Om ganske nøyaktig 11 timer fra skrivende sekund forlater to busser SUFH, fylt med elever og lærere fra skolen. Kursen er rettet mot Gardermoen hvor de skal plukke opp nye bussjåførere og ha en rastepause før ferden går videre mot Stockholm, for så å ende i Riga i Latvia. Min geniale plan var å møte dem på Gardermoen, for så å bli med på resten av turen derfra. I går (vel, teknisk sett forgårs nå) falt tvilen inn i meg som lyn fra en åpen himmel!
Jeg har, som dere sikkert vet, nylig vært gjennom en kneoperasjon. 9. mars lå jeg på operasjonsbordet, og det er i dag 11 dager siden. Jeg pådro meg skaden i august 2010, og jeg var så utålmodig på å få denne operasjonen, at jeg ikke så alle konsekvensene av det, skolemessig. Kneet plaget meg daglig og jeg var så utrolig lei av å ikke kunne være med på alle aktivitetene og ikke kunne yte maks på det jeg var med på! Da operasjonslegen min i slutten av juleferien sa han kunne få operasjonen så tidlig som i slutten av februar, var det perfekt! Ikke lang ventetid, og endelig få gjort noe med det!
Det viste seg at jeg ikke kunne få så tidlig operasjon allikevel. Jeg skulle nemlig opereres av to leger denne gangen, og den andre operasjonslegen var ikke tilgjengelig før starten av mars. "Det er da ikke verdens undergang? Vanligvis ligger man jo på ventelista i flere måneder", tenkte jeg, og innstilte meg nå til datoen 9. mars. Tidligere hadde jeg vært mest bekymret for det som lå forut - skolens skiuke på Fjellsetra. Jeg tror jeg fokuserte så mye på det, at jeg ikke tenkte så mye over Latviaturen som kom etter!
Jeg dro hjem fra skolen med nattbussen 7. mars. Trist over å gå glipp av to uker på skolen tok jeg farvel, men det var jo ikke såå lenge til fikk se vennene mine igjen! To uker, og etter det skulle vi alle sammen dra på utenlandstur til Latvia! Haha, for et vakkert eventyr det kunne blitt.
Nå sitter jeg her, to uker senere med operert bein, og har begynt å lure på om Latviaturen, forholdene og tilstanden min tatt i betraktning, egentlig ér en god ide. Ta meg for all del ikke feil! Jeg har inderlig lyst til å dra, og tanken på å miste så mye dyrebar tid nå på slutten av skoleåret, er forferdelig! Jeg savner folka, og nå er det virkelig ikke lenge igjen før året faktisk er omme. Finito. The End. Det er helt sykt hvor tida har blitt av!
Uansett, her er de beinharde fakta:
Jeg har fått vite at vi vil totalt alle sammen akkurat klare å fylle disse to bussene (utrolig nok!), så jeg vil derfor ikke få to seter for meg selv, som jeg hadde håpet på. Det å sitte med beinet nede så lenge klarer jeg nesten ikke å se for meg, men jeg kan jo ikke ha beinet på sidemannen hele turen heller! Det skjønner jo jeg også.
Jeg har vondt i kneet - spesielt når jeg er oppreist, og ikke i liggestilling eller at jeg sitter med beinet høyt. Jeg gikk en liten halvtimes tur med mamma i stad, og det er bare denne kneika ved 5-10 minutter jeg må komme meg forbi før smerten ikke er så stor lenger. Problemet er bare at jeg går så hinsides tregt! Jeg bruker jo krykker, men jeg skal i teorien gå på beinet, og dét sinker meg totalt! Jeg er så redd for at jeg bare kommer til å være en byrde og i veien for de andre. I tillegg til at jeg sinker flokken, må jeg jo ha hjelp til alt! Bære ting, hente ting, gjøre meg små tjenester hele tiden. Jeg vil jo på en måte ikke være den: "Åh, nå er det min tur til å ta meg av Analin!", eller enda verre: "Nei, det er din tur til å hjelpe henne nå!!".
Disse to faktorene vil jo også påvirke min opplevelse av turen. Hva slags utbytte kan jeg få slik? For ikke å snakke om at det kan påvirke andres opplevelse av turen, hvis jeg blir opplevd som denne byrden, eller personen som bare er i veien. Jeg vil ikke være den personen!
Er det egoistisk av meg å ville være med? Bare for å treffe igjen vennene mine fra skolen. Bare for å få være med til Latvia med resten av flokken. Bare for at jeg også kan være med på å skaffe minner fra en tur i lag med en så stor bunke av fantastiske folk og gode venner! Er det så galt at jeg vil være med?
Kofferten min ligger relativt ferdigpakket i stua, men jeg føler meg helt rådløs. Jeg har fått time på sykehuset i morgen for å fjerne stingene, og jeg tenker å snakke med legene der om hva de tenker om turen.
Når jeg tenker meg om nå, må jeg innrømme at jeg kanskje tok operasjonsbeslutningen for raskt tidligere i år. Jeg var så ivrig på å endelig få gjort noe med kneet, at jeg ikke tenkte over konsekvensene for resten av skolåret mitt det ville utgjøre. Jeg ser jo det nå. Hvis jeg kunne gjort det om, ville jeg sannsynligvis gjort det. Men det kan jeg ikke. Jeg er nødt til å ta et valg i løpet av morgendagen, og akkurat nå aner jeg virkelig ikke!
Klokka nærmer seg 1, og jeg har blogget i nesten en time! Det var egentlig godt å lufte tankene mine her! Men, jeg sitter fremdeles i senga mi, og føler jeg står overfor et tøft valg.
Jeg undres hvor jeg befinner meg om 24 timer...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar