Aldri før har jeg forberedt meg så lite dagen før en eksamen - eller en prøve i det hele tatt - som det jeg gjorde før den jeg hadde i dag. Jeg leste litt i går, men det var heller til fredagens eksamen i grammatikk. Greia er bare at eksamenen var i oversettelse, så det var egentlig ikke så mye jeg kunne gjøre for å forberede meg. Det måtte bare gå som det gikk - og gjett om det gjorde!
Eksamenen ble holdt i gymsalen på studentsenteret, og det var mange andre enn franskklassen som skulle ha eksamen, men vi var de som hadde den korteste tiden. Bare to timer hadde vi til rådighet på å oversette en fransk tekst på 230 ord, med kun en fransk-fransk ordbok til hjelp. Til tross for at nervøsiteten hadde tatt god plass i kroppen i timen før eksamenen var i gang, følte jeg at det gikk nokså greit da jeg endelig fikk begynt. Vel, jeg stresset så klart, spesielt i begynnelsen og slutten, men jeg hadde et produkt å levere da de to timene var omme. Det var ikke før jeg kom utenfor gymsalen og kom i prat med de andre jentene i klassen jeg oppdaget hvor fatalt feil jeg hadde tatt. Selve tittelen og hovedessensen i teksten hadde jeg bommet på, og flere setninger hadde jeg klart å oversette feil. Jo mer vi satt og pratet om eksamenen, jo mer utafor ble jeg, og jeg merket at jeg ikke klarte å høre på lenger. Jeg følte en trang til å komme meg vekk. Vekk fra eksamenen og vekk fra jentene som klarte å finne flere og flere ting jeg hadde skrevet annerledes enn dem.
Etter en svipptur nede i byen, satt jeg meg på lesesalen for å lese grammatikk. For en vits! Satt der i flere timer, men klarte ikke å konsentrere meg i det hele tatt. Til slutt ga jeg opp og stakk hjem. Hjemme prøvde jeg å roe meg ned litt ved å spille gitar, synge og høre på musikk. Det pleier å hjelpe, men denne gangen ville ikke uroligheten gi slipp. Åh, som jeg ønsket at dagen skulle ta slutt! Jeg la meg på senga og sov i et par timer, før Mari kom hjem og det var middag. Resten av dagen har jeg sittet her hvor jeg sitter nå - i sofaen i stua. Sekken ligger på gulvet ved siden av meg, og jeg hadde planer om å lese her (har så liten pult på rommet mitt at jeg foretrekker kjøkkenbordet eller stua for lekselesing), men det har virkelig ikke funket.
For en drittdag. Er så klar for å legge meg og bli ferdig med den. Jeg håper virkelig deres dag har vært bedre!
Vi skrives.
- Linnie
Eksamenen ble holdt i gymsalen på studentsenteret, og det var mange andre enn franskklassen som skulle ha eksamen, men vi var de som hadde den korteste tiden. Bare to timer hadde vi til rådighet på å oversette en fransk tekst på 230 ord, med kun en fransk-fransk ordbok til hjelp. Til tross for at nervøsiteten hadde tatt god plass i kroppen i timen før eksamenen var i gang, følte jeg at det gikk nokså greit da jeg endelig fikk begynt. Vel, jeg stresset så klart, spesielt i begynnelsen og slutten, men jeg hadde et produkt å levere da de to timene var omme. Det var ikke før jeg kom utenfor gymsalen og kom i prat med de andre jentene i klassen jeg oppdaget hvor fatalt feil jeg hadde tatt. Selve tittelen og hovedessensen i teksten hadde jeg bommet på, og flere setninger hadde jeg klart å oversette feil. Jo mer vi satt og pratet om eksamenen, jo mer utafor ble jeg, og jeg merket at jeg ikke klarte å høre på lenger. Jeg følte en trang til å komme meg vekk. Vekk fra eksamenen og vekk fra jentene som klarte å finne flere og flere ting jeg hadde skrevet annerledes enn dem.
Etter en svipptur nede i byen, satt jeg meg på lesesalen for å lese grammatikk. For en vits! Satt der i flere timer, men klarte ikke å konsentrere meg i det hele tatt. Til slutt ga jeg opp og stakk hjem. Hjemme prøvde jeg å roe meg ned litt ved å spille gitar, synge og høre på musikk. Det pleier å hjelpe, men denne gangen ville ikke uroligheten gi slipp. Åh, som jeg ønsket at dagen skulle ta slutt! Jeg la meg på senga og sov i et par timer, før Mari kom hjem og det var middag. Resten av dagen har jeg sittet her hvor jeg sitter nå - i sofaen i stua. Sekken ligger på gulvet ved siden av meg, og jeg hadde planer om å lese her (har så liten pult på rommet mitt at jeg foretrekker kjøkkenbordet eller stua for lekselesing), men det har virkelig ikke funket.
For en drittdag. Er så klar for å legge meg og bli ferdig med den. Jeg håper virkelig deres dag har vært bedre!
Vi skrives.
- Linnie
There will be laughter after pain
SvarSlettThere will be sunshine after rain
These things have always been the same
So why worry now