Som dere vet var jeg veldig i tvil om jeg skulle dra på denne turen, på grunn av det nyopererte kneet mitt. Mandag (den 19.) kveld begynte jeg å forberede meg på å bli hjemme, men etter å ha snakket med legen på sykehuset dagen etter, ble det bestemt at jeg skulle få dra på tur allikevel! Jeg var overlykkelig, og kom meg fort hjem til lynpakking av kofferten før det var tid for oss å dra av gårde til Gardermoen for å møte SUFH-bussen som hadde dratt fra Ulsteinvik på morgenen samme dag. Mamma, pappa og jeg ankom McDonald's ved flyplassen så å si rett etter deres egen ankomst, og jeg ble møtt med varme og gode klemmer og hilsener fra mine kjære venner på skolen. Jeg kan nesten ikke beskrive hvor herlig det var å se folk igjen! Det å bli tatt så godt i mot; alle klemmene, hilsenene og hjelpen jeg fikk, ga meg en sånn enorm følelse av å være rik. Rik på venner og kjærlighet - og takk Gud, så takknemlig jeg er for det!
(Euhm, bildene er tatt fra Google search...)
AVREISE
Det jeg hadde vært mest bekymret for i forkant av reisen var bussturen - Hvordan det ville gå med kneet mitt. Det viste seg at de kunne fikse det slik at jeg kunne få sitte i de to guidesetene forrest i bussen, noe som overgikk alle mine forventninger! Jeg fikk god mulighet til å strekke beinet ut på enten dashbordet, eller på naboguidesetet :) Jeg følte meg så utrolig velsignet!
Til tross for lite søvn natta den natta, kom vi oss fram til Stockholm da morgenen grydde. Det var tid for shopping! Jeg hadde ingen store planer, og diltet for det meste etter Mari og Andrea på krykkene mine der vi vandret langs de svenske gatene i hovedstaden. Omsider var det tid for å dra videre. Neste etappe var fergeturen mellom Stockholm og Riga i Latvia. Jeg sov på rom med tre andre jenter, og det gikk veldig bra! :)
Dagen etter kjørte vi videre med bussene. Totalt hadde vi tre store busser fylt med elever og lærere, og en minibuss fylt med hjelpesendinga vi hadde med nedover (klær vi ville gi bort). Vi kom fram til hostellet vi skulle bo på; "Central Park hostel", og på grunn av at jeg hadde handikappet mitt med kneet, fikk jeg sove på rom med to andre, i stedet for sju andre. Dere kan gjette hvem de to heldige var? Hehe, klart det var Mari og Andrea!
RIGA!
Dagen etter ankomst (nå har vi kommet til fredag 23. mars) var den store traskedagen i Latvia. Det var flere av de andre elevene som sa de ble slitne av all gåinga, og gjett da hvordan det var for en som skulle humpe seg fram på krykker?! Dagen startet med en visitt på okkupasjonsmuseet der vi ble fortalt om Latvias grusomme nære fortid. Det var i grunn ganske interessant, men sykt slitsomt med beinet på slep.
Deretter var det tid for byrebus! Stippene på skolen hadde laget en rebus for oss elever som vi skulle få lov til å bryne oss på. Vi var alle elevene fordelt på ti grupper med om lag ti i hver gruppe.Det var ti spørsmål og oppgaver som skulle svares og utføres ett eller annet sted i Riga. Det betydde en god del gåing, men gruppemedlemmene mine var utrolig flinke til å ta hensyn til meg! Selv om jeg var redd for at jeg bare ville være i veien og til bry, ventet de på meg, ga meg pauser og hjalp meg med å bære sekken min. Åh, jeg var dem så evig takknemlig! :) Etter byrebusen stakk alle på gruppa og spiste på en restaurant før jeg stakk tilbake til hostellet for å hvile. På kvelden var det nemlig tid for opera!
Jeg gikk inn med et åpent sinn (jeg var operajomfru), men jeg må ærlig talt si at jeg syntes det var utrolig langtekkelig. Handlingen, som sikkert kunne vært ferdigspilt på under en time, brukte snarere tre timer totalt! Jeg skal innrømme at det ble litt kjedelig i lengden, og for ikke å snakke om at det var vondt å sitte med beinet ned hele tiden, men jeg må også få si at det var en interessant opplevelse å ha sett en operaforestilling! Jeg ville med andre ord ikke tatt det bort, men jeg ville nok sannsynligvis ikke heller gjort det igjen..
Dagen etter, lørdag 24. mars, var det min store hviledag. Kneet var slitent fra dagen i forveien, og jeg brukte store deler av dagen på rommet mitt på hostellet. Det var i grunn ganske godt! Jeg leste ut den fantastiske boka "Da Vinci-koden"(!!), heklet nesten ferdig pannebåndet jeg planla å gi til Anabel, dusjet og slappet av med musikk. Ellers måtte jeg jo ut et par ganger for å spise. Mari og Andrea tok meg først med på lunsj på Double Coffee, deretter på middag (senere på dagen, naturligvis) på T.G.I. Fridays. Der møtte vi også Signe og Clarice, og vi hadde det kjempekoselig! :)
NYTT OPPHOLDSSTED - PÅ .... LANDET?!
Søndag 25. mars dro SUFH-bussene fra Riga. Første stopp var en katolsk kirke hvor vi skulle få ta del i slutten av en gudstjeneste der. Det var helt greit. Kirka var nydelig, og etter gudstjenesten var hele SUFH invitert inn til mat og prat. Vi sang og danset en kjent latvisk sang for dem , og det var koselig. Noen av ungdommene som var med og hjalp til i kirka fortalte deres historie om hvordan de begynte å jobbe i kirka, og det var veldig spennende å høre!
Vi ankom vårt nye oppholdssted - en type skole som hadde beliggenhet på landet - en stor kontrast fra byen Riga vi nettopp hadde forlatt. Jeg overhørte flere elever som følte seg fortapt i Ingenmannsland, men jeg som selv er oppvokst på gård og på et sted ofte kjent under tilnavnet "Sentrum av Gokk" syntes egentlig bylivet var mest annerledes. På skolen hadde SUFH fått tildelt rommene i to etasjer. Vi lå fire på hvert rom, og Signe, Mari og Andrea ble mine romkamerater. Vi hadde et par morsomme kvelder sammen :)
SKOLEBESØK I LATVIA!
Nå kom turens absolutte høydepunkt. Det var tid for SUFHs møte med en skole med vanskeligstilte barn. Ærlig talt visste jeg ikke helt hva jeg var i ferd med å møte, så jeg stilte med et åpent sinn. Barna, hvis alder strakk seg fra tidlig på barneskolen til sent på ungdomsskolen, virket generelt litt sjenerte i begynnelsen. Vel, det var noen av dem som var hurtige på å dulte borti oss og rope "Catch me", for så å løpe som søren av gårde i håp om å bli jaget av oss.
SUFH hadde forberedt flere aktiviteter og opplegg som vi holdt for barna den første dagen. Jeg kjente tydelig at det kriblet i beina mens jeg for det meste måtte se på, men det gikk greit. Jeg slo av en prat med noen elever som satte seg litt i utkanten i stedet. Ikke alle kunne så godt engelsk, og jeg merket fort hvor stor betydning kroppsspråk har når den språklige kommunikasjonen streiker.
Jeg oppdaget også hvor krevende det var å gi av seg selv der. Og hvordan jeg måtte takle at jeg ikke alltid fikk den responsen jeg håpet på, på det jeg gjorde. Jeg skal innrømme at jeg syntes det var litt vanskelig, spesielt i starten, men jeg fikk så utrolig mye igjen for det når jeg endelig gjorde det! Når jeg så hvor mye det betydde for dem. Det var helt utrolig!
Det siste vi gjorde på den første dagen var skoledisco! Nå var elevene blitt mye mer trygge på oss, og vi danset løs på dansegulvet! Det var virkelig helt fantastisk å se på :) Små jenter satt på ryggen og skuldrene til gutta på SUFH, barna løp rundt og lekte med oss, danset, hoppet og smilte. Det var helt unikt å se på hvordan stemningen var mellom de to skolene med elever med totalt forskjellig bakgrunn, kultur og historie. Jeg syntes det var helt fantastisk!
Dagen etter var elevene der blitt enda mer trygge på oss. Jeg koste meg veldig denne dagen og ble kjent med enda flere folk. Denne dagen hadde vi workshops der både vi fra SUFH og de fra den latviske skolen stilte med noen stands vi alle skulle fordele oss på. Jeg kom på "Wallpainting" og det viste seg at vi bokstavelig talt skulle male en vegg på skolen! Jeg har dessverre ikke lastet over bildet fra mobilen til dataen enda, så dere får vente med å se mitt store kunstverk til senere :) Noe som er litt kult er at jeg har navnet mitt på veggen der ved det jeg har malt!
Denne dagen skulle vi ta farvel med elevene på denne skolen. Det var utrolig sterkt og rørende å se at de tilsynelatende tøffeste gutta var de som nå gråt og var ute av seg for at vi skulle dra. Jeg ble litt kjent med en gutt Junior hadde blitt kjent med på hans besøk året før, og vi satt inne sammen med han rett før vi måtte sette oss inn i bussen for å dra av gårde. Han gråt, og jeg må innrømme jeg ble våt i øynene selv mens vi satt og trøstet Han ga meg et armbånd han sa han hadde laget, og jeg ga ham et pannebånd jeg hadde heklet til ham på oppholdet der. Det ble en trist avskjed med skolen. Mange klemmer og hilsener ble overøst før bussene satte snuta tilbake til den andre skolen hvor vi skulle tilbringe den siste natta i Latvia.
Lærerne fortalte oss på SUFH på ett eller annet tidspunkt at disse to dagene er de to beste dagene i hele året for disse barna. Som en type julaften og bursdag på én gang! Det vi gjorde og det vi sa betydde så ufattelig mye for dem og det var derfor så utrolig viktig at vi klarte å gi av oss selv, være til stede og vise at vi brydde oss - det betydde nemlig så ufattelig mye for dem! De fortalte oss også at elevene forteller hverandre seg i mellom i løpet av året at "Du må lære deg engelsk, for det kommer snart ungdommer fra Norge du må kunne klare å snakke med!". Alt dette gikk sånn inn på meg. At vi kunne ha sånn innvirkning på disse menneskenes liv på de "simple" dagene. Disse to dagene, som sikkert ikke kommer til å være to av de beste dagene i året mitt, har så utrolig stor betydning for de menneskene vi møtte der! Jeg vet egentlig ikke helt hvordan jeg kan beskrive det. Disse elevene har et helt annet utgangspunkt enn meg. De har en helt annen historie og bakgrunn enn meg, for ikke å snakke om håp, drømmer og fremtidige muligheter. De er ungdommer, akkurat som meg, men allikevel er alt så helt forskjellig. Nei, det var virkelig et besøk som ga sterke inntrykk og satte spor til ettertanke.
BESØK PÅ GAMLEHJEM
Dagen etter (onsdag 28. mars) dro en god gjeng fra skolen tidlig fra skolen vi sov på for å besøke et gamlehjem. Jeg som har hatt diakoni som valgfag, hadde veldig lyst til å få med meg dette. Vi fra SUFH sang og pratet med de gode gamle menneskene som satt der hos oss. Det var fantastisk og rørende å se hvordan de smilte, fulgte oss med blikkene og gråt mens vi underholdt dem. Jeg var blant de fra SUFH som opptrådte med en sang. Akkompagnert av Øyvin på gitar sang jeg "Sommerfuggel i Vinterland" og den ble tatt godt i mot :)
Mange av de gamle kunne ikke mye engelsk, men bare det at vi satt ved siden av dem og holdt dem i hånda var et sterkt nok møte med dem. Noen av oss fikk også muligheten til å gå inn på noen private rom til noen eldre som ikke klare å komme seg ut til fellesrommet hvor vi var i begynnelsen. Det var et spennende og nok et inntrykksrikt møte med mennesker med andre historier og muligheter enn meg. Jeg er utrolig glad for at jeg stod opp den timen tidligere for å dra på gamlehjemmet.
AVREISE LATVIA
Så var tiden kommet for å dra hjem igjen. På ferga sov jeg med de samme jentene som på vei til Riga, og det var helt greit! På kvelden på ferga sprengte jeg egne grenser og sang for første gang på karaokebaren der! Jeg sang Queens "Don't Stop Me Now" og det gikk virkelig ikke helt som planlagt, men jeg hadde det moro og var lykkelig over at jeg hadde turt det! Jeg vurderte nemlig å gjøre det på ferga på vei til Riga for en liten ukes tid i forveien, men feigheten eller frykten overmannet meg.
Jeg sov lite den natta. Håpet å kunne sove mye på bussen, men guidesetene er mye mer egnet til å være våken i. Setene er nemlig ekstremt ubehagelig å sove i! På vei til og fra gamlehjemmet kjørte jeg i den andre bussen, og da satt jeg med Junior. Han hjalp meg til å ligge behagelig med beinet, og det var så chill at jeg sovnet. Den muligheten hadde jeg ikke nå. Slet meg gjennom timer uten søvn og vondt i rygg og nakke. Mot slutten av turen ble jeg tilbudt første setet i bussen og jeg takket ja. Endelig sovnet jeg - og jeg sov de siste to timene av bussturen. Det var sykt deilig!
Til slutt vil jeg gjerne takke SUFH for en helt fantastisk tur! I forkant var jeg jo litt usikker på om jeg skulle dra, men jeg angrer ikke ett sekund på at jeg tok den beslutningen jeg tok. Takk for all hjelpa jeg har fått og støtten dere har gitt meg når kneet har vært vanskelig. Jeg setter stor pris på det, og det betydde veldig mye for meg på selve turen! :)
Jeg ønsker dere alle en velsignet påske!
Vi skrives.
- Linnie
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar