Denne uka har jeg ikke blogget så mye. Jeg har for det aller meste ligget i senga eller sofaen og slappet av med dataen, tv'en eller en bok, så det har ikke vært så alt for mye å skrive om. Her er allikevel et par av mine "spennende" (les: latterlige) opplevelser gjennom uka hjemme av recovering.
Det er noen dager denne uka hvor jeg har vært alene hjemme. Mamma og pappa jobber jo som vanlig, og jeg blir etterlatt for meg selv i huset. Jeg har pleid å få timene til å gå med å sove lenge, lese i boka mi, sitte på dataen og å se på tv. Det er virkelig ikke så mye mer jeg kan få gjort uten at det gjør vondt. Alt som innebærer å være oppreist eller sitte vanlig (med beinet på gulvet eller i en annen ubehagelig stilling) - egentlig alt annet enn å ligge med kneet i ro i senga/sofaen, klarer jeg ikke å gjøre i stort mer enn en noen minutters tid av gangen.
Uansett, humøret mitt har vært overraskende bra denne uka til tross for at jeg savner skolen og vennene mine der. Jeg prøver ikke å tenke så mye på det, og heller konsentrere meg om å bli bra i beinet! Dere lurer kanskje på hvorfor jeg ikke har blogget på to dager nå, siden jeg for det meste sitter/ligger i ro om dagen uten mye annet tidsfordriv enn data og tv uansett? (En ydmyk innrømmelse fra min side sier at dette sikkert hadde vært tilfelle, hadde jeg ikke blitt hindret...) Det viser seg nemlig at vi har Internettproblemer her. Nettet kommer og går som det selv vil, og ingen andre enn pappas magiske hender klarer å få det til å fungere igjen - selv om mamma og jeg har prøvd mange ganger! Jeg har derfor blitt mye å finne i sofaen foran tv'en. Mange hjernedøde program og serier har fenget oppmerksomheten min. Spesielt ett realityprogram har jeg (flaut nok) sett gjennom hele uka. Ungkaren, som har gått hver dag fra 12:25-14:20, har jeg fulgt, og jeg har funnet det både interessant og spennende - og ja, derfor også et bra tidsfordriv i nesten to timer! Med dagene som gikk, ble jeg mer og mer hektet (det ble jo naturligvis også mer og mer spennende!), og dette programmet ble dagens lille patetiske høydepunkt. Jeg våknet alltid relativt tidlig og ventet alltid spent på at klokka skulle bli 12:25. Ofte var jo Internettet borte også, så det var ikke stort å fylle ventetiden med - det gjorde også gleden og forventningene større til at programmet endelig skulle begynne! Fredagen gledet jeg meg spesielt til å se. Det var nå bare tre kandidater igjen, og jeg var oppriktig spent på å se hvem ungkaren ville velge av de tre jentene jeg nesten følte jeg kjente etter å ha fulgt med på programmet. Da klokka ble 12:20, kom jeg meg opp av senga, og med god hjelp av krykkene, kom jeg meg bort til sofaen hvor tv'en stod på. Jeg dro med meg en appelsin og en ispose til kneet - alt var, forholdene tatt i betraktning, perfekt! - Og der gikk strømmen.
*
Hvis vi skal snakke om selve kneet, har det vært mye opp og ned. I starten syntes jeg det gikk veldig bra, men mot slutten av uka begynte det å gjøre mer vondt. Jeg fant etter hvert ut at det som gjorde mest vondt var å være oppreist og ikke ligge/sitte i senga eller sofaen - men jeg ble jo så forferdelig rastløs etter hvert, at jeg måtte finne på noe! Jeg var med mamma til Vikersund, gikk en liten tur her på gården og var på gospeløvelse. Det var virkelig godt å komme ut av denne komfortsonen, men behagelig og "ikke-vondt" var det ikke!
Denne gangen bestemte jeg meg for å føre dagbok etter operasjonen hvor jeg skriver om... Ja, tiden etter operasjonen. For det meste recovering (kommer ikke på det norske ordet..), men også hendelser jeg får lyst til å skrive ned for å minnes senere. Her er et lite utdrag fra i går - DAG 7.
"Jeg lå i senga i stad da mobilen min ringte fra badet. Et stikk av tanken "Hvor dum i hodet går det an å bli?" entret hodet mitt mens jeg raskt grep etter krykkene. Jeg hadde jo i de tidligere dagene vært så flink til å ta med meg mobilen min hvor enn jeg var - nettopp for å slippe dette problemet! Uansett, mens mobilen durte og skrek, kom jeg meg så fort jeg klarte på beina og hoppet ut av soverommet. Inne på badet gikk det plutselig litt for fort. Krykkene mine, som jeg forresten stoler 100 % på når jeg bruker dem, kom i kontakt med teppet og gled framover. Jeg gispet etter pusten mens smerten overveldet meg. På en eller annen måte klarte jeg å plukke opp mobilen og svare et nummer som ikke var lagret. Det var mamma som ringte fra jobben. Jeg, som fremdeles var svak av den overveldende smerten som skjøt i kneet, klarte ikke å konsentrere meg om det mamma sa og ba meg om å gjøre. Det eneste jeg fikk med meg var at hun ville at jeg skulle gå til kjøkkenet og kjøleskapet.. Jeg klarte ikke å bevege meg. Åh, fy fader, hvordan det sved!! Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Mamma oppdaget at hun ikke fikk mye til svar, og hun ba meg ringe henne tilbake når jeg hadde kommet meg bort til kjøleskapet.
Jeg trengte et par minutter for å komme over den plutselige hendelsen. Etter en stund grep jeg fatt i krykkene igjen og kom meg på kjøkkenet. Jeg ringte mamma tilbake, fant det hun lette etter og fortalte det hun trengte å høre. Jeg dro med meg en ispose fra fryseren og humpet tilbake til senga mi. Smertene var fremdeles store, men de begynte heldigvis å avta da jeg kunne slappe av. Jeg fikk lagt isen oppå og og det roet seg omsider."
*
I dag er det lørdag. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal skrive! Jeg blar gjennom etter-operasjonsdagboka mi og ser at det ikke er mye å berettige. Har vært hos fysioterapeut, men min første ordentlige time er ikke før til mandag. Da skal jeg forresten også fjerne stingene hos legen! Spennende.. Neida, jeg tror jeg lar dere være nå. Jeg får komme meg av gårde (not!) og gjøre noe fornuftig (yeah, right!).
For dere som ønsker mer lesestoff, kan dere lese om hvordan jeg klarte å ryke korsbåndet som førte til denne operasjonen! Det er en liten stund siden, men den ligger i bloggarkivet mitt :)
Her kan dere lese om selve episoden - en toppidrettsøkt i 3 IDA på vgs.
Her kan dere lese om da jeg fikk beskjeden om at korsbåndet var røket (bare avsnittet om kneet i innlegget):
Her kan dere lese om da det ble bestemt at jeg skulle operere kneet:
Her kan dere lese om selve operasjonen. Det er jo ganske nytt, men for dere som er interessert..:
Vi skrives :)
- Linnie
Bra og artig innlegg, Analin - selv om jeg hadde hørt disse historiene på forhånd:) Jeg syns du ordlegger deg bra!
SvarSlett