Dagen min startet med å "åpne" den første kalenderen jeg og en god venninnegjeng lagde til hverandre her på skolen. "Dagens Lille Glede-kalenderen". En oppgave, eller oppdrag om du vil, som skal utføres i løpet av dagen hvor målet er å glede andre mennesker rundt deg! Jeg ble veldig glad for den første lappen jeg fikk! Den var fra Andrea, og jeg gledet meg til å utføre oppgaven. Etter å ha tatt lappen i lomma, gikk jeg ut for å trene litt før frokost. Når jeg sier "ut" mener jeg ut TIL treningssenteret! Tenkte bare dere ville vite det.. Jeg syklet i 40 minutter før jeg stakk inn igjen til frokost.
Hvis jeg følte meg sliten i går, kan jeg ikke ha visst hva ordet betydde. I dag var det tungt å bare løfte hodet. Jeg tenker for mye. Jeg lar ting komme for lett inn på meg. Jeg analyserer alt for mye av det som skjer. Jeg lar stadig fortiden ta meg igjen. Det føles som et kappløp. Et kappløp om tiden. Selv om jeg lever for nuet og for å kapre dagen, føles det vanskelig når jeg stadig kjenner at jeg blir forbiløpt. Jeg føler for å gi opp, men konkurranseinstinktet holder meg tilbake. Jeg kan klare det. Jeg skal klare det. Jeg må klare det.
Jeg bestemte meg for å ringe Anabel for å snakke litt med henne. Bare for å lufte noen tanker.. For en ukes tid tilbake ringte hun meg for å spørre meg om jeg kunne hjelpe henne med en morgensamling hun skulle holde for skolen hennes. Jeg hjalp henne naturligvis, og vi begge ble fornøyd med resultatet! Hun avsluttet samtalen med at hun definitivt skulle ringe meg senere den dagen. Her sitter jeg, fem dager senere og blar gjennom anrop fra den siste uken på mobilen min på jakt etter Anabels navn uten hell. Jeg tenkte hun ville klare å ringe meg tilbake dagen etter. Eller kanskje dagen deretter.. Eller nok en dagen deretter?! Nei, så viktig var det nok ikke for henne. Uansett, hun var ikke mulig å få tak i nå heller. Jeg får sjelden tak i henne på første forsøk. Heller ikke andre.. Det går ofte en dag før hun har tid til å sette av tid til å prate med meg. Det føles egentlig ganske sprøtt. Selv om jeg syns det er digg å gå på folkehøgskole og bli kjent med folk uten henne med meg, kjenner jeg fremdeles følelsen av at jeg er tvilling! Hun er fortsatt en stor del av meg, og det at hun ikke klarer å avse noen minutter til meg smerter meg. Beklager at jeg skriver så mye om akkurat dette nå, men jeg merker at det gjør noe med meg, og jeg bare må få noe litt ut.
Klokka nærmer seg ett, og jeg skulle ha unnagjort så mye i dag. Øya kjennes tunge som bly, men lysten for å sove er liten. Jeg tror jeg snart når et punkt hvor jeg ikke lenger er trøtt.. Jeg minnes tilbake til nattlesing og studering med Anabel på videregående.. Det er som om jeg har en følelse av å vente på noe. Noe som skal få meg til å forstå. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er sånn!
Nå har jeg vært våken i over 18 timer, og mye av det siste jeg har skrevet er sikkert bare crap.. Jeg er faktisk nødt til å sove nå!
Vi skrives.
- Linnie
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar