fullstendig håpløs. Så mange dager gikk jeg, fullstendig frustrert, ergret og nedtrykt, hjem fra skolen etter disse forelesningene med tanken om at jeg var helt elendig og helt ubrukelig.
Etter stund ble jeg kjent med folka i klassen. Jeg tror det begynte med den første obligatoriske innleveringen vi hadde i grammatikkfaget. Det ble dannet lesegrupper, såkalte kollokviegrupper, hvor vi diskuterte og leste i lag for å komme frem til mål. Disse kollokviegruppene har vært helt avgjørende for hvordan og at jeg har kommet meg gjennom dette semesteret! Gjennom disse kollokviegruppene har vi utvekslet tanker og ideer, hjulpet hverandre til å forstå stoffet, motivert hverandre til å fortsette å holde det oppe, diskutert temaer, fått ut frustrasjon av hvor ubrukelige vi har følt oss etter forelesningene (ord kan ikke beskrive hvor godt det var første gangen da jeg fikk vite at jeg ikke var alene), og det var også i disse kollokviegruppene jeg ble kjent med jenter som nå har blitt gode venner av meg.
Denne våren skjedde det også mye utenom skolefronten. Jeg ble bedt med ut på date - i flertall - og jeg fant den nye og ukjente opplevelsen spennende og oppfriskende. Senere på våren steg noen tunge skyer over dagene mine. I tillegg til at jeg for første gang var helt alvorlig i tanken om at jeg faktisk ville komme til å stryke på eksamenene i de franske fagene (noe jeg virkelig var redd for!), hadde jeg andre tanker og følelser som kretset om meg og som ikke ville gi slipp. På denne tiden oppdaget jeg hvem mine virkelige venner var og hvem jeg kunne stole på og støtte meg til. Jeg kan ikke få uttrykt nok hvor mye disse menneskene har betydd for meg - enten ved å lytte, trøste, hjelpe eller bare være sammen med meg - uten alltid å vite, uten alltid å forstå. Jeg føler meg uendelig velsignet og takknemlig for at jeg har slike mennesker rundt meg.
Snart kom slutten av april og starten på den store eksamensmåneden. Aldri før har jeg opplevd en så lang, intens og tøff eksamensperiode som denne. Sammen med jentene i kollokviegruppa mi leste og diskuterte vi oss gjennom fagene - og mange, mange timer tilbragte vi på skolens lesesaler. Den lengste skoledagen hadde jeg dagen før den siste eksamenen min - i 14 timer. Jeg må fint innrømme at selv om jeg satt i mange timer på skolen, var det ikke alltid like effektiv jobbing. I en periode hadde jeg en alvorlig mangel på konsentrasjon og motivasjon som utspilte seg spesielt den siste delen av våren. Men eksamenene kom, og sett alt, var jeg så forberedt og klar som jeg kunne blitt på den tiden. Hele seks eksamener har jeg vært gjennom dette semesteret i fransk, hvor fire av dem skulle bli unnagjort de to siste ukene i mai. Det var ikke ofte mange timene etter levert eksamen at jeg satt meg tilbake på lesesalen for å lese til neste. Det føltes ofte både slitsomt og nytteløst.
Snart kom 30. mai, og den siste eksamenen fant sted. Muntlig frankofoni. Det var denne eksamenen jeg hadde vært mest nervøs for i forkant (jeg har aldri vært veldig fan av muntlige eksamener), men det viste seg at det var denne eksamenen jeg fikk den beste følelsen for da den endelig var ferdig! Nå kunne jeg endelig legge tiden på lesesalen igjen på skolen, skolebøkene på hylla og skolesekken på rommet og virkelig kjenne sommeren og la tanken om en to-og-en-halv måneders sommerferie utspille seg! Jeg tilbragte en liten uke i Bergen før Mari og jeg tok toget sammen tilbake til Østlandet.
*
Nå sitter jeg på rommet mitt, tilbake her hjemme i Modum. Selv om jeg har flyttet til Bergen og muligens vil flytte mer rundt i årene som kommer, vil dette stedet og denne lille gården jeg har vokst opp på, alltid være et hjem og ha en plass i hjertet mitt. Men som en venn av meg en gang sa til meg, Bergen har gjort noe med meg, jeg merker det selv også. Jeg har utviklet meg - blitt sterkere, mer reflektert og mer moden, og jeg har blitt rikere på venner, minner og opplevelser jeg vil ta vare på videre :)
Det var mitt lille tilbakeblikk. Nå skal jeg nyte sommeren for fullt her i Modum!
Vi skrives.
- Linnie
Et nytt skoleår er omme. Jeg er ferdig med mitt første år på Universitetet i Bergen, og jeg tenkte å ta dere med på mitt lille tilbakeblikk på året - gjennom minner, tanker og bilder.
Fredag 10. august, tidlig på morgenen, dro mamma, pappa og jeg fra det kjente og kjære hjemmet mitt i Modum, for å møte mitt nye og fremmede hjem i Bergen. Jeg flyttet inn i et kollektiv på fem med Mari, ei fantastisk jente jeg ble god venn med på Sunnmøre folkehøgskole. Vi var begge spente på å begynne et nytt og spennende liv som studenter i den nye byen.
Mari og meg, arkivbilde fra august 2012.
Det første semesteret gikk sin gang. Jeg husker det føltes veldig uvanlig å gå fra det tette oppfølgingssystemet på grunnskolen og videregående, til de digre og upersonlige forelesningssalene hvor jeg virkelig fikk kjenne på begrepet "ansvar for egen læring". Men skolen gikk bra, og ikke bare kom jeg meg vel gjennom mine første eksamener på Universitetet, men på dette semesteret ble jeg også kjent med den nydelige byen Bergen er, og med så mange herlige mennesker som har vært med på å gjøre meg til "en mer moden utgave av meg selv".
Spiser is på bryggen med noen herlige venninner :)
(bilde tatt av Silje)
Silje, ei fantastisk jente jeg har blitt kjent med i lektorklassen :)
Etter jul begynte det jeg egentlig hadde ventet på. Dette skoleåret hadde jeg nemlig søkt meg inn på lektorutdanningen med master i fremmedspråk, i mitt tilfelle: fransk, og det var ikke før nå de franske fagene begynte. Det var godt over to år siden sist jeg hadde hatt fransk på skolen, men jeg gledet meg veldig til å komme i gang! Jeg var den eneste i lektorklassen som valgte fransk som fag 1 (de aller fleste valgte engelsk), og jeg husker jeg var spent på å måtte å finne meg til rette i en ny klasse.
Jeg kommer aldri til å glemme den første forelesningen jeg var på. Klassen var ikke så stor, antagelig et sted mellom 20 og 30. Foreleseren den dagen het Sebastien, og til min store overraskelse begynte vi rett på - ikke mye til myk start og rett på fransk. Faget var frankofoni, og jeg prøvde for harde livet å henge med og forstå det som ble sagt. Jeg husker jeg overhørte en samtale mellom to andre personer da forelesningen var ferdig hvor det kom fram at de hadde forstått alt og syntes foreleseren var flink til å snakke sakte slik at det var lett å få det med seg. Selv kunne ikke jeg skryte mye på meg. Jeg forstod noen ord og setninger underveis, men jeg klarte langt fra å koble helheten og gjengi mye av det som ble sagt de to timene jeg var i klasserommet.
Alle forelesningene i frankofoni og historie ble holdt på fransk, ikke bare av Sebastien, men av flere forskjellige forelesere. Jeg må innrømme at jeg syns det har vært tøft. Fra grunnskolen og vgs har jeg vært vant til å få ting til. Det kunne godt ta litt tid og mye lesing, men det kom seg alltid etter hvert. Nå, for første gang, følte jeg meg totalt mislykket. Til tross for at jeg hadde et godt utgangspunkt fra fransktimene på både ungdomsskolen og vgs og til tross for at jeg møtte opp på så å si alle forelesningene, følte jeg meg fullstendig håpløs. Så mange dager gikk jeg, fullstendig frustrert, ergret og nedtrykt, hjem fra skolen etter disse forelesningene med tanken om at jeg var helt elendig og helt ubrukelig.
