I byen kan man gå hele dagen uten å se et eneste kjent fjes.
Man møter blikket til de man går forbi. Gransker ansiktene deres, klærne, måten
de ter seg på.
Og man begynner å tenke. For hvordan er de som mennesker?
Noen har kanskje et ansiktsuttrykk som vekker oppmerksomheten din. Et drag av
hardhet, eller kanskje en øm sårbarhet man så vidt kan skimte i det den kjemper
seg opp til overflaten. Og man begynner å tenke på alt alle disse menneskene
har opplevd.
De har alle en barndom. De har alle en mor og en far, men
ikke alle kjenner dem. Skrubbsår, jordbær, akevittånde og ullstrømpebukser i en evig runddans, som brått er over og erstattet av ansvar og forpliktelser. Alle
har de elsket og alle har de mistet.
At det finnes en kvart million mennesker i Bergen som alle
har levd forskjellige liv er nesten for mye å ta inn over seg. At en forvokst
bygd laget av brostein og betong kan tåle tre meter regn i året kan jeg fatte,
men at den kan tåle trykket fra så mange drømmer, så mye sorg og så mye
kjærlighet er en bragd ingen ingeniør kan forklare.
Jonas Finnanger.
Fra Studvest, 31.10.2012
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar