Mandag 5. mars - Modulfag på skolen :)
Dagen startet med en god treningsøkt! Jeg har volleyball som valgfag (eg. kalt modulfag) mandager før lunsj, men jeg spurte om jeg heller kunne stikke på treningssenteret og trene styrke og stabiliserende øvelser for kneet - noe som var helt greit! Jeg var med på spillinga på slutten, og det var utrolig moro! Jeg fikk komplimenter for servinga mi, og jeg syntes jeg greide meg relativt bra i selve spillet også :) Utrolig moro å ha en så god siste volleyballøkt, siden jeg ikke får spilt nå på flere måneder..
Etter lunsj har jeg modulfaget hybelmat. Denne dagen skulle vi lage fiskesuppe, og Mats Olav og jeg fikk oppgaven å lage en kremet fiskesuppe sammen! Jeg har havnet på samme gruppe med ham tidligere - da vi vant smoothieskonkurransen på hybelmatgruppa :) Vi fikk også flest stemmer for beste fiskesuppe denne dagen (vel, vi fikk jo den kremete, da!), og det var moro :)
Tirsdag 6. mars - Surprise!
På kvelden dro jeg på en kort sykkeltur sammen med noen gode folk! Det var firkløveret (Mari, Andrea, Signe og meg) og Clarice og noen fra den internasjonale klassen; Simen, Alpha og Kesley. Det tok litt tid å fikse syklene til gutta, men vi kom oss endelig av gårde. Selv om Simen var veldig skeptisk til sykkelen sin - på om hjula ville komme til å falle av på vei ned, var det virkelig en koselig tur :)
Da vi kom tilbake på SUFH, fikk jeg en sms fra ei skjønn jente som heter Kristin. Hun lurte på om jeg ville komme på rommet og spise pizza! Jeg var ikke sein å be - Kveldsmaten med tørt brød fristet ikke veldig mye, og det var en stund siden jeg hadde vært sammen med henne nå! Da jeg kom inn på rommet der, ble jeg møtt av BOA-gjengen og Ingunn. Åh, det var så utrolig koselig :) Vi spiste pizza, prata, lo og koste oss. Mot slutten satte vi på musikk, og jeg fikk plutselig lyst til å danse! Jeg kom meg opp, vel vitende om at dette mest sannsynlig var siste gang jeg ville komme til å danse slik på flere uker - ja, kanskje måneder! - og danset. Jeg hadde ingen hemninger, og danset og sang av alle krefter - selv om Ingunn hadde tatt opp mobilen for å filme meg. Kristin ble med litt etter hvert også. Åh, det var helt fantastisk :D
Helene, meg og Sindre :)
Kristin og Ingunn :)
Kim og Kristin :)
Plutselig kom Andrea inn på rommet og sa jeg måtte bli med henne. Jeg syntes både hun og Mari hadde oppført seg merkelig i det siste. Kuttet meg ut og holdt meg utenfor.. Jeg, som var blitt veldig energisk av dansinga, hoppet etter Andrea der jeg fulgte henne opp til Maris rom. Jeg åpnet døra og ble møtt av flere ansikter som lyste mot meg; "OVERRASKELSE!". Jeg ble paff, og det gikk opp for meg at de hadde planlagt en avskjedsfest for meg dagen før jeg måtte hjem! De vartet opp med taco og brus og vi hadde en superkoselig kveld med latter, kos og prat. Jeg koste meg skikkelig :) Tusen takk Mari, Andrea og Signe som ga meg min aller første overraskelsesfest! :D
Onsdag 7. mars - Stippeintervju og hjemreise!
Rektoren og inspektøren på SUFH visste at jeg skulle dra denne dagen, så de satte opp intervjuet med meg i dag. Jeg har nemlig søkt om å bli stipendiat på skolen neste år, og alle vi 26 søkere (var det ikke?) måtte gjennom et intervju for at rektoren og inspektøren kan finne ut hvem som er best egnet som kandidater til neste års stipendiater. Jeg skal innrømme at jeg var nervøs, selv om hodet mitt var ganske fed up med tanker omkring fredagens operasjon. Det gjorde dessverre også at jeg ble litt ukonsentrert - og i ettertid kom jeg på masse jeg skulle ha sagt, men som jeg glemte. Utrolig kjedelig, for jeg har virkelig lyst til å få denne stillingen eller plassen! - Men disse dagene merket jeg at jo nærmere jeg kom operasjonsdagen, jo mer nervøs ble jeg. Jeg sov dårlig om nettene og hadde dårlig med matlyst. Jeg hater at det gikk ut over intervjuet jeg visste var viktig - viktigere enn søknaden vi leverte! Søren.
Etter endelig å ha pakket ferdig - til tida hjemme, Latvia og Påskeferie, kom jeg meg ned med den enorme kofferten min, samt ski og en sekk. Nå var det tid for å si farvel! Klemmer, gode ord og lykkeønskninger ble overøst av største generøsitet, og det fikk meg til å føle meg rik. Rik på venner og kjærlighet - og gud, så takknemlig jeg er for det! :)
Mari og Andrea kjørte meg ned til Ulsteinvik hvor jeg skulle ta nattbussen. De skrev en liten hilsen hver på hendene mine - de hilsenene leste jeg titt og ofte de kommende dagene :) På turen hjem fikk jeg sove mesteparten av tiden, og det var godt! Vel framme i Oslo tok jeg en ny buss til Vikersund. Jeg ble veldig overrasket da jeg oppdaget at bussjåføreren var faren til ei jeg spilte fotball med før! Vi pratet på turen, selv om jeg kjente at jeg fremdeles var ganske trøtt, men det var så koselig! :) Jeg kom inn døra hjemme da det var gått nesten 13 timer siden jeg gikk ut av SUFH i Sunnmøre.
Torsdag 8. mars - Kvalitetstid med mamma :)
I dag hadde jeg lyst til å varte mamma og pappa opp med den populære fiskesuppa Mats Olav og jeg lagde på mandag. Mamma hjalp til, og den ble ferdig til pappa kom hjem fra jobb. Jeg følte meg beæret over å være den første som lærte mamma å lage fiskesuppe fra scratch! Både mamma og pappa likte den, og det var gøy :)
Hver torsdag er mamma på ridning, og hun lurte på om jeg ville være med i dag! Det hadde jeg lyst til :) Jeg, som ikke har ridd siden jeg gikk i 10ende klasse og hadde ei venninne som hadde hest, var veldig spent! Det viste seg å bli en fin kveld. Mamma sa hun syntes jeg var flink, og jeg må selv si at jeg syntes det gikk ganske bra! :) - Og det fikk meg til å tenke på litt annet enn operasjonen i en god times tid.
Fredag 9. mars - Operasjonsdagen!
Pappa kom inn på rommet mitt klokka halv seks om morgenen og erklærte at det var tid for å stå opp. Jeg tillot meg selv å ligge i et par minutter til før jeg kom meg opp. Sekken min var pakket dagen i forveien, klærne mine lå klare på badegulvet, og jeg skulle ikke spise frokost. Det var ikke mye jeg skulle gjøre i grunn, og mamma og jeg kom oss av gårde da klokka var 5:50.
Vel framme på Ringerike sykehus fikk jeg, etter litt venting, et rom og jeg måtte skifte. Jeg skulle kun være iført en blå sykehusskjorte og underbukse. Jeg la meg i senga og jeg ble trillet av gårde av en koselig dame. Jeg kjente hjertet mitt dunke i brystet mens jeg prøvde å fange alle inntrykkene som ramlet inn i hodet på meg mens jeg kjørte bortover. Jeg husker faktisk også at jeg skottet en klokke på et rom vi kjørte forbi som viste ti på åtte, før vi kom inn en dør hvor det stod: "Operasjonsavdeling" - Og at jeg tenkte: "Kommer jeg til å huske dette etter operasjonen?"
Operasjonslegen min; Dr. Spauke, tegnet pil mot kneet han skulle operere.
Just in case??
Jeg ble lagt oppå et annet bord og trillet inn i operasjonssalen. Der husker jeg en mann som viste seg å være min anestesisykepleier. Han pratet rolig med meg og stilte meg spørsmål om hvordan jeg hadde klart å ryke korsbåndet. Veldig hyggelig :) Han tok en blodprøve av meg og satte en kanyle i høyrehånden min. Han sa alltid i fra når noe kom til å svi litt, og da jeg fortalte at det var noe som fortsatte å svi, sa han at han kunne begynne å gi meg de bedøvende midlene. Rett etter kom anestesilegen min. Jeg fikk ikke med meg hva navnet hans var, men jeg leste på skiltet hans at han het Lars. Plutselig la anestesisykepleieren en maskesak over ansiktet mitt og ba meg puste inn i den. Etter det må jeg ha blitt borte, for jeg husker ikke mer! :)
Jeg våknet noen timer senere og mamma satt ved siden av senga mi. Det var koselig å se henne igjen! Jeg husker at jeg frøs noe forferdelig. Mamma fortalte meg også i ettertid at da hun hadde kommet, hadde jeg ristet noe voldsomt i senga. Det er visst sånn "bevisstløse" meg reagerer på kulde. Ganske fascinerende, i grunn! Jeg fikk noen pledd over meg, og pratet litt med mamma. Klokka på veggen viste 12 (jeg hadde visst våknet første gang halv tolv), men jeg var så trøtt at jeg sovnet igjen - og flere ganger før jeg kom opp på rommet mitt.
Har det bra på sykehuset! :)
Beinet var vel bandasjert, kan du si!
