God fotballøkt + "En adopsjonshistorie"!! =)

I dag var det fotball på skolen! Jeg, som ikke hadde trent fotball siden forrige fotballøkt på skolen (før vinterferien), var ikke helt sikker på hvordan det ville gå. Jeg må også innrømme at jeg gruet meg litt til økta med tanke på hvordan det gikk med meg de siste øktene før ferien - slet fælt med astmaen som gjorde at jeg ikke spilte så bra som verken jeg, eller flere av de andre spillerne forventet av meg.

Da jeg kom inn i garderoben, var Henriette der som vanlig, med ny, fresh hårsveis! Koselig å se henne igjen etter ferien :) Hun fortalte meg at 3. klasse skulle være med i fotballøkta igjen! De har vært borte omtrent hele nyåret på grunn av et prosjekt de har jobbet med, så jeg var spent på hvordan det ville bli å spille med dem igjen. HBK-gutta spilte kamp mot Valdres i dag, så det var ikke mange andre enn 3. klasse som var med i dag. Åh, fy søder, hvor fort jeg merket forskjell! :D

Etter en god oppvarming begynte vi med den kjente firkanten, og Henriette og jeg spleisa oss sammen med Lars Marius, Harald og Joakim. Spesielt Harald kom hele tiden med positiv feedback mens vi holdt på. Læreren delte klassen i to, og resten av økta gikk til spill på små mål. Det var helt ufattelig morsomt å spille! :) Med stadig oppmuntrende og positive kommentarer, og instruktive tilbakemeldinger ble hele stemninga på treninga mye bedre! Selv om jeg fremdeles slet litt med pusten (pga den hersens astmaen!), var det mye bedre å spille i dag! :) Åh, det var som å komme i en annen klasse. Dette var helt annerledes enn hvordan de foregående øktene har vært!

Resten av dagen jobba jeg på skolen sammen med Gyda. I studieøkta satt vi sammen i matterommet (jeg leste treningsledelse), og i mattetimen etterpå jobbet vi også sammen. Gyda er ei utrolig bra jente! :)

Etter skolen trente Anabel og jeg på Elixia, handlet, og dro tilbake på hybelen for å lage oss middag. I dag stod "salat" på menyen. Vi hadde egentlig planlagt å lage kyllingsalat, men vi klarte (faktisk!!) å glemme å kjøpe kylling! "Haha, er det mulig", sier jeg bare...

Salaten smakte fortreffelig, og jeg ble sittende i sofaen og la maten synke. På bordet hadde jeg funnet fram en bok som jeg hadde tatt med hjemmefra da vi flyttet på hybelen (for om lag tre måneder siden). Boka hadde et grønt cover, og den het "Consuelo, en adopsjonshistorie". Siden jeg selv er adoptert, tenkte jeg at den kunne bli interessant. Jeg åpnet boka, og så det var en mannlig forfatter med navn "Andreas", eller noe, før jeg satte i gang med lesinga. Forfatteren skrev i jeg-person, og jeg skjønte fort at det han skrev var selvopplevd. Boka tar for seg en adoptivfars opplevelser med å adoptere to store, traumatiserte barn. Han hadde vært i Latin-Amerika og adoptert to jenter med sin kone. Allerede på en av de første sidene oppdaget jeg at han kom fra samme kommune som jeg bor i (ikke her ved hybelen, men hjemme). Jeg ble veldig overrasket, og bladde tilbake for å se hva forfatteren het. Andreas Øhren. Da kom jeg plutselig til å tenke på at da jeg var liten, hadde jeg en fastlege som het Dr. Øhren - Mon tro om vi snakker om samme person? På en av de neste sidene fant jeg også ut at han kommer fra samme hjemsted som meg, så med mindre han ikke har noen brødre eller noe som også har bodd her, tør jeg anta at det faktisk er fastlegen jeg hadde for mange år siden. Det eneste jeg husker om ham er at Anabel og jeg hadde sans for ham da vi var små (vi snakker under seks år, mener jeg å huske).

Med dette klart, fortsatte jeg å lese. Jeg må virkelig innrømme at jeg er blitt helt bergtatt av boka! Han skriver så utrolig bra! Det er virkelig rørende, spesielt og nydelig å lese om hvordan han og kona hans opplevde det å adoptere! Jeg har selv hørt mamma og pappas versjon av deres adopsjon av Anabel og meg, og lest det mamma skrev av en slags dagbok om deres (hennes) opplevelse. Mye av det de fortalte og som stod skrevet i den lille hvite boka med røde hjerter utenpå rørte meg dypt, og jeg fikk noe av den samme følelsen istad da jeg leste boka til Øhren også (selv om jeg bare er i begynnelsen av den!).

Dette har vært en særdeles god dag, til tross for at jeg egentlig ikke er storfan av tirsdager :) Klokka er ikke engang 21, og jeg er trøtt. Har sittet og lest litt til norskhalvdagsstil nå, men det er ikke så lett å fokusere på de litt tunge tekstene jeg må komme igjennom før torsdagen når øyelokkene begynner å bli tunge...

Kanskje jeg bare blir nødt til å ta en power-nap før jeg fortsetter.
Vi skrives!

- Linnie