2 IDA på Norefjell!

På mandag dro klasse 2 IDA fra Hønefoss sentrum med bussen rettet mot Norefjell. Vi holdt på å kjøre fra Håkon (jeg tar på meg skylda der - grunnet at han sa til meg i forrige uke at han skulle komme seg opp av egen maskin på tirsdag...), men han kom seg på før vi forlot byen.

Turen opp

Meg!

Klare til avreise!

Vi kom etter hvert fram, og ganske presist klokka 11.30 begynte ferden mot Høgevarde. Ole Tom sa det ville være omtrent 16 km dit, og jeg var virkelig spent på hvordan det ville gå - jeg, som ikke har vist noe særlig til talent i skiøktene på skolen... Anway, klassen gikk i en sånn noenlunde samlet flokk, og vi ventet på hverandre titt og ofte - det var i hvert fall planen.

Eivind og meg!

Til min store overraskelse lå jeg ikke konstant sist! Vel, jeg lå naturligvis ikke blant de første, men et sted mellom! Jeg gikk litt sammen med Eivind - ble forresten bedre kjent med ham på turen! - Anabel, Anny, Vetle og Lars B. Ble også bedre kjent med sistnevnte på denne turen! :) Etter å ha gått en 6-7 kilometer, sa lærerne at vi skulle ta en pause før "den seriøse stigninga" skulle begynne. Rastepausa varte i en liten time hvor vi spiste, nøt sola, slappet av og smurte skiene til resten av turen. Jeg skrev en liten tekst da vi var på denne rasteplassen:

Hei! Nå er vi et eller annet sted i ødemarka. Vi har gått en halvannen time, og tar en spisepause. Klokka er 13.05 og so far, so good ;)

Det er 8 km med seriøs stigning igjen før vi er framme. Det blir bra! ;)

Sola skinner, det er relativt varmt og alle ser ut til å kose seg :) Det sitter en gjeng inntil en snøvegg og nyter sola, mange spiser, noen smører skiene klare til stigningen og et par av jentene har stukket på do i skogen. Det er avreise om en halvtimes tid.

Peace out.

Her er Henrik foran en nydelig bakgrunn!

Klassen kom seg omsider av gårde igjen, og da vi kjørte ned neste nedoverbakke, sa jeg til Eivind "Dette er siste nedoverbakke før vi kommer fram til hytta". Det var faktisk kun én til etter den før det faktisk stemte (om jeg husker riktig). Da vi hadde gått et lite stykke, samlet klassen seg ved et kryss. Ole Tom fortalte oss at det er her vi neste år skal grave oss en snøhule! Han sa også at nå var verste biten av turen ferdig. Jeg ble nesten forbløffet, for det hadde gått veldig mye bedre enn forventet! - Men så feil kunne jeg ta. Turen fortsatte, og for min del var det først NÅ det verste begynte. Kun oppover, og hadde det ikke vært for at jeg hadde smurt skiene så bra, hadde jeg aldri overlevd! Takker også for solbrillene og den lave musikken på det ene øret jeg brukte etter hvert. Gikk ellers bare og prata med Anabel og folka, og utbrøt til tider uttrykk som: "Tuller du med meg?" og "Are you freakin' kidding me??" etter å ha rundet en bakketopp, kun for å se at veien svinge, og fortsatte like herlig oppover. Anabel og jeg holdt et greit tempo, og kom omsider over en ny topp. Her var vinden virkelig fæl! Det var ikke langt unna at den tok og blåste meg over ende... Den tunge sekken redda meg nok! Anabel sa til meg at om vi ikke var framme etter denne toppen, ville hun gi opp. Og helt ut av det blå (eller skal jeg si det "hvite"), dukket det plutselig opp en hytte! Vi ropte og skrek av glede og kjørte ned for å møte de som allerede hadde kommet fram. Klokka var halv fire, og inkludert pauser hadde vi brukt 4 timer opp.

Hytta på Høgevarde!

Framme!

Hytta ble låst opp da lærerne kom, og vi gikk inn. Det var IKKE særlig varmt der inne, så alle sammen samlet seg rundt peisen og ovnen som stod på kjøkkenet og i stua da de ble fyrt opp.

Om langt og lenge fikk jeg endelig igjen varmen i kroppen. Resten av kvelden ble brukt til avslapping, grilling (Gøril kom opp med grillen klokka 18) og kortspill. Henrik og jeg diskuterte for å finne ut hvordan mafia var. Jeg hadde ikke spilt/lekt det siden MOT-kurset i 9. klasse, men det lå noe i minnet fremdeles. Vi ble enige til slutt, og fikk med oss en god gjeng av klassen til å bli med. Utrolig koselig kveld, altså - når vi til slutt satt med stearinlys på bordene og lommelykter! :)

Anny og Anabel

Tirsdag

Anny, Anabel og jeg våknet på rommet vi hadde kapret i første etasje dagen før. Anny fant det superkaldt siden propangreia hadde sluknet, men jeg syntes det var overkommelig. Stod opp til frokost og koselige, om enn så trøtte fjes :) I dag skulle vi ut! På starten var været helt fantastisk. En flokk hadde tatt og laget en solvegg hvor de satt og nøt været.

Ole tom hoppet ned i et hull som var dypere enn ham selv og lærte oss om snøprofiler. Det var faktisk ganske interessant! Han fikk Håkon til å stå litt over hullet med ski og prøve å få det til å rase. Funka ikke heelt, så Ole Tom måtte gjøre det selv :P

Så skulle vi gå to og to sammen. Anabel, Anny og jeg ble tre. Vi skulle lage oss en liten snøhule plass til hvor mange som var på gruppa. Ingen av oss hadde gjort det før, så jeg var rimelig spent på hvordan det ville gå! Vi begynte å grave. Det gikk ikke så veldig fort i starten, og det tok litt tid før jeg klarte å danne meg et ordentlig bilde av hvordan hele greia til slutt skulle se ut. Jeg tok en titt på de andre snøhulene, og det virket som om deres var så mye bedre enn vår. Men jeg ville ikke gi opp. Da de andre gikk inn for å spise og få varmen igjen, ble Anabel og jeg (pluss et par andre gutter og læreren) igjen for å fortsette litt til på snøhulene våre. Anabel og jeg kom relativt langt, og vi fikk også se hvordan Ole Tom laget en diger blokk for å legge som tak over inngangen. Det ville vi også gjøre - men vi skulle vente til etter at vi hadde fått i oss litt mat.

2 IDA lager snøhuler!

Klokka var nå 13 på dagen, og folk satt rundt bordet i stua med kortspill, spiste lunsj og prata. Hygge! :) Jeg hadde fått på meg joggebuksa og varmet de våte klærne på rommet mens jeg spiste og varmet meg ved peisen på kjøkkenet. Klokka 15 var tanken at alle skulle ut igjen og fullføre snøhulen slik at den ble godkjent, men mange droppet det og ble igjen inne. Anny, Anabel og jeg ville gjerne fullføre, så vi jobbet videre. Denne gangen må jeg si at vi virkelig var effektive! Vi fikk noen instrukser fra lærerne om hva vi burde gjøre for å få den "ideell", og det ville vi jo naturligvis få til! Jeg gikk i gang med å grave frem denne snøblokken som Anabel og jeg hadde sett Ole Tom gjøre i stad. Det må virkelig si det så lettere ut da han gjorde det! Jeg brukte mange, mange minutter på en blokk som egentlig var dobbelt så stor som jeg egentlig trengte... Vel, jeg klarte å få den ut hel (!!), men jeg delte den og fikk heller to/tre mindre blokker som ble nyttige. Etter å ha jobbet iherdig og effektivt, var vi omsider ferdige! Vi krabbet inn, satte oss i den lunefulle snøhulen, og fikk Ole Tom til å komme for å godkjenne den. Han virket oppriktig imponert over innsatsen vår, og fortalte oss at dette var "fasiten" som kunne vært tatt rett ut fra læreboka! :D

Ferdig snøhule!

Da vi kom tilbake, var det på tide å sette opp teltet Anabel og jeg skulle sove i. Ole Tom hjalp oss med å sette opp teltet ved siden av hans og Jørgen sitt (som forresten holdt på å blåse bort!). Vinden var kraftig, og Anabel måtte tviholde på teltet mens vi satte det opp. Da vi fikk det opp, satte Anabel og jeg snøblokker på stormmattene. Vi hadde brukt skistaver og spader som midler for å feste bardunene og teltet. Til slutt lagde vi en levvegg slik at det ville hindre vinden en smule å komme til.

Kvelden

Nå var det deilig å komme inn til varmt å drikke og igjen varme seg ved peisen! Anny og jeg ble sittende og spille kort ved det ene bordet. Vi startet med idiot, før jeg gikk over til å lære henne "Hei Knekt". Vi fikk etter hvert med Petter, og til slutt satt en god gjeng rundt bordet og spilte. Da vi ble lei spillet, gikk vi over til poker (texas hold'em-versjonen). Ruben og Petter lærte meg og Gøril hvordan spillet gikk, og det var faktisk ganske moro! Denne kvelden kjørte også lærerne elevsamtaler, så vi gikk en og en inn til kontaktlæreren som hadde satt seg på hvert sitt rom. Jeg har Ole Tom - en utrolig hyggelig lærer, som er veldig grei å prate med.

Da klokka nærmet seg 23, var det på tide å legge seg. Anabel, Jørgen, Ole Tom og jeg var de eneste i klassen som ville prøve å sove ute. Gutta sov faktisk ute begge nettene! Om kvelden var det ikke noe kaldt i det hele tatt, men det tok fryktelig lang tid før jeg sovnet uansett grunnet at teltene blafret så mye i vinden at det rett og slett bråkte så mye at det holdt meg våken! Haha... Jeg falt omsider i søvn, om enn så urolig den var.

Onsdag morgen

Jeg våknet flere ganger om natten, og vet egentlig ikke hvor lenge jeg egentlig sov, men våknet av at alarmen på mobilen til Anabel ringte kvart på 8. Klassen skulle være oppe ved 8-tida for det var en del som måtte gjøres. Fy søren så digg det var å komme inn og få i seg to varme kopper med te, og spise frokost! :) Gikk straks i gang med pakkinga, ryddinga og feiing av gulv. Det var snart på tide å ta turen tilbake og ta farvel med Høgevarde. Selv om jeg gledet meg til å komme hjem, visste jeg at jeg ville komme til å savne dette stedet sammen med alle klassekameratene.

Turen ned igjen

Turen begynte med 2 km med nedoverbakker. Sinnssykt herlig! Jeg sier bare "Takk og lov for solbrillene!" :) Vi kom etter hvert til et kryss hvor vi kunne velge mellom to veier. Den ene ville føre til en bratt nedoverbakke, og den andre ville føre til en slakere vei rundt. De aller fleste valgte den slake veien rundt - meg inkludert. Det var kun 4-5 elever med på den andre + Ole Tom. Da vi kom til den "slake" nedoverbakken, fant vi fort ut at denne var relativt bratt den også! Alle gjorde sitt beste for å ploge ned bakken, men det var ufattelig tungt! Jeg kom til et sted hvor bena ikke klarte mer, og jeg satte skiene rett frem og suste nedover i full fart. Det var sinnssykt skummelt, men herlighet så moro det var! :D Senere på tilbakeveien skulle vi virkelig nedover. Turen gikk ned noen løyper ved en slalombakke. Thea og noen andre jenter fant de slakeste løypene (merket grønt), og vi fulgte etter. Anabel klarte ikke lenger å holde igjen (grunnet kneskaden hennes), så hun fikk sitte i pulken som Petter dro! Stilig, altså :) Til slutt var det bare å kjøre strake veien ned til varmestua. Det var et par som hadde tatt av seg skiene for å ta turen til fots, men jeg ville gjerne prøve å sette turen med langrennskiene! Som sagt, så gjort. Jeg kjørte ned med Eivind, og før vi visste ordet av det, var vi fremme. Stolt av å ikke ha trynet én gang på tilbakeveien gikk jeg inn og møtte elever som hadde kommet for "leenge" siden rundt et bord.

Etter å ha sittet en stund og fått i meg litt mat, ser jeg at klassen begynner å diskutere litt ved nabobordet. Det viste seg at Vetle ikke hadde kommet tilbake. Jeg kunne svakt huske å ha sett ham ta av seg skiene, og han må ha mistet synet av oss andre da vi kjørte! Jeg tok fram telefonen og ringte ham. Han virket en smule stresset og sa han ikke ante hvor han var i bakken. Jeg ga telefonen til læreren, og han og Petter spente på seg skiene og gikk ut for å lete etter ham. Ole Tom fortalte oss etterpå at han hadde kjørt et stykke lenger ned i bakken og sett Vetle som en liten prikk enda lenger ned! - Men det ordnet seg til slutt. Bussen kom, og vi var omsider på vei tilbake til Hønefoss. Jeg tror jeg klarte å sovne på bussturen, men våknet kvalm, svimmel og vondt i hodet. Mamma hentet oss i skolegården, og etter en kort til på hybelen, var vi på vei hjem.

Jeg vil gjerne takke alle i 2 IDA for en helt fantastisk tur! Jeg vil ta med meg alle minnene, erfaringene og opplevelsene videre med meg. Dere er virkelig en super gjeng, og jeg ser fram til flere turer med dere! :)

Dette ble et veldig mye lenger innlegg enn jeg hadde planlagt... Godt gjort til dere som har lest alt!

Forresten! Alle bildene som er tatt er tatt med mobilen. Derfor er det så dårlig kvalitet! Jeg klarte utrolig nok å glemme igjen minnekortet på kameraet på hybelen...

Vi skrives!

- Linnie