Etter stund ble jeg kjent med folka i klassen. Jeg tror det begynte med den første obligatoriske innleveringen vi hadde i grammatikkfaget. Det ble dannet lesegrupper, såkalte kollokviegrupper, hvor vi diskuterte og leste i lag for å komme frem til mål. Disse kollokviegruppene har vært helt avgjørende for hvordan og at jeg har kommet meg gjennom dette semesteret! Gjennom disse kollokviegruppene har vi utvekslet tanker og ideer, hjulpet hverandre til å forstå stoffet, motivert hverandre til å fortsette å holde det oppe, diskutert temaer, fått ut frustrasjon av hvor ubrukelige vi har følt oss etter forelesningene (ord kan ikke beskrive hvor godt det var første gangen da jeg fikk vite at jeg ikke var alene), og det var også i disse kollokviegruppene jeg ble kjent med jenter som nå har blitt gode venner av meg.
Her er de på besøk hos meg for å feire 21-årsdagen min i mai!
Snart kom slutten av april og starten på den store eksamensmåneden. Aldri før har jeg opplevd en så lang, intens og tøff eksamensperiode som denne. Sammen med jentene i kollokviegruppa mi leste og diskuterte vi oss gjennom fagene - og mange, mange timer tilbragte vi på skolens lesesaler. Den lengste skoledagen hadde jeg dagen før den siste eksamenen min - i 14 timer. Jeg må fint innrømme at selv om jeg satt i mange timer på skolen, var det ikke alltid like effektiv jobbing. I en periode hadde jeg en alvorlig mangel på konsentrasjon og motivasjon som utspilte seg spesielt den siste delen av våren. Men eksamenene kom, og sett alt, var jeg så forberedt og klar som jeg kunne blitt på den tiden. Hele seks eksamener har jeg vært gjennom dette semesteret i fransk, hvor fire av dem skulle bli unnagjort de to siste ukene i mai. Det var ikke ofte mange timene etter levert eksamen at jeg satt meg tilbake på lesesalen for å lese til neste. Det føltes ofte både slitsomt og nytteløst.
Lesesalpulten min.
Snart kom 30. mai, og den siste eksamenen fant sted. Muntlig frankofoni. Det var denne eksamenen jeg hadde vært mest nervøs for i forkant (jeg har aldri vært veldig fan av muntlige eksamener), men det viste seg at det var denne eksamenen jeg fikk den beste følelsen for da den endelig var ferdig! Nå kunne jeg endelig legge tiden på lesesalen igjen på skolen, skolebøkene på hylla og skolesekken på rommet og virkelig kjenne sommeren og la tanken om en to-og-en-halv måneders sommerferie utspille seg! Jeg tilbragte en liten uke i Bergen før Mari og jeg tok toget sammen tilbake til Østlandet.
*
Nå sitter jeg på rommet mitt, tilbake her hjemme i Modum. Selv om jeg har flyttet til Bergen og muligens vil flytte mer rundt i årene som kommer, vil dette stedet og denne lille gården jeg har vokst opp på, alltid være et hjem og ha en plass i hjertet mitt. Men som en venn av meg en gang sa til meg, Bergen har gjort noe med meg, jeg merker det selv også. Jeg har utviklet meg - blitt sterkere, mer reflektert og mer moden, og jeg har blitt rikere på venner, minner og opplevelser jeg vil ta vare på videre :)
Det var mitt lille tilbakeblikk. Nå skal jeg nyte sommeren for fullt her i Modum!
Vi skrives.
- Linnie
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar