Tvillinggjenforening!

Det er, som dere kanskje har fått med dere, høstferie. Alltid før har jeg brukt feriene til å lade opp batteriene for å komme sterkt tilbake på skolen for å sette støtet. Denne gangen er det for første gang annerledes! I år går jeg på folkehøgskole, og livet der er som et eventyr. Jeg kan egentlig ikke fatte at jeg er så heldig som har fått (og grepet) denne herlige sjansen til å ta et "friår". Et år til å utfordre meg selv. Et år til å sprenge grenser. Et år til å bli bedre kjent med den jeg er uten å ha et jag med lekser, prøver, karakterer og eksamener hengende over skuldrene.

Så langt i ferien har jeg møtt familie og venner. Det har vært veldig koselig! Det jeg gledet meg mest til var naturligvis å møte igjen min kjære tvillingsøster, Anabel. Vi har nå vært lenger fra hverandre enn vi noen gang har vært i våre 19 år og nesten fem måneders gamle liv! Fra da jeg sa "Farvel" til henne, mamma og pappa da de dro fra Sunnmøre og forlot meg "alene" igjen på skolen der, gikk det i overkant av seks uker til jeg så henne igjen. Det er kanskje i og for seg ikke så mye, men dere må huske at Anabel og jeg har et spesielt bånd. Vi har også alltid levd veldig tett oppå hverandre. Alltid gått i samme klasse (på ungdomsskolen gikk vi i parallellklasse, da), alltid hatt de samme interessene og alltid bodd under samme tak - i andre klasse på vgs flytta vi to også for å bo på hybel sammen i Hønefoss. Hun har alltid vært min klippe, min sjelevenn, min beste venn og verste fiende. Vi var begge fryktelig spente på hvordan det ville bli å leve hver for oss. Bli kjent med hver våre venner og klare oss "alene" uten den andre.

Uansett, søndag kveld kjørte jeg kusina og hennes forlovede hjem til Oslo, og vi (mamma var med) hentet også Anabel som hadde overnattet et par netter hos tante. Jeg skulle vente i bilen mens mamma hentet henne. Jeg åpnet dashbordet for å finne noe bedre musikk enn det skvipet som var på fra før - men det var ikke stort å finne.. Plutselig banker det på ruta, og jeg skvetter litt til. Et velkjent smilende ansikt møter meg. Da jeg hadde snakket med henne på Skype eller over mobil på skolen, hadde hun på en merkelig måte virket annerledes, men det var den samme jenta som møtte meg nå, bare mye kortere i håret. Jeg fikk en god klem, og vi tok på veien hjem. Det var så mye vi begge ville fortelle! Historier, mennesker, skolen, lærere, nye venner, opplevelser, morsomme hendelser... Vi lo, vi skravlet i vei, vi ropte og hoiet - alt var som før.

Da vi kom hjem var det sent, men det forhindret oss ikke å be over Iselin på filmkveld. Kongens Tale stod på ønskelisten til vår kjære venninne, men jeg merket at jeg ikke helt var i stemning for å se en slik dyp og inspirerende film. Til Iselins frustrasjon var både Anabel og jeg fremdeles ganske gira etter en livlig biltur, så vi hadde latterkick i løpet av den første delen av filmen. Det var så utrolig godt å kunne le med henne igjen! Jeg lo til jeg hadde vondt i magen, og det var så ufattelig godt! Haha, den jenta. Den jenta.

Nå får jeg ta og legge meg! Skal opp tidlig i morgen og ta anti-permanent. Sov godt, søte folk!

Vi skrives :)
- Linnie

"It's true we don't don't know what we've got until it's gone, but we don't know what we've been missing until it arrives."