Jeg hadde med meg boka "Indias Datter" så jeg hadde noe å fordrive tida med! Fikk også en sjokolade av mamma hvor det stod "Glad i deg" :)
Her er dataen, radioen og tv'en min! :D
Nattbordet mitt :)
Jeg følte meg overraskende bra til at jeg var nyoperert, og avviste hjelpen sykepleieren tilbød da jeg skulle på toalettet. Forrige gang jeg var inne til operasjon (i april 2007) husker jeg at jeg var adskillig mer hjelpeløs! Vel, det gjorde jo naturligvis vondt denne gangen også, men jeg ønsket å prøve å gjøre det selv. Smerten ilte gjennom kneet mens jeg strevde med å holde det oppe med det andre beinet. Først da jeg kom tilbake til senga og kunne slappe helt av begynte smertene å avta. Det gjorde minimalt vondt da jeg lå rolig i senga! Det gjorde faktisk mer vondt i høyrehånda mi der kanylen/veneflonen var satt inn! Nå skulle jeg også begynne å få antibiotika intravenøs - gjennom blodårene - gjennom denne kanylen/veneflonen. Dét gjorde vondt! Først skulle hun sprøyte inn noe saltvann for å rense, eller noe, deretter ble antibiotikaen satt på og holdt seg gående i mer eller mindre 30 minutter, før sykepleieren kom tilbake for å avslutte med å rense med saltvannet. Dette skulle gjøre flere ganger daglig, og siste gangen var klokka ett på natta. Da våknet jeg av at en ny sykepleier kom inn for å gi meg den siste dosen av antibiotikakuren. Jeg var glad til, men det var også denne gangen det gjorde mest vondt. Jeg måtte utbryte et lite stønn hver gang jeg kjente smerten ile gjennom hånden. Etter dette sovnet jeg og sov relativt godt gjennom natten.
Lørdag 10. mars - Ferdig på sykehuset!
Jeg våknet etter en merkelig drøm og husket ikke hvor jeg var. Da jeg åpnet øynene, så jeg ut av et vindu og jeg kunne høre stemmen til to damer jeg ikke kjente bak meg. Det tok noen sekunder før jeg husket at jeg lå på sykehuset, og jeg snudde meg og hilste på de to sykepleierne som hadde kommet. Det var en ny dag med måling av temperaturen og blodtrykket og blodprøver som måtte tas. På denne tiden følte jeg meg så sliten av alle sprøytene og prøvene at jeg nesten ikke enset dem lenger.
Denne dagen var kort. Var en tur og tok røntgen og pratet med en fysioterapeut og en legespesialist som informerte meg om opptrening, kontakt med leger og fysioterapeuter fremover nå og riktig bruk av krykker og belastning av kneet.
Mamma og pappa kom og hentet meg. Det var vondt å sitte i bilen siden jeg ikke fant noen behagelig stilling til kneet, men det gjorde ikke så mye. Vi var en kort tur innom Rema 1000, og det var utrolig koselig å se igjen Eirik der - som jeg ble kjent med da jeg jobbet der selv i fjor på denne tiden. Vi pratet litt før mamma og pappa kom med varene til kassa og gjorde seg klare til å dra.
Vel hjemme kapret jeg sofaen og tv'en. Resten av dagen var ganske rolig. Ensformigheten ble avbrutt da jeg tok hele turen til kjøkkenet for å gjøre noen bøy og strekkøvelser for kneet. Jeg har nemlig allerede fått noen øvelser, men det gjorde så forferdelig vondt at jeg ikke orket så mye. Satser på at det blir bedre etterhvert ;)
Nå ligger jeg i senga. Simba lå her ved min side i stad, men han forsvant en gang under denne heftige bloggskrivinga! Jøss, det ble virkelig ikke så greit lite dette innlegget heller gitt! Jeg sender mine tanker til SUFH som i kveld har hatt russekveld. Jeg skulle virkelig ønske at jeg ikke gikk glipp av det! Håper dere andre koser dere, i hvertfall :)
Beinet gjør ikke så vondt når jeg er i ro, så håper det ikke blir så utfordrende å sove etterpå. Ellers har jeg det bra! Har et par venneavtaler allerede, og får utnytte tida hjemme her så godt jeg kan. Jeg savner SUFH og fellesskapet vi har der oppe, men det hjelper jo ikke meg å tenke slik! Jeg må jobbe med å konsentrere meg om nået. Ikke bare i denne situasjonen, men også ellers faktisk! Ikke se meg for lenge tilbake, og heller ikke være for redd for hva fremtiden vil bringe. Konsentrere meg om det som skjer nå, og heller prøve å nyte øyeblikkene mens jeg kan. Når jeg kommer opp igjen til SUFH, er det kun fire uker igjen før skolen er over - jeg har ikke råd til å kaste bort den dyrebare tiden!
Uansett, nå må jeg få i meg litt kveldsmat før jeg tar kvelden. Det har faktisk vært utrolig godt å skrive litt her igjen :) Jeg takker igjen for tålmodigheten deres.
Vi skrives!
- Linnie
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar