Fantastisk dag!

Jeg sitter på rommet mitt. Jeg har laget meg en teori om hvorfor jeg liker å skrive hvor jeg befinner meg på begynnelsen av hvert innlegg. En ting er at det er en veldig grei måte å starte innlegget på uten at det betyr veldig mye. En annen ting er at jeg syns det er litt kjekt at dere kan se for dere den situasjonen jeg er i akkurat nå. Om jeg sitter på skolen, på bussen, inne på rommet mitt eller hvor jeg nå enn skulle befinne meg. Men det betyr egentlig ikke så mye.

I dag fikk jeg besøk av mamma og pappa, og det var kjempekoselig! :) De dro hjemmefra i går ettermiddag, overnattet på et hotell i Våga, og ankom skolen i dag rundt 14:30. Skoledagen min på skolen i dag før de kom har egentlig vært veldig bra! Jeg har kost meg maks i dag, selv om jeg syntes det var ufattelig kjipt at Anabel ikke kom. Det var et skikkelig nederlag!

Dagen startet med en morgensamling av Jan Einar. Han snakket om det å kunne stå fram med et budskap til tross for den motstanden du mulig kan komme til å møte av andre og stole på at det du gjør det er riktig for deg. Han avsluttet morgensamlinga med å spille av en sang fra Youtube. Lyset ble dempet i salen, og vi var vitne til en konsert som ble holdt av U2 med sangen "Magnificent". Fantastisk sang, og jeg følte at hele meg ble fylt av en herlig følelse av å være til!

Etter dette var det tid for å ha diakoni. Det er et av de to modulfagene (valgfagene) jeg har hatt nå denne første modulen. Denne første modulen avsluttes nå i disse dager, så dette var min siste gang med diakoni! Denne gangen dro vi på et annet gamlehjem enn det vi har vært på de foregående gangene. Jeg syns det var veldig interessant å komme til et helt nytt sted med helt nye mennesker som har annerledes behov, annerledes syn på ting og annerledes utgangspunkt enn de vi var sammen med på det andre. Vi startet med å synge sanger for dem som satt i stua/cafeen/kantina (eller hva de nå enn kalte det!). Det gikk for det meste i gamle, kjente norske viser og barnesanger. Men også noen fra pop'ens verden. Kjetil (en av årets stipper som også var med på diakoni) holdt noen fantastiske og rørende ord for oss om bestefaren hans. Han er helt utrolig flink til å fortelle! :) Etter ham skulle jeg spille en sang alene. Jeg bestemte meg rett før vi dro fra skolen at jeg ville spille en sang min søster og jeg skrev sammen i 2009; "He Will Forever Last". Det gikk bra. Etter at vi var ferdig med å synge gjennom en del sanger, skulle vi sette oss/gå med de eldre og snakke med dem/lytte til dem/sitte i lag med dem. Jeg satte meg ved siden av en dame som ikke snakket stort. Jeg holdt hånden hennes, og hun klemte den. Det virker kanskje litt rart, men jeg hadde en fin opplevelse av det, selv om det kanskje ikke var noe "stort"...

Da vi var tilbake på skolen, var det tid for dugnad! Jeg, og en fin gjeng fra musikklassen, fikk i oppdrag å plukke søppel langs veien. Jeg gikk for det meste med Mari og Karin Lise. Det var utrolig koselig, og jeg koste meg utrolig mye i deres lag :) Vi fant et godt gjemt skattekammer med masse søppel som var så godt som nedgravd av jord - og vi fant fort ut at dette ikek var noe vi bare kunne gå forbi. Vi var nødt til å få det opp. Vi halte og dro, rev og slet, men mye av det var sinnssykt tungt! Spesielt en pose vi kom over. Jeg begynte med å dra, Karin Lise tok over og jeg tok over igjen etter henne. Da Mari skulle prøve seg, gikk hun på andre siden av posen for å dra, og vi så med en gang at det løsnet! Vi fikk den opp til slutt, og det var deilig å kunne gå derfra med et rolig sinn. Haha.

Da vi kom opp på skolen, tok det ikke lang tid før jeg så bilen til mamma og pappa svinge inn på parkeringsplassen! Jeg løp dem i møte, og ga dem en stor og god klem! Det var sinnssykt kult å se dem igjen :) De var her bare innom en kort tur før de dro igjen, og Signe og jeg var etterlatt for å vaske rommet. Det gikk veldig bra, og jeg må igjen si at jeg syns vi jobber så bra i lag :D

Middag. Pastasalat. Mekke noe kult til min hemmelige venn. Slappe av på firkanten og på rommet. Spille gitar. Hilse på andres foreldre og søsken. Vente. Dusje.

Mamma og pappa kom tilbake på skolen, og det var, etter noe mer venting, tid for kveldsmat. Andrea, mamma, pappa, Signe og jeg satt sammen og prata, og det var kjempekoselig! :D

Etter middag stakk vi alle ned i kjelleren for å spille bordtennis! Vi fikk til og med mamma til å spille, noe jeg syntes var fantastisk moro :D Andrea og jeg er veldig jevngode, og det er supermoro å spille med henne!

Etter dette var det miljøcafé med quiz. Det var en fin quiz, men jeg må innrømme at jeg sntes det var litt rart at de bare hadde spørsmål om Ulsteinvik og om skolens stipendiater og lærere. Ikke at det for seg selv er noe galt, men det er da ikke det letteste å engasjere foreldre seg inn i? Jeg ville trodd de ville tatt i bruk mer allmenn kunnskap som musikk/filmer/geografi/historie... Da hadde i hvert fall mamma og pappa hatt en likedan sjanse til å få ta del i å svare mer enn dem hadde nå. De vet jo ikke hvor mange kommuner det er her i Ulsteinvik, hvor mange barn kontordama vår har, hvor gamle stippene våre er til sammen, hvem av stippene som er yngst osv... Mamma og pappa dro tilbake på hotellet nede i "byen" da miljøcafeen var ferdig, og jeg begynte på en runde Alias med noen venner! Det var lenge siden jeg hadde spilt det, så jeg var redd for å ha kommet ut av trening, men det gikk overraskende bra! Laget mitt (med Andrea og Eivind) vant (relativt overlegent også!), og det var moro :) På Aliasspillet blir jeg alltid så sinnssykt engasjert og ivrig, og jeg hater meg selv når jeg blir overivrig - når jeg er den eneste. Det er så kleint. Men okei, det var moro, i hvert fall. Etter det lærte jeg et terningsspill av en annen gjeng som het "Maja". Det var i grunn ganske moro, men jeg er spent på om jeg husker det fremdeles i morgen..

NÅ er jeg så trøtt at jeg bare er nødt til å køye. God natt!

Peace out.

- Linnie

Resten av plussdagen!

Nå sitter jeg i firkanten på skolen. Haha, jeg liker å skrive hvor jeg befinner meg til enhver tid, uten at jeg egentlig vet hvorfor. Mange av dere vet sikkert ikke engang hva firkanten er for noe. Jeg tror jeg har skrevet det tidligere, men det er i hvert fall det mest populære fellesområdet på skolen. Her er det Internett for de mange av elevene som ikke har det på rommet sitt. Jeg er ikke av de mange elevene, men det er koselig å sitte her nede i blant også. Men det er ikke bare datatitting som foregår her. Strikking, mobilloking, musikk, prating, soving og bare helt avslapping :) Utrolig koselig, egentlig!

Etter lunsjen tidligere i dag var det duket for ballspill oppe i hallen. Jeg gledet meg fantastisk mye, til tross for at jeg var litt spent og nervøs med tanke på de dårlige knærne mine! Vi startet med en oppvarmingsøvelse som Hilde Maria (læreren) kalte "titrekk". Vi hadde to lag. En volleyball ble kastet mellom laget og vi skulle prøve å få ti pasninger oss i mellom i laget uten at ballen gikk i bakken/veggen eller at det andre laget tok den. Det gikk helt fint! Deretter gikk vi i gang med å spille volleyball. Det var artig! Deretter gikk vi på innebandy. Det hadde jeg ikke spilt på lenge, men jeg syntes det var konge! :D Den andre kampen vi spilte hadde laget mitt lagt en taktikk som funket veldig bra! Vi ledet med mange mål etter under to minutter! Det var så fantastisk å føle at jeg fikk til noe og at laget fikk til så mye bra pasningsspill og samarbeid. Det var helt fantastisk :D

Plutselig midt i den kampen svikter kneet mitt litt. Jeg kjenner det klikker litt, og jeg knekker sammen på gulvet. Det gjorde ikke så vondt, men jeg torde ikke å spille videre og gikk av banen. Hilde Maria kom også med en ispose til meg som jeg la på kneet. Jeg hadde brukt knestøtte på mitt venstre kne, siden jeg syns det er det som har vært verst i det siste, men denne gangen var det høyre som sviktet. Det er vanskelig å vite hvilket kne jeg skal støtte! :/

Dette var ikke en big-deal. Jeg kjente at det ikke var av den verste svikte-biten som jeg har opplevd med kneet før (Om du er interessert, kan du lese et innlegg om det HER). Selv om det er kjedelig å vite at det fremdeles ikke nytter å stole på beina mine i treningssammenhenger og at det ikke skal mer til enn en innendørs gymtime for at det skal skje noe, angrer jeg ikke på at jeg ble med i dag. Kall meg dum (Andrea gjorde det!), men det var så utrolig kult å være med ordentlig igjen :)

Nå skal jeg spille trommer med Andrea a.k.a Labbetussen.

Peace out!

- Linnie

Trening med musikk!

Nå sitter jeg på rommet igjen og har akkurat kommet opp etter lunsj. I dag er det en såkalt "plussdag" for musikk, og det vil si at vi skal drive med noe innenfor enten fysisk aktivitet/trening eller friluftsliv. Linjefaget jeg har på skolen heter jo Musikk+. Det vil si at året vil bestå mer eller mindre 75 % musikk og 25 % fysisk aktivitet/trening og friluftsliv. Så langt har vi hatt friluftsliv på plussdagene. I dag var det tid for trening!

Ballspill var planen, men linjefaget "Idrett&ballspill" hadde kapret hallen, så vi i musikk måtte ty til en plan B. En av årets stipendiater, Junior, er skolens sykkelfantom, så han steppet spontant og sporty opp som spinningsinstruktør for oss i en times tid! Han kjørte et veldig bra program med både løp/høy frekvens og styrketråkk/lav frekvens med stor motstand. Det var utrolig hardt og jeg kjente at det på slutten bare stod på viljen av å holde ut de siste minuttene, men det var også utrolig deilig å kjenne at jeg klarte å presse meg ganske hardt! Ekstra moro er det når jeg får tilbakemeldinger etterpå om at "Du var on fire" og "Jeg ble imponert!" :)

Etter spinningsøkta var det tid for styrketrening. Vi skulle lage hvert vårt program, og jeg og Mari gikk sammen. Det var kult å trene styrke, selv om jeg fremdeles var sliten etter all styrketrneingen jeg har gjort de siste dagene. Kjørte meg selv ganske hardt her også.

Nå er klokka 12:14, og vi skal møte oppe i hallen om et kvarters tid til ballspill! Yay, jeg gleder meg :) Hilde Maria (læreren) nevnte volleyball, fotball, innebandy og basket, men at vi for det meste stod fritt til å velge når vi kom opp. Jeg vet at jeg må være forsiktig med knærne mine, så jeg har naturligvis med meg knestøtte. Hvorvidt den hjelper tilstrekkelig skal jeg ikke uttale meg noe om, men jeg må bare bite i det og prøve å ikke ta de verste vendingene og løpe mest mulig der inne. Dét blir spennende å se. Haha

Ønsk knærne lykke til! Ei venninne av meg, Emily, sa til meg i dag at knærne ikke så bra ut. Med et langt blått blåmerke etter et møte med jerndøra i mørkegjemsel, arr etter operasjon og med "bulker" her og der skjønner jeg det forsåvidt ganske greit. Men jeg håper jeg får fikset det når jeg skal på sykehuset neste gang og møte ny knespesialist som skal finne ut hva vi skal gjøre fremover.

Jeg får komme meg av gårde. Tenkte jeg skulle skifte før jeg stikker opp igjen. Treningstøyet nå er svett, kaldt og ekkelt, så jeg foretrekker å ta på noe nytt...

Peace out!

- Linnie

Ferdaniste

Nå sitter jeg på rommet, og Signe og jeg har nettopp ryddet og vasket rommet. Hver tirsdag og hver fredag har timeplanen satt av et par timer til vasking. Det er kjempekjekt :)

Grunnen til at jeg begynte å blogge er at jeg er veldig glad i å skrive. Jeg liker å skrive tekster for å reflektere over tanker, sette ord på viktige problemstillinger gjennom et essay eller en historie og for selv å kunne sette ord på hva jeg tenker og føler om forskjellige ting. Fremover nå kan jeg komme til å legge ut slike tekster. Både for å kunne få tilbakemeldinger fra dere, og for min egen del; å bare kunne skrive og la tankene vandre over tastaturet. Jeg vil sette disse tekstene under kategorien "Fritekst", så dere kan finne dem der etter hvert. Disse tekstene vil altså variere mellom å være fiktive (oppdiktede) og sanne, eller kanskje også en type blanding.

Nå sitter jeg på senga og slapper av. Det er godt i en ellers så travel hverdag her på SUFH. Har ikke gjort så mye i dag. Vi har hatt en diskusjon i små grupper om hva du er villig til å blø og dø for i timen "Ferdaniste". Ordet "ferdaniste" vet jeg ikke helt hvor kommer fra, men i disse timene blir det i hvert fall tatt opp etiske og religiøse spørsmål, og det blir lagt opp til diskusjon og foredrag i grupper. Jeg syns det er et veldig vanskelig spørsmål å gi svar på. Hva er du villig til å blø og dø for?. Tenk over det du også!

Jeg har jo satt meg noen tanker og sånn, men jeg føler at jeg er elendig på å formulere meg. Vi har hatt én time tidligere i år med ferdaniste hvor vi diskuterte samme spørsmål, og i løpet av disse to timene har jeg funnet ut at noe som engasjerer meg er medmenneskelighet og nestekjærlighet. Jeg kom også på i denne sammenhengen tanken på at jeg er adoptert, at jeg er medlem i organisasjonen MOT som blant annet jobber mot mobbing og at jeg faktisk valgte valgfaget "diakoni" her på SUFH. Alt dette har med medmenneskelighet å gjøre, men jeg har nok ikke tenkt på det i denne sammenhengen før nå. I ren praksis kom jeg også på noen episoder hvor medmenneskelighet og det at andre viser nestekjærlighet rører ved meg. Jeg kan selv huske at jeg satte veldig stor pris på at det var noen gode venninner av meg som stoppet mobbingen Anabel og jeg opplevde på barneskolen. De tok tak i det og sa fra - noe vi ikke torde selv. Jeg vet hvor mye mobbing kan prege et menneske både i øyeblikket, men også i lang tid senere. Mangelen på selvtillit, tanken om at du er mindreverdig og følelsen av å være svak. Det er i slike perioder medmenneskelighet og nestekjærlighet er spesielt viktig. Bare det å smile og si hei, gi et kompliment, sette seg ved siden av folk i lunsjen, gi en klapp på skulderen eller gi en klem. Rett og slett bare være en venn! En slik liten handling som for deg kanskje ikke betyr så mye eller som kan virke ganske ubetydelig, kan være så sykt meningsfylt, absolutt betydningsfylt og det kan til og med også være det lille lyset som gjør at denne personen klarer å holde ut litt lenger. Det er egentlig ganske utrolig hvor lite som skal til!

Dette er jo bare masse ord. Hvis jeg skal sette dette sammen til én eller kanskje to setninger om hva jeg faktisk er villig til å både blø og dø for, er det vanskeligere. Hver elev på skolen skal stå fram foran alle de andre på tirsdag, snakke i mikrofonen og fortelle om hva de er villige til å blø og dø for. Jeg har fremdeles litt tid, men den er knapp når det er mye annet som skal skje innen den tid også.

Nå har tida løpt fra meg, og det er nå kun 10 min til middagen begynner. Jeg tenker jeg tar og skifter innen den tid!

Vi skrives :)

- Linnie

LANG oppdatering!

Det er ikke såå lenge siden sist gang jeg blogget, men det har skjedd så utrolig mye siden den gangen (som var søndag 9. oktober - en drøy uke siden), så det føles så sinnssykt mye lenger. Vanligvis når jeg skriver oppdateringer, pleier jeg å skrive "Kort oppdatering!" i tittelen på innlegget. Denne gangen vet jeg at det kommer til å bli langt, så jeg gidder ikke å prøve å late som om det blir kort engang! ;) Men jeg skal allikevel prøve å fatte meg i korthet.

Tilbake på SUFH!

Mandag 10. oktober var det omsider duket for hjemreisen! Jeg føler skolen har blitt som et hjem for meg, så jeg kaller det "hjemreisen". Jeg hadde overnattet hos Andrea den helgen, så vi dro sammen oppover. Åh, Andrea er så herlig :) Jeg trives så godt i lag med henne! Vi tok fly sammen, og det viste seg at det var et par andre gutter fra skolen som også tok samme fly som oss :) Da vi kom frem til Sunnmøre og skulle ta hurtigferga til Hareid, var det store bølger på sjøen! Fy søren, det var nesten som å sitte på en berg og dalbane. Haha, jeg fikk seriøst sug i magen, og måtte konsentrere meg om å ikke bli sjøsyk! Sykt.

GUD, så godt det var å komme tilbake på skolen! Jeg fant nøkkelen min i resepsjonen og stakk opp på rommet. Da jeg åpnet døra, så jeg Signe som satt ved skrivepulten! Åh, så fantastisk å se henne igjen! Fikk en god klem av henne og vi skravlet begge i vei om hva som hadde skjedd siden vi skilte lag en drøy uke tidligere.

En jeg hadde lovet å møte, Junior, når han kom på skolen, viste seg å ikke komme før ca midnatt (pga forsinket fly), så jeg bestemte meg for å arrangere en liten filmkveld på rommet! Andrea, Signe og jeg så filmen "How To Train Your Dragon" :D Jeg har sett den et par-tre ganger før, og den skuffer aldri! Den er så fantastisk bra :) Klokka ble midnatt rett etter filmen, så vi stakk ned for å møte den siste gjengen som ankom skolen denne dagen! Det var så herlig å se folk igjen :) Vi hadde jo ikke vært borte lenger enn en uke, men jeg har hatt litt (for?) slappe dager hjemme, så ble ganske rastløs. Spesielt med tanke på at jeg nå er vant til å ha folk rundt meg hele tiden og at det skjer noe så å si hele tiden her på skolen ;)

BERNHOFT KONSERT!

Ja, jeg har vært på Jarle Bernhoft-konsert! Onsdag den 12. oktober kom han hit til Ulsteinvik, og vi her på SUFH kunne kjøpe billetter på de første radene (vel, det var faktisk på stoler som var satt foran første rad!), siden fhs'elever har rykte på seg til å skape god stemning! :) - Og jeg digget plassen!

Men seriøst, den konserten... Jeg vet ikke om jeg kan klare å formidle de følelsene, det inntrykket, den energien og i det hele tatt hele den opplevelsen jeg hadde av den! Det var så sinnssykt bra! Øyvin (musikklærer) hadde snakket om at Bernhoft var flink osv, men jeg hadde IKKE forestilt meg noe sånt! Nei, det kan virkelig ikke beskrives. Det var helt fantastisk og den musikalske opplevelsen er virkelig noe av det mest utrolige jeg har vært borti! For å sitere det jeg skrev i dagboka mi den kvelden "FY SØREN, my mind is blowing away. Jeg kan dø lykkelig."

Musikk!

I forrige uke hadde vi to dager med musikk på timeplanen! Da hadde vi forskjellige seminarer hvor vi lærte å spille forskjellige instrumenter, hvor noen for min del var så godt som brand new. Onsdagen kjørte vi i gang med trommekurs med Karin Lise! Det var utrolig moro :D Det var jo litt utfordrende, men det var utrolig kjekt (haha, jeg merker jeg har begynt å bruke ord og uttrykk her fra andre dialekter) å bli kjent med trommesettet. Må innrømme at det var litt slitsomt med trommeøving i to-tre timer for både hodet og ørene! Jeg satte meg noen ganger senere i løpet av uka ved trommesettet for å fortsette å øve, og det var veldig kjekt. Karin Lise, som by the way er stipendiat på musikklinja her, har tilbudt seg trommekurs for elever/lærere/stipper eller whoever som er interesserte i å lære seg trommer. Jeg vurderer sterkt å gi en slant for en 40 min privattime med henne! :)

Dagen etter var det tid for basskurs! Vi fikk utdelt et basshefte hvor det stod om det mest grunnleggende, og jeg fant det veldig interessant! Jeg spiller jo gitar, og har litt bakgrunnskunnskap til hvor toner ligger og sånn, men jeg syns det var morsomt å lære om gjennomgangstoner og såkalte "ghost notes". Dette har jeg såvidt vært borti tidligere med nysgjerrighet og fascinasjon, men uten nok kunnskap til å spille mye av det selv. Har ikke hatt så god tid til å bruke tid på å øve noe særlig på det enda..

Ellers har jeg begynt å skrive en sang! Jeg har noe melodi og jeg har skrevet litt tekst, men jeg har ikke sett hvordan det blir sammen enda. Mest fordi jeg begynte å klimpre litt på gitaren, skrive ned akkorder og sånn før jeg skrev teksten. Og da jeg skrev teksten, hadde jeg ingen gitar å spille med. Leste teksten for noen venninner, og de syntes det var bra! De syntes det var en relativt dyp tekst med mening. Det er jo positivt..?! ;) Jeg syns i hvert fall at det er utrolig spennende og moro å lage denne låta! Jeg er spent på hvordan den blir :)

Spillejobb i Ulsteinvik!

I en av musikktimene vi hadde denne uka, spurte Øyvin oss om det var noen som var interesserte i å ha noen opptredener rundt om i lokalsamfunnet her for å få litt spilletrening offentlig. Det var kun to i musikklassen som sa seg villige til å være med - inkludert meg. Jeg og June bestemte oss for å covre sangen "What Are Words" av Chris Medina. Jeg skulle spille gitar og vi begge skulle synge med June hakket i spissen. Jeg har alltid syntes at June har en utrolig tøff stemme, og jeg syns hun fikset sangen utrolig bra! Vi hadde kun den ene dagen å jobbe på, samt dagen etter frem til vi måtte ned på soundcheck, så det var veldig hektisk. Jeg satt mye med gitaren den kvelden, kan du si. Thale, ei annen jente på musikklinja, hadde ombestemt seg og ville veldig gjerne være med allikevel. Vi ble enige om å spille Breakeven som vi hadde spilt på konserten foran hele skolen tidligere i år. Da ble vi alle med på å synge, og både Thale og jeg spilte gitar. For første gang hørte jeg ordentlig Thale synge solo, og det var utrolig kult :)

Denne gangen var målet en ungdomsklubb nede i "byen". Ingunn kjørte oss ned, og etter en stund med spørring av vei og fram og litt tilbake-kjøring fant vi endelig denne klubben! Vel framme var det rett på soundcheck (etter litt rigging), og det gikk forholdsvis veldig bra! :) Sangen Breakeven hadde ikke vi tre øvd på sammen før denne dagen, så det var litt usikkerhet på gangen i sangen, men det gikk fint. Etter soundcheck fikk vi servert en herlig kyllingsalat her, og vi satt og pratet med ungdommene som jobbet på klubben! Veldig koselige folk :) Selve opptredenen gikk helt greit. Til tross for at jeg under hele den første sangen (Breakeven) fikk en mikrofon uten lyd på, var det en kjekk erfaring til å ta med seg videre :)

Trening!

Fy søren, så mye jeg har trent de siste dagene! :D Vel, sant å si er det egentlig ikke såå mye, men i forhold til det jeg har trent av bevisst trening (altså når jeg stikker for å trene for å faktisk trene, i motsetning til fjellturer og sånne ting hvor treningen blir en god del av hele "dealen") har det vært mye! :D På lørdag stakk jeg opp på treningssenteret og bestemte meg for å trene opp beina mine litt. Har slitt med dem litt nå, så tenkte det kunne komme godt med. Jeg gikk en halvtime på ellipsemaskinen, syklet i en annen halvtime og trente styrke på beina den siste halvtimen. Det var hardt, men det kjentes veldig godt da jeg var ferdig! Søndag, dagen etter og i går, stakk jeg igjen opp på senteret. Denne gangen med Andrea, Signe og Stian. Denne gangen trente vi overkropp og armer. Det var sinnssykt hardt, men seriøst så digg det var å få gjort også, da! :) Spilte forresten også litt volleyball på slutten av treningsøkta denne dagen. Kult!

I dag arrangerte et par stipper (stipendiater) på skolen sirkeltrening i dansesalen! Jeg var ufattelig støl og sliten i alle muskler i kroppen fra før, men bestemte meg for å være med allikevel! Det var seriøst hardt! Spesielt på et parti der hvor de hadde satt opp fire relativt harde mageøvelser rett etter hverandre. Jeg er, om mulig, enda mer kake nå enn jeg var før denne sirkeltreninga! Men igjen, ufattelig godt å få gjort :)

Brattkortet!

I dag bestod jeg første del av brattkortet! Det vil si at jeg klarer å ta på meg selen uten hjelp, jeg klarer å knyte både enkel og dobbel åttetallsknute, jeg kan utføre en kameratsjekk, jeg kan sikre som klatrer på topptau med et innlagt og "uplanlagt" fall og jeg vet hvordan jeg skal feste både tauet og bremsen til selen (avhengig av om du klatrer eller sikrer). Jeg var relativt nervøs i forkanten av denne testen. Vi fikk noen minutter å øve på før vi dro til hallen, og jeg merket jeg slet med å gjøre noe jeg har gjort helt automatisk før! De andre sa det bare var nerver, og at det kom til å gå bra. Det gjorde det! Vel, det gjorde forsåvidt det for alle da... Men det var godt for det! Neste mandag skal vi til en mye større hall og fullføre siste del av brattkortet. Da er det på tide å sikre en som klatrer på led med et innlagt "uplanlagt" fall! Dette er vanskeligere og mer kinkig enn det å sikre på topptau, så det kan bli spennende. Jeg vet faktisk ikke om jeg har sikret på led før engang..

*

Nå har jeg sittet foran dataen i flere timer. Befinner meg på rommet, og klokka har passert midnatt. Haha, dette ble et relativt langt innlegg, og jeg beklager sterkt at jeg ikke har tatt meg det bryet å sette inn bilder. Er så sliten og trøtt nå at jeg faktisk ikke orker. Jeg skal skjerpe meg på bloggskrivinga, for jeg har faktisk muligheten til å se at dere er innom :) Det er veldig koselig, og vær gjerne så frimodig og legg igjen en kommentar om du vil gi noe tilbakemelding på innlegget, eller noe!

Jeg ønsker dere en velsignet natt, dag og uke :)

Vi skrives!

- Linnie

Utelivet i Oslo!

Nå sitter jeg hos Amanda, som er ei god venninne av Andrea. Vi (Andrea og jeg) har overnattet her i natt. Vi tre sov i en diger seng - men hva hjelper det når vi bare har en dyne? Haha, Andrea var den "heldige" og fikk sove i midten. Amanda og jeg fikk dyne til halve kroppen. Jeg frøs, og Andrea var kokende varm. Kanskje hun ikke var så altfor heldig allikevel? ;)

Anabel og jeg var bedt på lunsj hos Ali i går formiddag. Vi var hos ham ca klokka 12, og han vartet opp med en fantastisk rett! Jeg husker ikke hva det het, men jeg må si jeg ble oppriktig imponert over kokkekunsten hans :) Det var utrolig koselig der, og vi pratet og hygget oss. Etter en stund måtte vi dra siden jeg skulle ta 15-bussen til Oslo. Jeg rakk den veldig greit, og fikk også litt blund på øynene på den nesten to timers lange bussturen.

Vel framme på bussterminalen møtte jeg Andrea om litt, og vi stakk hjem til henne. Der ble jeg kjent med faren hennes, og vi spiste pastasalat. Det var godt! :) Etter en liten stund, dro Andrea og jeg til jernbanetorget og møtte Eivind, en venn av Andrea. Sammen tok vi tre t-banen til Amanda. Vel, ikke helt til Amanda, siden vi måtte gå et stykke. Jeg gikk med de nye skoa mine, og det var PAIN å gå med høye hæler så langt - jeg er nesten sikker på at Andrea ledet oss i ring!! :)) Haha, men vi fant omsider fram, da.

Jeg hadde møtt Amanda en gang tidligere da hun kom og besøkte Andrea på skolen vår på Sunnmøre. Det var utrolig koselig å bli kjent med henne og det var moro å møte henne igjen i går. Vi fire satt og pratet (i stua som ikke hadde sofa enda...) før det ringte på, og to andre gutter kom inn. Det var CC (Carl Christian) og Thiu som kom inn. Det er også to venner av Andrea. Veldig koselige gutter :)

Klokka var mellom 20 og 21 på kvelden, og vi hadde et lite vors her fram til ca 23. Jeg, som aldri før verken har vært på vors eller vært på byen syntes dette var en veldig spennende og interessant opplevelse! :D Jeg hadde ikke tatt med meg så mye drikke, så jeg ble ikke full, men heller litt brisen. CC stakk hjem etter vorset, så det var bare vi fem andre som stakk på et utested som het "Studenten". Jeg husker jeg var nervøs for å vise leg for å komme inn! Jeg mener, jeg vet at jeg er over atten, og det burde jo ikke bekymre meg, men jeg var spent og nervøs allikevel. Vi kom inn, og det var mange nye inntrykk å ta inn på en gang der inne. Vi danset, pratet og hygget oss i lag, og jeg syns det var veldig kult! Det var koselig å bli kjent med vennene til Andrea og også noen andre som vi møtte på byen.

Da klokka ble fire-ish tok vi på veien hjem. Det var noen gutter som fulgte oss, så det var veldig koselig. Vi la oss så å si med en gang vi kom inn.

Nå er det dagen derpå, og jeg har det veldig bra. Snakka med Anabel på telefonen i stad som påstod at jeg hørtes ut som et vrak, men jeg har det veldig bra. Jeg drakk jo ikke så mye i går.

Men nå skal jeg få i meg noe å spise.

Peace out!

- Linnie

Min høstferie!

Nå sitter jeg på rommet mitt hjemme i Modum. Det er siste kvelden jeg tilbringer her denne høstferien! Det har vært godt å komme hjem til familie og venner, til å slappe av og "lade batteriene" til å dra opp igjen - men jeg må virkelig innrømme at jeg har blitt ganske rastløs av å være her! Tenkte jeg kunne dele litt av det jeg har gjort i høstferien nå! :)

Andrea og jeg tok fly fredag 30. september fra skolen. Den dagen og litt av neste står det om på DETTE innlegget! Søndagen var dagen da jeg møtte Anabel igjen! Aldri før har vi vært så lenge fra hverandre :) Det var et spennende gjensyn som jeg har skrevet om HER. På mandag fikk jeg besøk av Andrea fra skolen min! Jeg hentet henne i Hønefoss, og det var veldig hyggelig å ha henne på besøk! Vi så film, pratet og hadde det koselig :) Hun overnattet til tirsdagen. Grunnet noen ærender Anabel og jeg hadde i Hønefoss, tok hun bussen derfra også tilbake til Oslo. Hun sparte både tid og penger på det! :)

Jeg hadde nemlig fått time på sykehuset den dagen - og selvfølgelig var det angående kneet mitt. For meg er det en selvfølge, for jeg har i så mange år nå vært plaget av kneskader i hytt og vær at det er helt sykt. Starten på dette skademarerittet skrev jeg også om nå i ferien HER. Uansett, jeg skulle få svar på den MR-undersøkelsen jeg var på i slutten av årets sommerferie. Jeg møtte knespesialisten som har fulgt kneet mitt helt siden desember 2006. Jeg husker at etter operasjonen jeg hadde for det venstre kneet mitt i 2007 sa han "Jeg håper ikke vi sees igjen", med et glimt i øyet. Artig fyr. Lite visste jeg på den tiden hvor "mye" mer jeg ville komme til å møte ham de senere årene. Jeg fikk forsåvidt ikke vite veldig mye nytt denne gangen. Han så på noen av resultatene vi har fått på knærne mine. Jeg visste fra før av at korsbåndet i mitt høyre kne er røket. At jeg har veldig dårlige knær. At det kan være risky å gå gjennom en operasjon til. Forrige gang jeg var hos ham, var han usikker på om han ville gå gjennom nok en operasjon, men denne gangen virket det som om han så mer på det som et alternativ for meg. Ærlig talt vet jeg ikke om jeg vil. Eller, hvis det gjør kneet mitt bra igjen, vil jeg. Men jeg har jo fremdeles vondt i kneet etter den første operasjonen. Men jeg har daglige plager med knærne, og de hindrer meg i å være med på aktiviteter jeg vil være med på. Men er jeg klar for en ny operasjon? Takler jeg nok en opptreningsperiode med styrketrening, tålmodighet, følelse av hjelpeløshet, og ikke minst KRYKKER?! Herlighet, så lei jeg har blitt av de hersens krykkene opp gjennom årene! Jeg syns det er vanskelig. Jeg syns det er et tøft valg. Det tror jeg også knespesialisten syns. Han bestemte seg derfor for at vi skulle printe ut alt vi har av dokumentasjon (resultater på røntgen- og MR-undersøkelser). Han skal henvise meg til en annen knespesialist i Drammen som skal se på dette, og få en annens mening om hva som bør gjøres med knærne mine. Uff, jeg vet virkelig ikke lenger, snart..

Onsdag morgen tok jeg anti-permanent hos frisøren! Jeg rettet altså ut håret! Det er en lang prosess som består av veksling mellom å gre og skylle håret - i to freakin timer! Jeg gjør dette hos Helene, på Håfliden i Vikersund. Hun er helt fantastisk! :) Og jeg ble veldig fornøyd med resultatet!

Torsdag gjorde jeg ingenting! Gikk gjennom dagen som en halvdød zombie uten mål og mening. Kan godt si at jeg kjedet meg. Så en film sammen med Anabel, var relativt aktiv på facebook og bare slappet av. På kvelden spurte mamma meg om vi hadde lyst til å være med til Liertoppen siden hun og pappa måtte ha seg ny data. Jeg ventet ikke lenge med å gripe sjansen til å komme meg ut av huset! Til min enorme ergrelse ble jeg ufattelig bilsyk på veien. Jeg følte meg dårlig så å si hele veien, og mye av tiden på kjøpesenteret også! Det var utrolig kjipt. Uansett, mamma og pappa fikk kjøpt seg ny data og Anabel fikk kjøpt seg et par sko. Jeg, for min del kjøpte meg noe å spise. Jeg hadde nesten ikke spist hele den dagen, så det var virkelig godt å få noe å bite i! Etter det følte jeg meg også atskillig bedre, så jeg tør tippe det også er derfor jeg følte meg såpass dårlig. Turen hjem igjen gikk veldig bra! Vel hjemme hadde jeg en koselig samtale med en god venn av meg på Skype :)

I dag, fredag, skulle jeg egentlig til Oslo for å besøke bestevenninna mi, men jeg fant ut at jeg ikke hadde tid og råd til å ta turen dit. Jeg skal til Oslo i morgen (lørdag), men har en lunsjavtale i Vikersund i morgen formiddag, så det hadde blitt så mye fram og tilbake. Jeg fant ut at jeg hadde noen andre ærender også. Jeg benyttet meg av tiden til å handle litt av småting jeg trengte i Vikersund, hilse på noen kollegaer på Rema 1000 som jeg ikke har møtt siden sommeren og slappe av før jeg møtte Kine en liten tur! Vi tok oss en spasertur i Vikersunds gater og pratet i lag før jeg kjørte henne hjem. Utrolig herlig jente som jeg liker å tilbringe tid med :)

På kvelden i dag var vi (altså mamma, pappa, Anabel og jeg) bedt på vafler og is hos noen venner av oss. Denne familien vi var bedt til har vært venner av oss så lenge jeg kan huske, og jeg trives så fantastisk godt i deres lag! :) Det ble latter, kortspilling, spising og kos rundt bordet, og jeg er veldig glad for at jeg fikk denne kvelden med dem før jeg drar av gårde igjen :)

I morgen har jeg en lunsjavtale hos Ali. En venn av meg som jeg ble kjent med da vi var kollegaer på Rema 1000. Utrolig koselig fyr :) Jeg gleder meg! Etter dette tar jeg bussen til Oslo og møter Andrea! Vi har tenkt oss ut på byen om kvelden, og jeg gleder meg til å oppleve det for første gang! Haha. Jeg skal overnatte hos Andrea fram til mandag. Søndag kveld har vi også planlagt å møte Anne-Marthe (aka Annis). Hun er som en søster for meg. Fantastisk jente som jeg er så utrolig glad i! Hun studerer nå i Oslo, og vi ser hverandre ikke så ofte som før.

På mandag drar Andrea og jeg tilbake til Sunnmøre - tilbake til SUFH. Gud, som jeg gleder meg til å komme tilbake! :) Stian skal visstnok møte oss på flyplassen, og vi får sitte på med ham i den nye og freshe bilen hans til skolen. Phett!

Nå må jeg legge meg. Stor dag i morgen :))

Peace out!

- Linnie

Borte bra, men hjemme best!

- (tolk selv hvor hjemme er!)

Tvillinggjenforening!

Det er, som dere kanskje har fått med dere, høstferie. Alltid før har jeg brukt feriene til å lade opp batteriene for å komme sterkt tilbake på skolen for å sette støtet. Denne gangen er det for første gang annerledes! I år går jeg på folkehøgskole, og livet der er som et eventyr. Jeg kan egentlig ikke fatte at jeg er så heldig som har fått (og grepet) denne herlige sjansen til å ta et "friår". Et år til å utfordre meg selv. Et år til å sprenge grenser. Et år til å bli bedre kjent med den jeg er uten å ha et jag med lekser, prøver, karakterer og eksamener hengende over skuldrene.

Så langt i ferien har jeg møtt familie og venner. Det har vært veldig koselig! Det jeg gledet meg mest til var naturligvis å møte igjen min kjære tvillingsøster, Anabel. Vi har nå vært lenger fra hverandre enn vi noen gang har vært i våre 19 år og nesten fem måneders gamle liv! Fra da jeg sa "Farvel" til henne, mamma og pappa da de dro fra Sunnmøre og forlot meg "alene" igjen på skolen der, gikk det i overkant av seks uker til jeg så henne igjen. Det er kanskje i og for seg ikke så mye, men dere må huske at Anabel og jeg har et spesielt bånd. Vi har også alltid levd veldig tett oppå hverandre. Alltid gått i samme klasse (på ungdomsskolen gikk vi i parallellklasse, da), alltid hatt de samme interessene og alltid bodd under samme tak - i andre klasse på vgs flytta vi to også for å bo på hybel sammen i Hønefoss. Hun har alltid vært min klippe, min sjelevenn, min beste venn og verste fiende. Vi var begge fryktelig spente på hvordan det ville bli å leve hver for oss. Bli kjent med hver våre venner og klare oss "alene" uten den andre.

Uansett, søndag kveld kjørte jeg kusina og hennes forlovede hjem til Oslo, og vi (mamma var med) hentet også Anabel som hadde overnattet et par netter hos tante. Jeg skulle vente i bilen mens mamma hentet henne. Jeg åpnet dashbordet for å finne noe bedre musikk enn det skvipet som var på fra før - men det var ikke stort å finne.. Plutselig banker det på ruta, og jeg skvetter litt til. Et velkjent smilende ansikt møter meg. Da jeg hadde snakket med henne på Skype eller over mobil på skolen, hadde hun på en merkelig måte virket annerledes, men det var den samme jenta som møtte meg nå, bare mye kortere i håret. Jeg fikk en god klem, og vi tok på veien hjem. Det var så mye vi begge ville fortelle! Historier, mennesker, skolen, lærere, nye venner, opplevelser, morsomme hendelser... Vi lo, vi skravlet i vei, vi ropte og hoiet - alt var som før.

Da vi kom hjem var det sent, men det forhindret oss ikke å be over Iselin på filmkveld. Kongens Tale stod på ønskelisten til vår kjære venninne, men jeg merket at jeg ikke helt var i stemning for å se en slik dyp og inspirerende film. Til Iselins frustrasjon var både Anabel og jeg fremdeles ganske gira etter en livlig biltur, så vi hadde latterkick i løpet av den første delen av filmen. Det var så utrolig godt å kunne le med henne igjen! Jeg lo til jeg hadde vondt i magen, og det var så ufattelig godt! Haha, den jenta. Den jenta.

Nå får jeg ta og legge meg! Skal opp tidlig i morgen og ta anti-permanent. Sov godt, søte folk!

Vi skrives :)
- Linnie

"It's true we don't don't know what we've got until it's gone, but we don't know what we've been missing until it arrives."

Marerittets begynnelse

Hei igjen!

Grunnen til at jeg begynte å blogge, er at jeg er veldig glad i å skrive. Jeg liker å skrive tekster for å reflektere over tanker, sette ord på viktige problemstillinger gjennom et essay eller en historie og for selv å kunne sette ord på hva jeg tenker og føler om forskjellige ting. Fremover nå kan jeg komme til å legge ut slike tekster. Både for å kunne få tilbakemeldinger fra dere, og for min egen del; å bare kunne skrive og la tankene vandre over tastaturet. Jeg vil sette disse tekstene under kategorien "Fritekst", så dere kan finne dem der etter hvert. Disse tekstene vil altså variere mellom å være fiktive (oppdiktede) og sanne, eller kanskje også en type blanding. Den historien jeg vil begynne med er sann, og jeg velger å skrive den i Dagboksform.

Kjære Dagbok.

28/09-2006

I dag spilte jeg kamp med juniorlaget. Det er alltid moro å få lov til å spille med dem! De er noen år eldre enn meg, men det er en god utfordring! Jeg startet som innbytter. Da jeg kom utpå i første omgang, tok det ikke lang tid før jeg kom inn i et angrep mot mål. Ballen ble skutt over midtbanelinja, og jeg løp - det gjorde keeperen også. Det var et kappløp om ballen. Jeg satte opp tempoet, og merket at alt avhenget seg nå om å nå den ballen før keeperen. Det var det eneste viktige for meg. Da jeg kom fram til ballen, prøvde jeg å dra den med meg til høyre, men keeperen hadde allerede satt beinet sitt i veien og vi krasjet. Begge hadde hatt veldig stor fart før vi møttes, og sammenstøtet var hardt. Fallet var som i en saktefilm. Kroppen min ble kastet videre bortover, og møtet med bakken var vond. Jeg er ikke sikker på om det var slaget eller fallet som gjorde at jeg kjente uutholdelige smerter i kneet, men jeg ble bare liggende på bakken og vri meg i smerte. Jeg klarte ikke å skrike, jeg klarte ikke å presse fram ett ord, bare tårene som samlet seg i øyekroken ga uttrykk for følelsene mine i øyeblikket.

Jeg husker det var Martes stemme jeg hørte først, deretter dommeren sin, som spurte om jeg hadde det bra. Jeg klarte ikke å svare. Så det virkelig slik ut?

Marte hjalp meg opp, men da jeg prøvde å gå på det venstre beinet, var det som om det var noe som rørte seg inni det! Det sviktet meg, og jeg falt igjen sammen. Et bølge av fortvilelse over å ikke ha kontroll over mitt eget bein skyllet gjennom kroppen, og jeg måtte bli båret av banen. Jeg lå på benken til omgangen var over. Mange snille mennesker kom bort til meg og spurte om hvordan jeg hadde det. Smertene var der fremdeles. Det føltes nesten som om noen stakk kniver i kneet! Mora til ei på laget tilbød seg å kjøre meg til Vikersund, og jeg takket ja.

Da jeg kom til Vikersund, møtte jeg mamma og Anabel, og vi måtte vente i noe som kjentes som en evighet på pappa før vi dro på legevakta. Jeg husker det ble litt problematisk å få meg inn på sykehuset. Kneet gjorde konstant vondt, bortsett fra da jeg holdt det rolig på bakken. Men jeg kunne da ikke slepe beinet etter meg?! Det føltes som om det ikke lenger var noe inni kneet som holdt beinet sammen.

Jeg hadde klart å forstrekke en muskel. Legen nevnte noe med leddbåndet også.

Nå er vi hjemme, og jeg må sitte i en kontorstol med hjul og bli "kjørt" rundt i huset. Det gjør så ubeskrivelig vondt, og jeg føler meg så patetisk hjelpeløs. Hvor lenge vil dette vare?

Kjære Dagbok.

30/12-2006

Jeg hadde gått nesten tre måneder etter den sistnevnte skaden uten å røre en ball! Jeg var nesten frisk. Jeg kunne gå helt vanlig, og jeg kunne til og med løpe opp og ned trapper. Det gjorde bare vondt når jeg strakk ut beinet, og når jeg bøyde det helt.

Siden kneet føltes så bra, bestemte jeg meg for å delta i den årlige basketballturneringen på skolen rett før skoleslutt før jul. Jeg skulle visstnok delta passivt, og vi poengterte at jeg ikke skulle løpe så mye - bare markere. Jeg burde kjent meg selv godt nok til å vite at konkurranseinstinktet mitt ville ta overhånd. Det ble nok også et lite press. I klassen er vi bare åtte jenter, og det måtte minst fire til på hvert lag. Det var bare fire jenter - inkludert meg, som hadde tatt med seg gymtøy, så det var ikke store avgjørelsen. Vi skulle spille kampen mot A-klassen.

Jeg scorte det første målet for laget vårt, og tanken om å spille passivt forsvant ettersom jeg ble mer og mer engasjert i spillet. I slutten av første omgang var jeg nødt til å hoppe høyt for å nå ballen før motspilleren. Jeg tok sats og merket igjen at alt avhenget seg av å nå den ballen før henne. Jeg nådde den ikke. Da jeg landet på beina, fikk jeg på nytt den følelsen av at det var noe som beveget seg i kneet mitt - akkurat den samme følelsen jeg fikk da jeg prøvde å gå av banen på juniorkampen tidligere. Jeg hørte en knasende lyd, og jeg knakk sammen. Jeg ble liggende på gulvet og det ble plutselig helt stille i gymsalen.

Jeg vet ikke om det var på grunn av smerten, sjokket, sinnet eller fortvilelsen over at jeg faktisk hadde klart å ødelegge kneet mitt igjen, som gjorde at jeg kjente tårene presse seg på i øyekroken, men det hadde skjedd. Jeg hadde gjort det. Jeg hadde ødelagt beinet mitt igjen!

Jeg ble båret inn i jentegarderoben, og Sunniva satt der sammen med meg. Hun var så snill med meg! Smertene var store, men hun var en fantastisk venn! Hun trøstet meg, støttet opp beinet mitt, ga meg vann og bare pratet med meg. Jeg følte meg bedre bare ved hennes selskap.

Folk stakk etter hvert hodet inn for å se og høre hva som hadde skjedd. Alt skjedde så fort, og det var vanskelig å gjenfortelle hendelsen om igjen.

Etter en stund kom mamma og hentet meg, og vi dro til fastlegen min som, etter å ha sett på kneet, henviste oss til Ringerike sykehus. Etter en del venting skulle jeg ta røntgen, og snart kom de endelige resultatene. Mitt fremre korsbånd er røket, og det er også skader i selve skjelettet. Senere den uken var jeg på MR-undersøkelse på sykehuset som bekreftet resultatene fra røntgenbildene.

Jeg er nødt til å begynne hos fysioterapeut igjen. Det føles som om de tre månedene tidligere har vært helt forgjeves. Jeg er nødt til å begynne fra starten! Jeg føler jeg har sviktet alle. Åh, jeg skulle aldri spilt den basketballkampen.

Kjære Dagbok.

26/2-2007

Nok en gang har jeg vært på sykehuset. Har en ekkel følelse av at dette bare starten på en rekke flere besøk. Jeg møtte igjen kneeksperten som så på kneet mitt etter MR-undersøkelsen sent i fjor. Han kjente på kneet mitt. Det gjorde ikke så vondt. Han satte seg ned i en stol, og det var tydelig at han tenkte hardt. Etter en liten stund brøt mamma stillheten og spurte ham om det ville bli operasjon. Jeg lå på undersøkelsesbenken, men satte meg litt opp. Så jeg en antydning til nikking med hodet hans? Han snudde seg litt for å se på meg, som for å se hvordan jeg reagerte.

Jeg hadde lenge forberedt meg mentalt på at det kunne bli operasjon på meg. Jeg visste det ville bety at jeg måtte stå over fotball over en lang periode. Uvisst om hvor lenge, men sannsynlig nok et lengre avbrekk enn jeg noen gang har hatt siden jeg begynte med fotball i første klasse i 1998.

Mamma og denne knespesialisten begynte å snakke om operasjonen. Jeg hadde lagt meg tilbake på benken og hadde egne tanker i hodet. Tenk at jeg skal opereres! Jeg skal legges inn på sykehuset torsdag 12. april, og operasjonen vil foregå dagen etter; fredag 13. Typisk.

Knespesialisten fortalte meg at jeg måtte vente ett år med å spille fotball etter operasjonen. Et helt år? Hvordan skal jeg klare å holde meg unna så lenge? Helst ville det også vært best om jeg la opp nå. Slutte med fotball? Jeg lot ikke tanken ligge lenge. Hvem er jeg hvis jeg ikke spiller fotball? Det er identiteten min, det som former meg, det så mange kjenner meg for og forbinder meg med. Hvordan kan jeg gi opp noe sånt? Ikke aktuelt, ikke i det hele tatt. Det ene året virket plutselig ikke lenger så fælt. Kun ett år, så er alt bra igjen. Kun ett år, så er alt som før. Kun ett år. Ikke sant?

HOME SWEET HOME :D

Nå sitter jeg i senga mi HJEMME på gode, kjære Østmodum! Jeg har tidligere hatt tre forsøk på å legge ut et blogginnlegg siden jeg kom hjem fra SUFH, men jeg har enten ikke hatt tid nok, eller så har noe kommet i veien for at jeg har kunnet fullføre. Jeg har bestemt meg for å ikke forlate dataen før dette er ferdig nå! ;)

Det kjennes utrolig deilig å være hjemme igjen! Å se igjen mamma og pappa, gården, venner og kattene! Etter en morgen med tåke, klarnet det opp senere, og det ble lyst og pent ute! Jeg tok noen bilder fra verandaen dere kan se!

Jeg er altså hjemme igjen. Jeg dro fra SUFH i går kveld sammen med to herlige jenter, og jeg tenkte å dele gårsdagen min med dere nå.

Fredag 30. september

Jeg stod opp til frokost, men merket fort at jeg ikke eide matlyst. Har slitt litt med det de siste dagene, men jeg fikk en yoghurt av Andrea som jeg spiste med frokostblanding. Det var bedre enn det evinnelige brødet og/eller knekkebrødet jeg har blitt så dravelig lei av! Haha.

Jeg husker egentlig ikke helt rekkefølgen på hva jeg gjorde på SUFH denne dagen, men jeg satt litt på dataen, spilte gitar og piano, fulgte Signe ned til bussen og ønsket henne en god høstferie, hadde fruktdate med Andrea, en koselig samtale med stippene Karin Lise og Andreas (sistnevnte er mest kjent under navnet Junior!) og jeg tok meg en tur ned til Spar sammen med Andrea og Junior hovedsakelig for å ta ut penger til dagens reise HJEM!

Klokka, som hadde gått så sakte gjennom hele dagen, fikk plutselig opp tempoet, og det var på høy tid å komme oss av gårde. Jeg skulle dra sammen med Andrea, og vi fant også ut at Karianne også skulle ta samme fly som oss, så vi ble plutselig tre jenter som dro sammen :) Da det var om lag fem minutter til bussen kjørte forbi nede på veien, stod jeg i firkanten, fullstendig stressa over at vi ikke hadde kommet oss av gårde tidligere. Fikk sagt "Ha det"til de få som var igjen på skolen på denne tiden, og vi løp ned til bussholdeplassen. Junior, som den gentlemannen han er, tok bagen til både Karianne og meg på ryggen der vi løp nedover med meg i spissen. Vi rakk bussen med god margin, og jeg rakk å holde én av de velkjente "talene" mine for Junior før vi kom oss av gårde. Jeg pleier nemlig å holde en avskjedstale for de personene som skal reise en tur fra skolen, når jeg blir med ned til bussholdeplassen. Denne gangen var det jeg som skulle dra, men det var ingen andre som ville ta seg av talen, så for å opprettholde den kjære "tradisjonen" bestemte jeg meg for å holde en kort en for Junior siden han skulle opp igjen til skolen. Det ble en veldig kort tale, og ikke den beste jeg har holdt, dessverre, men han får få en bedre neste gang!

Bussen kom, og vi satt på til Hareid. Der måtte vi vente i om lag et kvarter før hurtigferga kom og tok oss med til Valderøya. Derfra tok vi flybussen direkte til flyplassen Vigra i Ålesund. Sist gang jeg tok fly var også første gang jeg tok fly siden jeg kom til Norge i 1993. Jeg kjente at det kriblet litt i magen av spenning denne gangen også! Andrea fikset det meste av det praktiske, men jeg fulgte med slik at jeg vet hvordan jeg skal klare meg selv når tiden er inne for å reise hjem alene. Da vi omsider var kommet gjennom alt, hadde vi nesten to timer å vente til flyet gikk, så vi satt oss ned i cafeen og spiste og pratet.

På flyplassen!

Andrea :)

Karianne :)

Meg :)

Det var utrolig koselig å reise sammen med disse herlige jentene! Jeg kjenner Andrea (aka Labbetussen) ganske godt siden vi har tilbragt mye tid sammen på skolen (det har dere kanskje fått med dere også?), men det var kjekt å bli bedre kjent med Karianne også :) Hun er ei utrolig søt, sprudlende og positiv jente som sprer så mye glede og god stemning der hun er! Mens vi ventet på flyet merket jeg at jeg gledet meg veldig til å komme hjem! Det var jo fredag, og jeg hadde planer om å rekke slutten av øvelsen med Heggen Gospel før eldstesamlinga senere på kvelden. Jeg gledet meg som en unge til å se igjen alle vennene mine fra det miljøet, og synge de kjente sangene derfra.

Flyet kom, og vi steg ombord etter en megakort photoshoot på vei inn til flyet.

Nydelig!

Flyet vårt :)

Mah Girl :)

Jeg fikk en tyggis av Andrea på flyet for ikke å få dotter i øra under oppturen og nedturen med flyet. Oppturen gikk veldig bra, og nedturen gikk også veldig bra! Jeg tror ikke jeg har hatt en så behagelig landing med et fly før! Vel å merke har jeg jo bare tatt to flyturer før som jeg kan huske (det var tur/retur treningsleiren til Portugal tidligere i år). Men jeg må virkelig få si at den landinga vi hadde på vei hjem fra Portugal var en skikkelig krasjlanding! Folk ga tilogmed flygeren en applaus da vi landet. Denne gangen merket jeg det såvidt, og ble nesten overrasket da det var over..

Venter på bagasjen!

Litt lei seg fordi det ikke er lov til verken å gå eller å hoppe tau (what the..?!) på båndet..

Gardermoen (haha, jeg visste faktisk ikke at Gardermoen skrives med en R - altså den andre r'en i ordet!) var stedet der veiene begynte å ta hver sin retning. Karianne skulle nemlig ta et tog direkte til hjemstedet hennes; Scheen (skrives det sånn?!), mens Andrea og jeg skulle ta flytoget. Det var koselig å sitte der og prate med Andrea. Hun er virkelig ei utrolig bra jente jeg har blitt så glad i på SUFH. Jeg er alltid i godt humør med henne :) Jeg planla å holde en kort tale for henne også før hun gikk av, men fant ut at jeg ville bli for flau siden det var så mange folk rundt, så jeg bestemte meg for å gi henne en bedre en neste gang vi møttes. Hun gikk av på Oslo S, og jeg var etterlatt for meg selv. Jeg tok flytoget helt til Asker før jeg steg av. Jeg så ingen da jeg var kommet av, men jeg beveget meg bort og opp trappen. Det var først da flytoget kjørte videre jeg fikk øye på velkomstkomiteen som hadde gjemt seg på den andre siden! Mamma og pappa vinket glade, og jeg merket en bølge av glede skylle gjennom kroppen idét jeg slang bagen og sekken over skuldrene og løp opp trappa for å komme rundt for å møte dem. Jeg ga dem en stor og god klem og merket at jeg hadde savnet dem mer enn jeg hadde trodd. Det var godt å se dem igjen :)

Jeg fikk sitte foran på veien hjem. Pappa kjørte, og jeg skravlet i vei om ting jeg hadde opplevd på skolen så langt. Jeg, som tidligere på turen hadde vært sliten og trøtt, ble plutselig nå veldig våken og opplagt mens jeg fortalte om mine eventyr fra lenger opp i nord. Det viste seg at de visste noe fra før siden de følger bloggen min og gjennom samtaler vi har hatt over telefon - men de sa det var noe helt annet å få historiene "live" fra meg i bilen. Jeg følte meg skikkelig glad!

Vi kom hjem da klokka var noe over halv ti. Korøvelsen sluttet klokka 22 før edstesamlinga begynte. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt til å dra rett videre på korøvelsen, men jeg kom plutselig på at jeg måtte jo hilse på kattene før jeg dro! Jeg åpnet døra og ble møtt av et godt og velkjent syn av hjemme. Lukten, lyset, møblene og utsikten gjennom vinduet i stua var det første som fenget meg. En ny følelse av glede bølget gjennom kroppen da jeg fikk øye på Simba; katten vår på om lag åtte kg(!!) ligge på stuegulvet. Jeg løp bort og satt ham i fanget mitt mens jeg holdt rundt ham og klemte ham. Aww, det var så herlig å kjenne ham igjen! :)

Etter dette var det på tide å komme seg av gårde. Klokka var blitt 21:37, og jeg ville så gjerne rekke den siste sangen, i hvert fall. Jeg merket at jeg var litt nervøs på det å kjøre bil igjen etter seks ukers avbrekk, men det gikk veldig greit! Da jeg kom inn i det varme rommet (bokstavelig talt!) ble jeg møtt av klemmer og koselige ord av herlige folk som strømmet til fra koret for å hilse på meg! Utrolig koselig velkomst :) Anne-Marthe dro meg med inn i koret, og jeg rakk å synge en og en halv sang før øvelsen var ferdig.

Etter øvelsen var det tid for eldstesamling. Det er for folk fra 1. klasse (på vgs, naturligvis!) og oppover som får være med. Denne gangen var temaet "Vinn på Minuttet" vi delte oss inn i to lag som skulle utføre forskjellige aktiviteter/konkurranser for å sanke poeng. Vi ble blant annet testet i balanse, rytme, timing, tålmodighet og samarbeid, og det var veldig moro! Det viste seg å bli en veldig jevn konkurranse hvor det kun var ett poeng som skilte vinnerlaget fra taperlaget. Laget mitt var det som gikk til topps, og vi vant en dorull hvor vi kunne skrive navnene våre, samt lagnavnet (Team Camera! [totalt random!]), og denne skulle settes opp på pokalhylla vår. Haha, kult.

Nå kjente jeg at jeg var utrolig trøtt og sliten etter denne lange dagen. Etter å ha kjørt hjem et par gutter og Anne-Marthe, tok Iselin og jeg turen tilbake til Østmodum. Jeg spiste litt nøtter før jeg stakk ned på rommet mitt (ahh!) og la meg. Jeg sov utrolig godt og lenge denne natta, og stod opp da mamma vekket meg halv to på dagen i dag. Utrolig herlig :)

I kveld har vi hatt familiebesøk av mormor, tante, onkel og kusinen min med hennes forlovede. Det har vært utrolig koselig og de to sistnevnte ligger over til i morgen. Mormor påpekte at jeg virket så mye mer voksen siden vi møttes i sommer, og det er jo koselig! :) Selv om jeg ikke kan skjønne at jeg har forandret meg så mye siden sist...

Dagens outfit (hvis du bytter ut den hvite shortsen med en mørk jeans)

Dekket på, og klart til at gjestene skal komme! :)

Nå tror jeg at jeg tar kvelden. Kos dere masse i helgen, så ønsker jeg dere en velsignet uke videre :)

Vi skrives!

- Linnie