Tid for en ny skiuke!

Nå sitter jeg på rommet mitt på skolen sammen med Mari. I dag har vi tatt fly, buss og ferge for å komme hit fra Oslo. Vi har drasset på masse bagasje hit og dit, og det har seriøst vært et svare styr, men vi kom oss omsider helskinnet frem - etter nesten syv timer!

Klokka 21:00 skal Mari og jeg møte Kjetil og Astrid i resepsjonen, og vi skal dra til Moa sammen der Kjetil, Mari og jeg skal møte noen andre fra skolen og dra sammen til Fjellsetra hvor resten av skolen er. Der er vi å finne frem til fredag - det er nemlig duket for skiuke på SUFH! Ærlig talt føler jeg meg litt fed up med nok en skiuke etter å ha vært på to ski-/hytteturer med ski de to siste ukene; én med musikklassen og én med Andrea og familien til Mari. Det har vært kjempekoselig, men nå hadde det vært deilig å bare slappe av på skolen - få litt ro.

Dere hører nok ikke fra meg før til helgen igjen. Håper alt er bra med dere! Jeg setter pris på tålmodigheten deres :)

Vi skrives!

- Linnie

Wow, for en dag!

Ifølge det jeg skrev sist gang jeg var innom bloggen (i går), ville jeg nå egentlig vært i Lillehammer, på hytta som Mari og hennes familie leier, sammen med dem og Andrea. Det er jeg ikke! Jeg befinner meg igjen ved den stasjonære datamaskinen på kjøkkenet hjemme i Modum. Hvorfor? Jo, det kan jeg da ta meg tid til å fortelle. Her er dagen min.

Da mobilen min ringte 6:55, var jeg allerede halvveis våken, og etter et par runder med Wordfeud stakk jeg opp. Anabel var akkurat ferdig i dusjen, og jeg heiv på meg noen klær og spiste frokost. Etter å ha pakket ferdig bagen og sekken, kom vi oss ut av døra rett etter at klokka hadde passert 8.

Vel framme i Hønefoss stakk Anabel til sitt ærend, mens jeg tenkte jeg kunne stikke innom Ringerike videregående skole - der jeg selv var elev i fjor og de to foregående årene før det på idrettslinja. Jeg tok en tidligere så vant vei fra der jeg hadde parkert bilen, og jeg merket at da jeg gikk der, kjente jeg hvor ufattelig deilig det var å tenke på min tid som daglig vandrer av denne veien var over! Jeg merket at jeg ikke savnet å være elev her - Nei, jeg gledet meg heller over at jeg var ferdig her, for godt! Allikevel hadde jeg veldig lyst til å hilse på lærerne som holdte ut med klassen vår de tre årene :)

Dessverre var ingen av lærerne fra klassen min på idrettskontoret da jeg var der. Men Jan og håndballæreren (husker ikke navnet hans..) var der, så jeg fikk i det minste hilst på dem :) Jeg stakk på biblioteket og slo av en god prat med Kari, bibliotekaren som også er kona til fotballtreneren jeg hadde i min glanstid som fotballspiller - Åh, det er en tid jeg virkelig savner! Å spille på Vikersundlaget med Dag som trener og alle de herlige lagkameratene mine. Spille spiss, kunne løpe, skyte, legge innlegg og oppleve ekte samarbeid, lagånd og fotball innen laget. Å, jeg hadde gitt mye for å få igjen den tiden..

Uansett, jeg måtte komme meg av gårde til sykehuset, og etter å ha meldt min ankomst i skranken ble jeg bedt om å sette meg ned og vente. Jeg hadde kommet et kvarter før tiden, så jeg var ikke redd for å være forsinket. Men tiden gikk uten noe tegn til å bli kalt inn.. Etter en stund kom Anabel inn, og vi ble sittende og prate. Plutselig hadde det gått tre kvarter uten at noen hadde kommet og ropt meg opp, så jeg gikk bort til skranken og spurte hvor lenge det var vanlig å måtte vente. Fra mine tidligere erfaringer med sykehus visste jeg at det kunne ta litt tid, men herlighet, så lenge?! Etter å ha kikket på innkallelsen min enda en gang, oppdaget de at jeg skulle vært sendt opp i andre etasje! På vei opp møtte vi (Anabel og jeg) Gina - i hvit lang frakk og navneskilt. Gina, ei klassevenninne fra de tre årene på vgs og også en lagkamerat på Hønefoss bylag. Det viste seg at hun hadde fått seg jobb på sykehuset! Som en slags "sengetriller", eller hva hun nå kalte seg.. Vi ble stående en liten stund og prate, før hun tilbød seg å vise oss veien dit vi skulle.

Vi kom inn på et venterom, og jeg måtte ikke vente lenge før ei sykesøster hentet meg. Jeg måtte svare på noen spørsmål om høyde og vekt, samt at jeg måtte gi en urinprøve og måle temperaturen min. Hun fortalte meg at dette kom til å god tid av dagen, og at jeg kom til å være her i 3-4 timer. Litt etter hentet ei annen sykesøster meg, og hun stilte meg mange spørsmål om skadene, helsa og privatliv (jeg lurer fremdeles på hvordan "jeg bodde med tvillingsøstera på hybel på slutten av vgs", "Går Musikk+ på Sunnmøre folkehøgskole" og "Bor på internat" har noe relevans med kneoperasjonen min..). Etter enda mer venting var det tid for å ta blodprøve..

Klokka gikk, og jeg innså at det ikke var mulig for meg å rekke den første bussen. Jeg ringte både mamma, Andrea og Mari for å fortelle det. Jeg hadde sendt Anabel ut i bilen for å betale ny parkeringslapp, og for å hente sekken min med busstidene til Lillehammer og boka jeg leser i nå; Tom Egelands roman "Åndebrettet" - jeg ante jo ikke hvor lenge vi var nødt til å bli værende her. Uansett, det som nå gjenstod var å vente på amnestesilegen (skrives det slik?) - han som skulle sørge for å holde meg bedøvet gjennom operasjonen.

Etter å ha sett fort på busstidene, så jeg at neste bussen som gikk var 18:10, og nye samtaler måtte holdes for å oppdatere hjemmet og hyttefolka om hva som kom til å skje. Hvis jeg tok 18:10-bussen, måtte Mari hente meg i Lillehammer 21:10.. Uansett, amnestesilegen min kom og hentet meg. Det var en koselig mann som var hyggelig å prate med! Samtalen med ham tok om lag ti minutter, og etter det kunne vi omsider dra - klokka viste 13.30.

Anabel og jeg stakk på Kuben - et kjøpesenter i sentrum av Hønefoss. Jeg kjøpte meg en ny bok, siden jeg leste meg mot slutten av "Åndebrettet" og siden det nå følger to hytte- og skiturer så godt som rett etter hverandre. Vi tok turen inn til Ark Bokhandel og jeg kikket på bøkene de hadde til salgs. Jeg ble stående ekstra lenge ved reolen "Topp engelsk pocket". Boka "Hunger Games" har jeg lenge hatt lyst til å lese, men har ikke gjort mye mer ved det. Nå grep jeg sjansen og kjøpte boka!

Anabel hadde en middagsavtale som hun hadde planer om å dra til når jeg hadde dratt på bussen. Jeg, som etter de nyendrede planene ikke satt på bussen til Lillehammer, syntes det var litt kleint å be meg selv på middag der. Jeg dro fram busstidene igjen, og til min ufattelige overraskelse oppdaget jeg at jeg hadde klart å lese av tidene feil - det gikk ingen flere busser i dag! Nye samtaler måtte oppringes og fortelle at jeg ikke kunne komme i dag allikevel. Du kan trygt si mobilen gikk varmt i dag! Jeg hatet at jeg framstilte meg selv som en masete klegg, men jeg har alltid vært en god tilhenger av det å gi beskjed - har nok mye av det fra mamma og pappa. Jeg bestemte meg for å dra hjem. Om jeg husket det rett, ville det gå buss om en halvtime til Vikersund. Vel framme på busstasjonen kom jeg på at jeg hadde bommet med en hel time! Jeg ble stående og prate med en bussjåfør jeg kjenner - han som pleide å kjøre skolebussen min! Han sa han pleide å tenke på Anabel og meg da han kjørte forbi huset vårt om morgenen. Aww, jeg er en enkel sjel, jeg syntes det var utrolig koselig! :)

På bussen gled jeg inn i en meget ubehagelig og ukomfortabel søvn. Vel hjemme følte jeg meg dårlig. Bussturen hadde gjort sitt. Jeg leste en god del i boka mi i dag. Over 240 sider kom jeg meg gjennom, og boka er nå ferdiglest! Slutten var helt sykt spennende og overraskende :) Anabel skal hive seg over den nå!

Men nå er klokka alt for mye! Jeg er nødt til å legge meg. Mamma sa til meg tidligere i dag at jeg taklet dagens nederlag utrolig bra, og hvis det hadde vært henne da hun var ung, hadde hun vært mye mer irritert og sint! Vel, jeg syns jo det er ufattelig kjipt at jeg mister en kveld med Mari og Andrea, spesielt siden Andrea skal dra allerede på torsdag, men det er jo ikke noe å gjøre med det. Det er i hvert fall ingen vits i å dvele lenge ved det heller! Uansett fyi, etter i morgen kommer dere nok ikke til å høre fra meg på en liten tid! ;)

Vi skrives!

-Linnie

Snart filmkveld!

Klokka er straks 20, og da er det duket for en ny filmkveld her i huset! Iselin kommer kanskje bort, og mamma har med seg filmen "Unknown" som står på dagens filmmeny. En drama/thriller som ifølge mamma ligger i kategori med "Taken", gleder jeg meg virkelig til å se!

Jeg er nydusja og sitter igjen på kjøkkenet på vår stasjonære datamaskin. Jeg har egen laptop nede på rommet, men tastaturet på den er helt forferdelig, så jeg foretrekker denne. I dag har jeg nesten ikke gjort noenting. Pakket bagen til avreise i morgen, sett en film sammen med Anabel, vært med og laget middag, spilt Ligretto og slappet av. Ganske deilig i grunn!

I morgen skal jeg på undersøkelse på sykehuset. Sånn "før-undersøkelse" til operasjonen jeg skal på i starten av mars. Hvis jeg husker rett fra forrige gang jeg opererte, er det bare forskjellige typer prøver jeg skal gjennom. Etter sykehusbesøket skal jeg ta buss til Lillehammer hvor jeg skal møte Mari. Familien hennes leier en hytte der nå i vinterferien, og Andrea og jeg be bedt med! Jeg gleder meg som en unge til å komme dit og være sammen med dem :)

Nå har klokka passert 20, så jeg får se om det er noe liv i de andre jentene! Nå kan det være det går noen dager før jeg skriver igjen. Lite tilgang på Internett framover ;)

Vi skrives.
- Linnie

Barnas Dag!

"I dag er det nøyaktig 19 år siden Anabel og jeg kom til Norge! :)" er dagens statusoppdatering på facebook. Klokka nærmer seg 21 på kvelden, og den har nå 55 likes og 9 kommentarer! Det er sjelden jeg får så mange som gir meg tommelopp på det jeg skriver på facebook!

Som sagt er det en markeringsdag her på gården i dag. Vi pleier i grunn ikke å markere den noe særlig, men jeg pleier å tenke på livet mitt denne dagen. Hvor heldig jeg er som har kommet akkurat hit. Hit til Norge, til dette lille, men så absolutt fantastiske stedet med alle de herlige menneskene jeg har møtt og blitt kjent med. For ikke å snakke om at Anabel og jeg kom inn i den varmeste og kjærligste familien vi såvidt kunne forestilt oss! :) Men jeg må også si at mine tanker også går til min biologiske familie i Sørøst-Asia. Mamma dro fram den gamle store rosa permen fra bokhylla i kveld. Bilder og dokumenter fra adopsjonen og fra og om vår biologiske familie. Det hele er virkelig så rart å tenke på. At jeg er adoptert, og har en biologisk familie et annet sted på kloden som jeg ikke aner noen ting om! Helt absurd.

Uansett, det var egentlig ganske godt å få være hjemme i dag - i motsetning til å være på skolen. Selv om vi ikke har noen stor markering på dagen, var det godt å kunne tilbringe tid med familien i dag! Mamma, Anabel og jeg gikk oss en fin tur utendørs i dag, vi har sett en film sammen (en helelendig film!) og vi har alle fire sittet rundt kjøkkenbordet og spilt Ligretto sammen :) Det er så mye herlig latter og god stemning når vi alle er i rette humøret! Det var vi i dag, og det gleder meg stort :)

Ellers er det ikke mye å meddele fra gården. Pappa har kjørt litt traktor på dagen for å få bakken opp hit lettere å kjøre pga isen og kattene våre ligger for det meste og slapper av på rommet til enten Anabel eller meg. Naboene har jeg ikke sett noe til i dag. Iselin var jo bortom i går for å se film. Vi så filmen "Knowing", og jeg syntes den var bra! Vel, jeg har sett bedre, men jeg likte den :)

En annen ting jeg kom på. I fjor på denne dagen grep Anabel og jeg en mulighet eller utfordring (kall det hva du vil!). Moren til ekskjæresten min hadde hørt Anabel og meg synge i et selskap, og hun hadde helt siden da prøvd å få oss med til et lydsudio som drives av en hun kjenner. Den 19. februar i fjor fikk vi endelig satt muligheten ut i livet, og både Anabel og jeg var spente og nervøse, samtidig som vi gledet oss! Herold Rasmussen, som drev studioet, møtte oss med et stort smil og vi hadde det utrolig moro der :) To sanger ble til fem, og Anabel og jeg tilbragte fire timer der! Jeg husker jeg var sliten, men det var definitivt verdt det! Etter et par uker var vi både på lokalradioen og på Youtube.

Youtube-klippet kan du se HER.

Bildene er tatt av mora til ekskjæresten min, tatt fra Facebook.

Nå er klokka blitt 22:30, og jeg har fått en ny Like på statusen min på facebook! Trøttheten kommer sigende inn på meg, og jeg kjenner det frister å pakke seg ned i senga mi med boka mi og lese til jeg sovner :) Jeg ønsker dere alle en god natt og en velsignet uke som kommer!

Vi skrives :)

- Linnie

Hjemme til vinterferie!

Nå sitter jeg på kjøkkenet hjemme på gode, kjære Østmodum! Jeg stod opp etter å ha sovet i 12 timer i natt i min egen seng, og det var deilig! Pappa står og lager mat, mamma sitter med et puslespill på kjøkkenbordet og Anabel befinner seg nede på rommet hennes og driver med sitt. Uriah Heeps sang "Rain" spilles over høytalerne fra dataen, og mamma synger hjertelig med. Det er sannelig godt å være hjemme :)

Torsdag kveld klokka 20 dro Mari og jeg ned til Ulsteinvik for å ta nattbussen til Oslo. Jeg visste ikke at det var så mange som skulle ta den samme bussen som Mari og jeg hadde planlagt å ta, men vi var en god gjeng! Det var en fin busstur. Jeg klarte å sove mye, noe som gjør de elleve timene en del lettere å komme seg gjennom! Vel framme i Oslo ventet jeg i om lag tjue minutter på neste buss som skulle ta meg med til Vikersund. To timer tok denne bussturen, og jeg merket at jeg følte meg sliten og rastløs (merkelig kombinasjon!) av å kjøre så mye buss. Da bussen kom til Åmot, fikk jeg en gledelig overraskelse av at Kine kom på bussen! Ei god venninne jeg har her i Modum. Jeg ble sittende og prate med henne, og det var utrolig koselig å se henne igjen :)

Da bussen omsider kom til Vikersund, så jeg den velkjente sølvfargede audien som stod på bussterminalen og ventet på meg. Jeg som var sikker på at det var mamma som skulle hente meg, formelig strålte av glede da jeg så at det var Anabel som kom ut av bilen! Bussjåføreren må ha merket at jeg lyste opp, for han utbrøt "Noen du kjenner?" med et smil om munnen. Hehe, han er en av bussjåførerne jeg kjenner fra min tid herfra som barn og ungdom. Jeg løp Anabel i møte og ga henne en god klem før vi dro hjem. Denne dagen var jeg i et strålende humør og lo og gledet meg over å se igjen mamma, pappa, Anabel og de to kattene vi har, Simba og Vesla :) Jeg kjente meg mer sliten mot kvelden, men jeg gledet meg til veldig til å sove i min egen seng!

Simba, meg og Anabel! Bildet er tatt noen minutter etter at jeg kom inn døra :)

Skal prøve å bli flinkere til å skrive fremover! I kveld får vi besøk av Iselin, og vi skal se filmen "Knowing". Åh, jeg gleder meg! :D

Vi skrives.

- Linnie

Ready to go! :D

Nå sitter jeg på rommet. I motsetning til gårsdagen hvor alt var bomba her inne med klær og bagger i hytt og vær, er det så godt som strøket nå. Signe dro på tur i dag morges, og vi i musikklassen drar om en liten times tid. Skal bare få alle baggene, skiene, musikkutstyret og maten i bussen, så skal vi komme oss av gårde :)

Vi skal på tur til Bondalseidet som ligger i nærheten av Ørsta. Der skal vi sove på hyttene om natten, og om dagen skal vi skrive på sangene våre, stå på ski, spille spill, gå langrenn og bare kose oss skikkelig! Åh, det blir koselig og jeg gleder meg!

Baggen min er ferdigpakket og står nede i resepsjonen klar til avreise. Jeg skulle bare opp på rommet for å hente skiene og jakken min og for å skrive et kort farvel til dere lesere. Jeg kommer tilbake hit til skolen på torsdag, og sammen kveld skal jeg dra hjem til vinterferie! :) Jeg har en følelse av at jeg skrev mye av dette i forrige innlegg...

Ute regner det, men humøret mitt er på topp! Jeg ønsker dere alle en fortreffelig uke :D

Vi skrives.

- Linnie

Produktiv uke og morsdag! :)

Det er sent søndag kveld. Jeg befinner meg på rommet mitt, og oppdaterer dere fra det nyeste i livet mitt.

Denne uka har jeg gjort en god del! Det kjennes godt. Jeg har tilbakelagt 7 treningsøkter (fem av dem var spinningstimer på senteret!), 5 klesvasker (ble mye av blant annet all treninga!), vasket rommet (det er egentlig ingen såå big deal!), drevet en god del av med musikk (piano, trommer, litt bass, gitar..), vært hos sangpedagog, sett en del Friendsepisoder (nå er Mari og jeg på sesong 7!) og slappet av. Det har virkelig vært en fin uke! :)

I dag er det morsdag. Jeg vil av den grunn benytte anledningen til å gratulerer min kjære mamma med dagen! Jeg ringte henne tidligere i dag, og det var veldig koselig å snakke med henne :) Tusen takk, mamma, for at du er den du er! Takk for at du støtter meg, og tror på meg. Takk for at jeg alltid kan komme til deg for å spørre om hjelp til små og store ting. Takk for at du har gitt meg et liv fylt av varme og godhet sammen med pappa og Anabel. Jeg er utrolig glad og stolt over å ha en så flott mamma som deg :)

Ellers i dag var jeg på en gudstjeneste som ble holdt på skolen. Det er lenge siden jeg har vært på gudstjeneste nå, kjente jeg. Ikke det at jeg går så veldig ofte, men det kjentes lenge siden i hvert fall. Anyway, det var utrolig koselig! Sangene var fine (selv om jeg ikke kunne så mange av dem), prekenen var bra, elevinnslagene var herlige (dans og sang), nattverden var fin.. Jeg syntes egentlig alt var fint! Øyvin spilte en sang helt på slutten som het "Come To Jesus". Da han spilte den, kjente jeg at det rørte ved meg. Anabel og jeg pleide å synge den da vi hadde sangoppdrag med Runar i konfirmasjonsgudstjenester i kirka. Da sang vi den på norsk "Kom Til Jesus". Sangen er helt nydelig og det var så utrolig fint å høre på i dag.

Nei, jeg får komme meg i seng nå. I morgen stikker vi i musikklassen på linjetur til Bondalseidet (eller noe) og vi kommer ikke tilbake til skolen før på torsdag - samme dagen Mari og jeg tar nattbussen til Oslo og hjem til VINTERFERIE! Det skal bli godt.

Vi skrives!

- Linnie

Chill lørdagskveld!

Jeg sitter på rommet mitt. "Open The Eyes Of My Heart Lord" spilles her, og jeg bare slapper fullstendig av. Selv om jeg kanskje ikke har gjort all verden i dag, føler jeg meg sliten etter en uke med seks tilbakelagte relativt harde treningsøkter!

Signe, Mari og Clarice befinner seg også på rommet og sitter med sitt. Mari sitter på dataen, Signe bytter mellom å snakke i telefonen, sitte på iPaden sin og skrive i en skrivebok, og Clarice sitter med mobilen sin. Selv sitter jeg her og oppdaterer omverdenen med hva som foregår i livet mitt. Jeg vet egentlig ikke om det i det hele tatt er noen som leser bloggen min om dagen, men jeg skriver også mye for min egen del. Jeg opplever ofte at skriving fungerer som en slags terapi for meg. Om det enten er i form av blogg, dagbok, dikt eller andre type tekster.

Ellers er det ikke mye å meddele fra Ulsteinvik i dag. Det har vært et relativt grått vær i dag -overskyet og yr. Jeg har ikke befinnet meg så mye utendørs, da. Kun toppen fem minutter på vei til og fra treningssenteret for å være med på en spinningstime.

Nå er klokka 20 om 4 minutter, og jeg tenkte meg ned for å spise varm kveldsmat! I kveld står pizza på menyen, og jeg gleder meg :) Er så sulten!

Vi skrives.

- Linnie

Treningsuke!

Denne uka har jeg virkelig satt inn støtet for å trene igjen! Jeg håper bare jeg klarer å holde det oppe nå frem til kneoperasjonen min i starten av mars..

På mandag hadde jeg volleyball i modulfag. Jeg var med på en god del, men måtte stå over noen øvelser som var litt for hardt belastende på kneet. Det var utrolig moro å spille, da! Syntes jeg fikk til en del, og at laget klarte å samarbeide ganske bra :) Etter at vi var ferdig, stakk jeg inn på treningssenteret og trente styrke og balanse for beina i en liten time før jeg stakk til middag.

Tirsdag morgen holdt jeg morgensamling her! Det skrev jeg om i forrige innlegg på bloggen min her. Det var moro å oppleve og føle at den gikk så bra som den gikk :) På kvelden meldte jeg meg på min aller første spinningstime på aktivsenteret! Ja, det var faktisk min aller første gang der siden jeg begynte på SUFH. Jeg syntes det var en helt okei time. Var ikke helt overbegeistra for instruktøren, men fikk kjørt meg relativt hardt!

På onsdag stakk jeg opp på senteret før frokost for å trene. Trente styrke i en liten time her før jeg stakk tilbake. Det gjorde at dagen ble mye freshere enn det den kanskje hadde blitt om jeg ikke trente! På kvelden var jeg med på en ny spinningsøkt, og denne gangen syntes jeg timen gikk enda bedre! Kjørte meg hardt igjen, og ble deilig sliten :) Hadde ny instruktør i dag, vel å merke. Min geniale plan var å legge meg tidlig denne dagen for så å stå opp for å trene på ny dagen etter, torsdagen, før frokost. Så ubegripelig dum som jeg er klarte jeg å glemme at jeg hadde satt på begge sengetøyene mine på vask før treninga, så de lå fremdeles i vaskemaskinen da jeg skulle til å legge meg. Da var klokka ca 23. Jeg fant dem våte i vaskemaskinen, og heiv dem inn i tørketrommelen. Det gikk fint, men klokka ble mye da jeg endelig kom meg i seng, og det medførte at jeg ikke klarte å stå opp tidlig dagen etter.

Torsdagen var en slapp dag. Følte ikke at jeg hadde krefter til noe, så ble for det meste bare sittende inne på rommet og loke på dataen eller se på Friends sammen med Mari. Det var koselig det! På kvelden fikk vi oss til å gå oss en tur, da. Det var i grunn godt å få litt frisk luft :)

Fredag (i dag) følte jeg meg egentlig slapp igjen, som i går, men jeg tvang meg selv til å være med på en ny spinningstime på aktivsenteret - og dét er noe jeg ikke angrer på! :D Det var en sykt digg økt, og jeg kjørte meg selv knallhardt! Det er så deilig å kjenne at jeg er helt tom for krefter når økta er ferdig! :)

I morgen er det lørdag, og jeg har allerede meldt meg på enda en spinningstime på ettermiddagen. Jeg har hørt mye om instruktøren, og hun skal visstnok være kjempeflink! Jeg gleder meg :) Jeg har fått med Mari, og det er også mange andre fra skolen som skal være med!

Nå må jeg legge meg. Kult å være opplagt til i morgen, eller? ;)

Vi skrives!

- Linnie

Morgensamling: takknemlighet

For et par uker siden snakket jeg med inspektøren på skolen. Jeg har lenge tenkt på at jeg har lyst til å prøve å holde morgensamling på skolen min. Vanligvis er det lærerne som holder disse samlingene, og temaet kan være alt mulig, men det fungerer ofte som en slags type "ord for dagen" samlet i en liten speech på 15-ish minutter. Jeg hadde egentlig lyst til å ha morgensamlinga den 19. februar, men for det første er dette en søndag (og vi har ikke morgensamlinger i helgene) og for det andre er vi alle hjemme på vinterferie den dagen... Score! Så inspektøren på skolen anbefalte meg to dager. I dag og på fredag - jeg hadde ingen grunn til å vente med det, så jeg valgte i dag! :D

For første gang på mange uker hadde jeg endelig en grunn til å komme meg opp til frokoststart! Jeg satte alarmen på 7.15 for å være helt sikker på å komme meg ned tidsnok til 7.45. Jeg hadde fått mine to fantastiske venninner Andrea og Mari til å komme og hjelpe meg å forberede meg på morgenen. Jeg lå i drømmeland da jeg plutselig hørte at det gikk i døra. "Hva i...?!" tenkte jeg rett før jeg så at det var Mari som hadde kommet inn. Jeg ble veldig forvirret. "Analin, har du forsovet deg? Klokka er ti på åtte!" spør hun. Signe begynte å våkne hun også da jeg utbrøt: "Kødder du?!". Mari og jeg dro frem hver vår mobil samtidig. Den viste 6.52. Mari knakk sammen i latter på gulvet og både Signe og jeg delte latteranfallet hennes i et par minutter før hun stakk ut :D

Jeg sov ikke mye mer ettersom jeg kjente nervøsiteten begynne å bygge seg opp innvendig. Samtidig visste jeg at jeg var godt forberedt, og etter en generalprøve i salen før de andre kom inn, gledet jeg meg egentlig bare til å komme i gang! :D

Her stod jeg, med lys vi tente omkring meg, og lerretet med powerpointen min på etter hvert! Det ser en del mørkere ut på bildet :)

Uansett, her er morgensamlingen min :)

I dag skal jeg holde morgensamling og jeg tenkte å snakke om takknemmelighet, og hva dette ordet betyr for meg. Som dere sikkert vet, er jeg opprinnelig fra et annet land. Jeg er adoptert fra Filippinene, og søndag den 19. februar, omen drøy uke, er dagen vi hjemme hos meg kaller «Barnas Dag». I 1993 på denne dagen kom nemlig Anabel og jeg til Norge. Vi har aldri hatt noen stor markering på denne datoen, men jeg pleier alltid å se på livet mitt den dagen og tenke over hvor heldig og glad jeg er for alt jeg har, alt jeg har oppnådd og alt jeg har grepet av sjanser, muligheter og utfordringer. For at dere skal skjønne hva jeg legger i ordet «takknemmelighet», tenkte jeg at jeg kunne begynne å fortelle litt om bakgrunnen min.

Filippinene er en øynasjon som ligger sørøst i Asia. Den består av omtrent 7000 øyer, og er et meget fattig land. Jeg ble født 13. mai 1992, og jeg var så heldig å få en enegget tvillingsøster, som noen av dere kanskje har møtt. Vi to var nummer fem og seks i søskenflokken, så vi var en ganske stor gjeng. I og med at foreldrene våre hadde dårlig råd, fant de fort ut at de ikke hadde råd til å forsørge oss alle sammen. I ren desperasjon ble jeg solgt til et annet sted i Filippinene, men vår biologiske mor klarte ikke tanken på at Anabel og jeg skulle være skilt fra hverandre, så de kjøpte meg tilbake, og Anabel og jeg ble satt på et barnehjem i Manila, som er hovedstaden i Filippinene.

En tid før dette skjedde, var det et par i Norge som så inderlig ønsket seg barn. De klarte ikke å lage barn på egenhånd, så de bestemte seg for å kontakte et adopsjonsbyrå. De fikk senere vite at de kunne dra ned til Filippinene og hente et tvillingpar. Dere kan tenke dere hvem de heldige tvillingene var?! J Så de dro ned til Filippinene i februar 1993 og tok oss med til deres hjem.

Anabel og jeg er ganske forskjellige i forhold til andre norske barn, når vi tenker på hud, øyne og hårfarge. Det har ført til at vi, i en liten periode på barneskolen, kunne bli mobbet for utseendet vårt – noe dere kanskje husker jeg fortalte litt om på ferdaniste i fjor.

Selv om dette var veldig vondt og ble sittende lenge, betyr dette så utrolig lite når jeg tenker på alt det gode som har hendt og, og som jeg har fått muligheten til å oppleve!

• Jeg har fått muligheten til å gå på skole og få meg en utdannelse
• Jeg har fått muligheten til å bli oppdratt i en varm og kjærlig familie
• Jeg har fått muligheten til å sove i et trygt og godt hjem med tak over hodet
• Og jeg har fått muligheten til å utvikle talent jeg har, og gjøre det jeg har lyst til.

- Jeg har med andre ord fått den oppveksten så alt for mange av verdens barn kunne drømme om å ha.

Anabel og jeg er så takknemlige for at vi fikk disse mulighetene og vi føler oss utrolig heldige og velsignet på samme tidspunkt. Nå tenkte jeg å vise dere en powerpoint som jeg syns får frem noen andre ting vi alle burde være takknemlige for, men som mange ikke pleier å se og tenke over.

(POWERPOINT - hvis det er noen spesielt interesserte, kan jeg sende den til dere om dere vil legge igjen en mailadresse jeg skal sende den til! Jeg må også legge til at jeg ikke har laget den, men jeg fikk den som et vedlegg av en venn en gang, kjedemail-ish)

Det er mange som tar alt dette for gitt. Mange tenker ikke over hvor heldige vi er som har alt dette. Det er på tide å åpne øynene og se hvor godt vi egentlig har det. Være takknemlige for alt vi har og lære å sette pris på det.

Jeg takker Gud for at jeg har kommet hit. Hvor jeg har blitt kjent med så mange fantastiske mennesker der de aller fleste har godtatt meg for den personen som jeg er. Som ikke ser på hud, øyne, og hårfarge, men som heller retter seg mot det som befinner seg innvendig.

Til slutt vil jeg gjerne be en bønn.

Kjære Gud. Tusen takk for det livet du har gitt oss. Takk for at du har gitt alle oss muligheten til å få oss en utdannelse, nok mat og drikke, og et godt hjem med en varm og kjærlig familie. Herre, vi ber deg om å åpne øynene til folk og la dem se de små enkle tingene i livet vi alle burde takknemlige for. Lær oss å verdsette og være glad for disse verdiene. Amen.

___________________________________________________________

Jeg fikk en god applaus, mange gode klemmer og koselige kommentarer da jeg var ferdig, og det var utrolig deilig å bli ferdig, og samtidig være fornøyd! Noe som egentlig var litt kult er at Øyvin, musikklæreren min, kom bort til meg senere på dagen og lurte på om jeg kunne holde den for ham i morgen siden han ikke var til stede i morges! :) Utrolig koselig at han vil høre den han også, jeg gleder meg!

Nå må jeg legge meg!

Vi skrives :)

- Linnie

DIXIT!

På lørdagsseminaret på skolen i dag var temaet brettspill. Ærlig talt hadde jeg virkelig ingen store forventninger til det, siden jeg ikke er så altfor glad i slike spill. Hjemme har både Anabel og jeg ufattelig konkurranseinnstinkt, og det blir så altfor ofte dårlig stemning.

Tre menn kom på besøk på skolen vår for å snakke om deres store hobby. De poengterte tydelig at de ikke var "nerder", men at dette var den ene gangen i måneden de kunne slappe helt av og komme litt vekk fra kone og barn. Med en powerpoint presenterte de en haug med brettspill for oss. Det var strategispill, krigsspill, samarbeidsspill og kortspill for å nevne noe. Det var egentlig faktisk veldig interessant og morsomt, og jeg må innrømme jeg fikk et nytt syn på brettspill etter dette seminaret.

Etter at de hadde holdt brettspillpresentasjonen for oss, fikk vi lov til å prøve ut spillene de hadde tatt med seg. Det var flere esker med brettspill hvor mange var nye og ukjente for de fleste av oss SUFH-elever. Jeg fant sammen med Andrea, Signe, Mari og Clarice, og vi fant spillet Dixit som vi ville prøve ut.

For et fantastisk morsomt spill! Herlighet, som vi lo og koste oss gjennom dette spillet :D Hver av oss var en kanin som skulle fortest mulig komme seg i mål på brettet. Én ting som er genialt med dette spillet er at jeg opplevde ikke at målet med spillet var å vinne og at det var dette som betydde mest (i enkelte brettspill er dét det eneste spillet handler om - å komme først i mål), men i dette spillet var selve spillet, og det som skjedde gjennom hele greia det som var helt fantastisk morsomt! :D

Hver av oss fem spillerdeltakerne skulle ha seks kort på hånda. Hvert kort i bunken har slike morsomme, søte og spennende bilder som du ser på bildet over. Én deltaker, den såkalte fortelleren, skal se på sine seks kort og komme på et ord, en setning, et uttrykk eller en tittel (osv.) som han/hun synes beskriver det kortet. For eksempel på bildet over: På kortet lengst til høyre kan kan vi se ei jente som spiller Cello. Da kan temaet være "musikk". Nå skal de andre deltakerne skal finne ett kort av sine seks de tenker kan assosieres med temaet "musikk", og de gir dette kortet til fortelleren. Fortelleren blander kortene og legger dem så ut på bordet og setter brikker med tall på hvert bilde. Nå skal alle de andre deltakerne prøve å finne ut hvilket kort som var fortelleren sitt! De skal "stemme" på ett av kortene som ble levert inn, og håpe på at det er det "opprinnelige" musikkortet. Fortelleren får tre poeng for hver person som stemmer på hans/hennes kort, samtidig som de som faktisk stemmer på fortelleren også får tre poeng. Dersom noen stemmer på det kortet du leverte inn til fortelleren får du ett poeng for hver stemme. Det som er sykt genialt er at dersom fortelleren har laget et for enkelt ord eller for presist til sitt bilde og får alle stemmene, vil han/hun ikke får noen poeng i det hele tatt, og alle de andre får ett poeng hver. Det er derfor viktig at fortelleren gir et tema som lett kan assosieres med bildet sitt, samtidig som at det ikke er for lukket slik at det er for tydelig at det er dette kortet som er hans/hennes!

Signe, Mari og Clarice :)

Meg og Andrea :D

Den første runden i spillet kom jeg på andre plass i et ganske så tett løp. Den andre runden kom jeg meg nesten aldri av gårde fra startstreken! Enten laget jeg et tema som var for lett å forstå at kortet var mitt ("Heroes", "Dagen Derpå"...), eller så klarte jeg aldri å stemme på de andres riktige kort, eller så var det ingen som stemte på kortet mitt. Haha, det var sykt hvordan de andre var halvveis i spillet mens jeg fremdeles loka på startstreken! :D Men det fortalte ingenting om hvor mye jeg koste meg og lo allikevel! Vi lo nesten mer i denne runden enn forrige, og det var heelt fantastisk!! Dette er nødt til å være ett av de beste brettspillene jeg har spilt, men jeg må også få si at jeg tror det har mye å si hvem jeg hadde spilt dette spillet med også :)

Beklager sent innlegg på bloggen, men jeg har egentlig hatt planer om å skrive om mitt besøk på folkehøgskolen til Anabel i Fredrikstad, men jeg har aldri kommet så langt. Kanskje det kommer senere.. :)

Jeg anbefaler alle på det sterkeste å prøve dette spillet ut - gjerne med noen du kjenner godt og har noen interne historier med! Det funka i hvert fall maksimalt hos oss ;)

Vi skrives!

- Linnie