PMS?

Etter klokka 12 i dag begynte jeg å føle meg dårlig. Hadde studieøkt 12.20, og jeg satte meg på et grupperom sammen med Anny og Anabel for å diskutere historie. Jeg klarte ikke å henge med dem i det hele tatt, så jeg tok heller og leste for meg selv - Men klarte heller ikke her helt å få med meg det jeg leste. Måtte ofte lese samme setning flere ganger før den omsider sank inn.

Etter denne økta begynte magen å bli vond også. I siste økt skulle jeg ha matematikk med temaet "sannsynlighet - uordnet utvalg", men magesmertene bare økte etter hvert som minuttene gikk. Jeg spurte et par i klassen om de hadde noe paracet, men hadde ikke noe hell der. Jeg satt og krøket meg sammen i stolen med hodet på pulten mens jeg forsøkte å regne noen oppgaver. Seriøst, jeg har ikke hatt magesmerter på evig lenge, og nå som jeg først får det, tar det i for fullt! Jeg klarte ikke lenger å sitte der, så jeg gikk ut i håp om å få tak i noe - anything. På kontoret fortalte de meg at de ikke hadde lov til å gi ut noe smertestillende, og de fortalte meg at jeg kunne gå på apoteket. Jeg hadde ikke penger på meg, så jeg trasket motvillig tilbake til paviljongen. Jeg la meg på et bord utenfor klasserommet og krølla meg sammen som en ball - uten noen nytte. Vaskedama hadde visst fått øye på meg, og lurte på hva som var galt, og jeg fortalte det til henne. Hun var utrolig medfølende, og tilbød seg å sjekke om noen hun kjente hadde med seg noe paracet/pin-x, men hun hadde ikke hellet med seg hun heller, så hun tilbød seg til slutt å dra på apoteket og kjøpe til meg. Jeg var henne evig takknemlig, og jeg satt meg tilbake i klasserommet.

Magen var fremdeles ufattelig vond, og jeg klarte ikke å regne mye før timen var ferdig. Jeg skyndte meg ut for å se om vaskedama hade kommet tilbake, men hun var ikke å se. Litt etter kom Anabel også ut av klasserommet sammen med Fredrik. Hun spurte meg om hva det var som var galt, og etter at jeg hadde fortalt det til henne, sa hun at hun hadde paracet i sekken! Aaaarghh, hvorfor spurte jeg ikke henne med én gang?! Anabel heiv en tablett til meg i det hun løp ut av klasserommet for å rekke bussen. Jeg visste at jeg ikke ville rekke den første bussen, og med sammenkrøket kropp slepte jeg meg bort til bussholdeplassen og rakk bussen som gikk 10 min senere enn den Anabel hadde tatt. Jeg holdt på å sovne på bussen, og våknet da jeg hørte at døra åpnet seg, og det var én holdeplass igjen til jeg skulle av.

Veien fra bussholdeplassen til hybelen har aldri vært så lang som den var i dag, og med én gang jeg kom inn døra, slang jeg meg ned på gulvet. Kom brått tilbake til virkeligheten da Anabel kom inn døra etter å ha handlet brød og middag. Noen få minutter senere utbrøt hun "Jeg glemte kjøttdeig!!" og ba meg om å dra og handle. Hun argumenterte for at en tur ut muligens ville hjelpe for mageknipen. Så, jeg la i vei. Magen føltes adskillig bedre der jeg trasket på den snøkledte asfalten.

Nå sitter jeg i sofaen. Jeg må, om noen få strakser, ta oppvasken. Jeg føler meg sliten, daff og trøtt - med andre ord utslitt. Bare tanken på at før påskeferien skal jeg igjennom danseframvisning på skolen, historieprøve, tredagers-overnattingstur på Norefjell med klassen, halvdags fransk- og matteprøve og en geografiprøve er ufattelig nedbrytende.

For et deprimerende innlegg! Skal bli mer pigg til neste gang jeg skriver, ass..

Vi skrives.
- Linnie