I dag hadde vi ski på skolen. Klassen gikk en god tur på 6-7 km på Ringkollen. Utrolig deilig å endelig føle at jeg fikk til teknikken! :) Til og med læreren kommenterte det! Haha...
Anyway... På bussen på vei tilbake øvde Anabel og jeg på det prøverelaterte stoffet i treningsledelse. I første økt etter at vi hadde kommet ned, skulle vi nemlig ha prøve. Jeg slang bagen over ryggen og skyndte meg til garderoben for å dusje og skifte. Ville prøve å rekke å lese i noen minutter før prøva begynte også. Etter drøye 15 min var jeg ferdig og klar til å gå. Det eneste som gjenstod var å ta med seg bagen, skiene og ... skolesekken!! Hvor var den tatt veien? Det ble mindre og mindre plass i garderoben ettersom nye elever kom inn og skulle ha gym i neste økt. Jeg sjekket fort de nærmeste skolesekkene uten positive resultater, og til min store forskrekkelse kom jeg på at jeg må ha glemt den på bussen ned fra Ringkollen! Da jeg kom ut, så jeg (som forventet) at bussen var dratt. På vei tilbake til klasserommet brøt jeg meg selv ned ved tanker som "Hvordan er det seriøøst mulig å glemme igjen skolesekken på bussen?!" og "Er det seriøst freakin' muuulig å være så ufattelig teit?!!". I klasserommet var klokken straks 12.20, og jeg kjente jeg var veldig stressa. Jeg møtte læreren i gangen og fortalte henne hvordan ting stod på. Hun måtte jo naturligvis gå inn i klassen og starte prøva, men ba meg om å stikke opp på kontoret og be dem ringe til busselskapet.
Veien opp til idrettskontoret virket lengre enn noen gang, og da jeg omsider var utenfor døra, kom jeg plutselig på hva søren skal jeg si? "Hei, jeg glemte igjen sekken min på bussen tilbake fra Ringkollen, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!". Jeg mener... Hvor dumt høres ikke det ut? Uansett så hoppet jeg bare rett ut i det. Jeg gikk inn og så at Bjørn snakket med Jan og Morten. Etter en liten stund oppdaget de at jeg stod der, og spurte meg om det var noe jeg ville. Jeg fikk fortalt dem historien i kortversjon, og Morten ba meg stikke bort på Mix for å forhøre meg om de hadde fått inn sekken der. Jeg fløy bort, men fikk vite at den ikke hadde kommet. Skuffa gikk jeg tilbake til idrettskontoret, og Bjørn ringte til busselskapet. Det viste seg at bussjåføreren hadde dratt hjem for dagen, men at vi kunne komme opp og hente sekken, fordi bussen stod der. Bjørn spurte meg om jeg hadde mulighet til å få noen til å kjøre meg opp, men det hadde jeg ikke, så Morten, den kjernekaren(!!), sa seg villig til å kjøre! Ufattelig realt av ham, altså :)
Han sa jeg kunne vente i klasserommet og vente mens han dro opp, og som sagt, så gjort. Da jeg kom inn i klasserommet, fortalte jeg Liv at Morten skulle komme med sekken etter hvert, og jeg satte meg bakerst i klasserommet - og ventet. Tiden gikk forferdelig sakte, og alt jeg kunne gjøre var bare å sitte der og høre på de andre elevene som tastet i full vei på datamaskinen og som prøvde for harde livet å friske opp igjen minner fra de foregående treningsledelsetimene.
Omsider ble døren åpnet, og Morten kom inn døra med skolesekken min på ryggen! Jeg ble så glad! :) Etter å ha takket ham, fikk jeg fram dataen, slo den på og satt i gang med prøva. Liv (læreren) fortalte meg at denne prøva ikke ville telle så mye for meg på grunn av dette problemet som oppstod, men jeg rakk å svare på de aller fleste spørsmålene (jeg svarte på 10/12 spørsmål).
Jeg fikk levere fem minutter på overtid, med den vissheten om at neste prøve ville nok telle mer for meg enn denne gjorde... Typisk, siden jeg hadde lest til denne prøva og følte meg relativt godt forberedt! Midt i alt oppstyret ble jeg jo så stressa at da jeg fikk prøva foran meg, hadde jeg fått jernteppe på mye av det jeg egentlig kunne. Freakin' typisk :(
Nei, nå må jeg legge meg!
Vi skrives.
- Linnie
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar