LATVIATUR MED SUFH!

Nå sitter jeg hjemme i den gode senga mi. For to dager siden kom jeg hjem til påskeferie fra turen til Latvia med SUFH. Det var virkelig en inntrykksrik, spennende og minnerik tur jeg sent kommer til å glemme! Jeg tenkte å skrive litt av det jeg husker fra den her, slik at dere kan få ta del i det jeg har opplevd.

Som dere vet var jeg veldig i tvil om jeg skulle dra på denne turen, på grunn av det nyopererte kneet mitt. Mandag (den 19.) kveld begynte jeg å forberede meg på å bli hjemme, men etter å ha snakket med legen på sykehuset dagen etter, ble det bestemt at jeg skulle få dra på tur allikevel! Jeg var overlykkelig, og kom meg fort hjem til lynpakking av kofferten før det var tid for oss å dra av gårde til Gardermoen for å møte SUFH-bussen som hadde dratt fra Ulsteinvik på morgenen samme dag. Mamma, pappa og jeg ankom McDonald's ved flyplassen så å si rett etter deres egen ankomst, og jeg ble møtt med varme og gode klemmer og hilsener fra mine kjære venner på skolen. Jeg kan nesten ikke beskrive hvor herlig det var å se folk igjen! Det å bli tatt så godt i mot; alle klemmene, hilsenene og hjelpen jeg fikk, ga meg en sånn enorm følelse av å være rik. Rik på venner og kjærlighet - og takk Gud, så takknemlig jeg er for det!

(Euhm, bildene er tatt fra Google search...)

AVREISE

Det jeg hadde vært mest bekymret for i forkant av reisen var bussturen - Hvordan det ville gå med kneet mitt. Det viste seg at de kunne fikse det slik at jeg kunne få sitte i de to guidesetene forrest i bussen, noe som overgikk alle mine forventninger! Jeg fikk god mulighet til å strekke beinet ut på enten dashbordet, eller på naboguidesetet :) Jeg følte meg så utrolig velsignet!

Til tross for lite søvn natta den natta, kom vi oss fram til Stockholm da morgenen grydde. Det var tid for shopping! Jeg hadde ingen store planer, og diltet for det meste etter Mari og Andrea på krykkene mine der vi vandret langs de svenske gatene i hovedstaden. Omsider var det tid for å dra videre. Neste etappe var fergeturen mellom Stockholm og Riga i Latvia. Jeg sov på rom med tre andre jenter, og det gikk veldig bra! :)

Dagen etter kjørte vi videre med bussene. Totalt hadde vi tre store busser fylt med elever og lærere, og en minibuss fylt med hjelpesendinga vi hadde med nedover (klær vi ville gi bort). Vi kom fram til hostellet vi skulle bo på; "Central Park hostel", og på grunn av at jeg hadde handikappet mitt med kneet, fikk jeg sove på rom med to andre, i stedet for sju andre. Dere kan gjette hvem de to heldige var? Hehe, klart det var Mari og Andrea!

RIGA!

Dagen etter ankomst (nå har vi kommet til fredag 23. mars) var den store traskedagen i Latvia. Det var flere av de andre elevene som sa de ble slitne av all gåinga, og gjett da hvordan det var for en som skulle humpe seg fram på krykker?! Dagen startet med en visitt på okkupasjonsmuseet der vi ble fortalt om Latvias grusomme nære fortid. Det var i grunn ganske interessant, men sykt slitsomt med beinet på slep.

Deretter var det tid for byrebus! Stippene på skolen hadde laget en rebus for oss elever som vi skulle få lov til å bryne oss på. Vi var alle elevene fordelt på ti grupper med om lag ti i hver gruppe.Det var ti spørsmål og oppgaver som skulle svares og utføres ett eller annet sted i Riga. Det betydde en god del gåing, men gruppemedlemmene mine var utrolig flinke til å ta hensyn til meg! Selv om jeg var redd for at jeg bare ville være i veien og til bry, ventet de på meg, ga meg pauser og hjalp meg med å bære sekken min. Åh, jeg var dem så evig takknemlig! :) Etter byrebusen stakk alle på gruppa og spiste på en restaurant før jeg stakk tilbake til hostellet for å hvile. På kvelden var det nemlig tid for opera! 

Jeg gikk inn med et åpent sinn (jeg var operajomfru), men jeg må ærlig talt si at jeg syntes det var utrolig langtekkelig. Handlingen, som sikkert kunne vært ferdigspilt på under en time, brukte snarere tre timer totalt! Jeg skal innrømme at det ble litt kjedelig i lengden, og for ikke å snakke om at det var vondt å sitte med beinet ned hele tiden, men jeg må også få si at det var en interessant opplevelse å ha sett en operaforestilling! Jeg ville med andre ord ikke tatt det bort, men jeg ville nok sannsynligvis ikke heller gjort det igjen..

Dagen etter, lørdag 24. mars, var det min store hviledag. Kneet var slitent fra dagen i forveien, og jeg brukte store deler av dagen på rommet mitt på hostellet. Det var i grunn ganske godt! Jeg leste ut den fantastiske boka "Da Vinci-koden"(!!), heklet nesten ferdig pannebåndet jeg planla å gi til Anabel, dusjet og slappet av med musikk. Ellers måtte jeg jo ut et par ganger for å spise. Mari og Andrea tok meg først med på lunsj på Double Coffee, deretter på middag (senere på dagen, naturligvis) på T.G.I. Fridays. Der møtte vi også Signe og Clarice, og vi hadde det kjempekoselig! :)

NYTT OPPHOLDSSTED - PÅ .... LANDET?!

Søndag 25. mars dro SUFH-bussene fra Riga. Første stopp var en katolsk kirke hvor vi skulle få ta del i slutten av en gudstjeneste der. Det var helt greit. Kirka var nydelig, og etter gudstjenesten var hele SUFH invitert inn til mat og prat. Vi sang og danset en kjent latvisk sang for dem , og det var koselig. Noen av ungdommene som var med og hjalp til i kirka fortalte deres historie om hvordan de begynte å jobbe i kirka, og det var veldig spennende å høre!

Vi ankom vårt nye oppholdssted - en type skole som hadde beliggenhet på landet - en stor kontrast fra byen Riga vi nettopp hadde forlatt. Jeg overhørte flere elever som følte seg fortapt i Ingenmannsland, men jeg som selv er oppvokst på gård og på et sted ofte kjent under tilnavnet "Sentrum av Gokk" syntes egentlig bylivet var mest annerledes. På skolen hadde SUFH fått tildelt rommene i to etasjer. Vi lå fire på hvert rom, og Signe, Mari og Andrea ble mine romkamerater. Vi hadde et par morsomme kvelder sammen :)

SKOLEBESØK I LATVIA!

Nå kom turens absolutte høydepunkt. Det var tid for SUFHs møte med en skole med vanskeligstilte barn. Ærlig talt visste jeg ikke helt hva jeg var i ferd med å møte, så jeg stilte med et åpent sinn. Barna, hvis alder strakk seg fra tidlig på barneskolen til sent på ungdomsskolen, virket generelt litt sjenerte i begynnelsen. Vel, det var noen av dem som var hurtige på å dulte borti oss og rope "Catch me", for så å løpe som søren av gårde i håp om å bli jaget av oss. 

SUFH hadde forberedt flere aktiviteter og opplegg som vi holdt for barna den første dagen. Jeg kjente tydelig at det kriblet i beina mens jeg for det meste måtte se på, men det gikk greit. Jeg slo av en prat med noen elever som satte seg litt i utkanten i stedet. Ikke alle kunne så godt engelsk, og jeg merket fort hvor stor betydning kroppsspråk har når den språklige kommunikasjonen streiker.

Jeg oppdaget også hvor krevende det var å gi av seg selv der. Og hvordan jeg måtte takle at jeg ikke alltid fikk den responsen jeg håpet på, på det jeg gjorde. Jeg skal innrømme at jeg syntes det var litt vanskelig, spesielt i starten, men jeg fikk så utrolig mye igjen for det når jeg endelig gjorde det! Når jeg så hvor mye det betydde for dem. Det var helt utrolig!

Det siste vi gjorde på den første dagen var skoledisco! Nå var elevene blitt mye mer trygge på oss, og vi danset løs på dansegulvet! Det var virkelig helt fantastisk å se på :) Små jenter satt på ryggen og skuldrene til gutta på SUFH, barna løp rundt og lekte med oss, danset, hoppet og smilte. Det var helt unikt å se på hvordan stemningen var mellom de to skolene med elever med totalt forskjellig bakgrunn, kultur og historie. Jeg syntes det var helt fantastisk!

Dagen etter var elevene der blitt enda mer trygge på oss. Jeg koste meg veldig denne dagen og ble kjent med enda flere folk. Denne dagen hadde vi workshops der både vi fra SUFH og de fra den latviske skolen stilte med noen stands vi alle skulle fordele oss på. Jeg kom på "Wallpainting" og det viste seg at vi bokstavelig talt skulle male en vegg på skolen! Jeg har dessverre ikke lastet over bildet fra mobilen til dataen enda, så dere får vente med å se mitt store kunstverk til senere :) Noe som er litt kult er at jeg har navnet mitt på veggen der ved det jeg har malt!

Denne dagen skulle vi ta farvel med elevene på denne skolen. Det var utrolig sterkt og rørende å se at de tilsynelatende tøffeste gutta var de som nå gråt og var ute av seg for at vi skulle dra. Jeg ble litt kjent med en gutt Junior hadde blitt kjent med på hans besøk året før, og vi satt inne sammen med han rett før vi måtte sette oss inn i bussen for å dra av gårde. Han gråt, og jeg må innrømme jeg ble våt i øynene selv mens vi satt og trøstet Han ga meg et armbånd han sa han hadde laget, og jeg ga ham et pannebånd jeg hadde heklet til ham på oppholdet der. Det ble en trist avskjed med skolen. Mange klemmer og hilsener ble overøst før bussene satte snuta tilbake til den andre skolen hvor vi skulle tilbringe den siste natta i Latvia.

Lærerne fortalte oss på SUFH på ett eller annet tidspunkt at disse to dagene er de to beste dagene i hele året for disse barna. Som en type julaften og bursdag på én gang! Det vi gjorde og det vi sa betydde så ufattelig mye for dem og det var derfor så utrolig viktig at vi klarte å gi av oss selv, være til stede og vise at vi brydde oss - det betydde nemlig så ufattelig mye for dem! De fortalte oss også at elevene forteller hverandre seg i mellom i løpet av året at "Du må lære deg engelsk, for det kommer snart ungdommer fra Norge du må kunne klare å snakke med!". Alt dette gikk sånn inn på meg. At vi kunne ha sånn innvirkning på disse menneskenes liv på de "simple" dagene. Disse to dagene, som sikkert ikke kommer til å være to av de beste dagene i året mitt, har så utrolig stor betydning for de menneskene vi møtte der! Jeg vet egentlig ikke helt hvordan jeg kan beskrive det. Disse elevene har et helt annet utgangspunkt enn meg. De har en helt annen historie og bakgrunn enn meg, for ikke å snakke om håp, drømmer og fremtidige muligheter. De er ungdommer, akkurat som meg, men allikevel er alt så helt forskjellig. Nei, det var virkelig et besøk som ga sterke inntrykk og satte spor til ettertanke.

BESØK PÅ GAMLEHJEM

Dagen etter (onsdag 28. mars) dro en god gjeng fra skolen tidlig fra skolen vi sov på for å besøke et gamlehjem. Jeg som har hatt diakoni som valgfag, hadde veldig lyst til å få med meg dette. Vi fra SUFH sang og pratet med de gode gamle menneskene som satt der hos oss. Det var fantastisk og rørende å se hvordan de smilte, fulgte oss med blikkene og gråt mens vi underholdt dem. Jeg var blant de fra SUFH som opptrådte med en sang. Akkompagnert av Øyvin på gitar sang jeg "Sommerfuggel i Vinterland" og den ble tatt godt i mot :) 

Mange av de gamle kunne ikke mye engelsk, men bare det at vi satt ved siden av dem og holdt dem i hånda var et sterkt nok møte med dem. Noen av oss fikk også muligheten til å gå inn på noen private rom til noen eldre som ikke klare å komme seg ut til fellesrommet hvor vi var i begynnelsen. Det var et spennende og nok et inntrykksrikt møte med mennesker med andre historier og muligheter enn meg. Jeg er utrolig glad for at jeg stod opp den timen tidligere for å dra på gamlehjemmet.

AVREISE LATVIA

Så var tiden kommet for å dra hjem igjen. På ferga sov jeg med de samme jentene som på vei til Riga, og det var helt greit! På kvelden på ferga sprengte jeg egne grenser og sang for første gang på karaokebaren der! Jeg sang Queens "Don't Stop Me Now" og det gikk virkelig ikke helt som planlagt, men jeg hadde det moro og var lykkelig over at jeg hadde turt det! Jeg vurderte nemlig å gjøre det på ferga på vei til Riga for en liten ukes tid i forveien, men feigheten eller frykten overmannet meg.

Jeg sov lite den natta. Håpet å kunne sove mye på bussen, men guidesetene er mye mer egnet til å være våken i. Setene er nemlig ekstremt ubehagelig å sove i! På vei til og fra gamlehjemmet kjørte jeg i den andre bussen, og da satt jeg med Junior. Han hjalp meg til å ligge behagelig med beinet, og det var så chill at jeg sovnet. Den muligheten hadde jeg ikke nå. Slet meg gjennom timer uten søvn og vondt i rygg og nakke. Mot slutten av turen ble jeg tilbudt første setet i bussen og jeg takket ja. Endelig sovnet jeg - og jeg sov de siste to timene av bussturen. Det var sykt deilig!

Til slutt vil jeg gjerne takke SUFH for en helt fantastisk tur! I forkant var jeg jo litt usikker på om jeg skulle dra, men jeg angrer ikke ett sekund på at jeg tok den beslutningen jeg tok. Takk for all hjelpa jeg har fått og støtten dere har gitt meg når kneet har vært vanskelig. Jeg setter stor pris på det, og det betydde veldig mye for meg på selve turen! :)

Jeg ønsker dere alle en velsignet påske!

Vi skrives.

- Linnie

Gledelig nyhet!

Hehey!

Etter gårsdagens innlegg, hvor jeg var veldig rådløs angående det å være med SUFH til Latvia eller ikke, fikk jeg i dag rådet jeg trengte for å gjøre en beslutning!

I går kveld var jeg utrolig nedfor for jeg så sjansen gå fra meg. Jeg forberedte meg på å måtte bli hjemme, og drev seriøst og tenkte over hva slags ting jeg kunne gjøre hjemme for ikke å gro inn i senga. I dag, da jeg satt og ventet på å bli ropt opp på Ringerike sykehus, satt jeg litt med tanken på "Det kan jo gå?!". På den tiden visste jeg ærlig talt ikke hva jeg skulle gjøre med dette. Null anelse om hvor jeg ville befinne meg på kvelden.

Mamma og jeg var på sykehuset i dag for å fjerne stingene på sårene og arret mitt. Jeg hørte med legen om hva han tenkte om turen. Jeg la frem alle kortene på bordet og fortalte hvordan situasjonen hadde tilspisset seg, og spurte ham om hva han tenkte og syntes. Han sa at såret mitt så ut til å ha grodd kjempefint, og ta det ikke var farlig for meg å dra! Han sa også at han selv ikke ville latt en slik tur gå fra ham :)

Med dette i bakhodet gjorde mamma og jeg beslutningen om at DET BLIR TUR TIL LATVIA! :D Jeg er nødt å stikke, siden vi drar hjemmefra om mindre enn en time og jeg må pakke ferdig!

Vi skrives! :)

-Linnie

Et vanskelig dilemma.

Klokka har snodd seg over midnatt. Jeg sitter i senga mi og kjenner at jeg står overfor et vanskelig valg. Jeg har brukt mye tid i kveld på å tenke over dette valget - hva jeg bør gjøre. Det er nemlig forskjell på hva jeg vil gjøre, og hva som er best for meg nå. Jeg undres hvor jeg befinner meg om 24 timer. Sitter jeg da også her i senga, eller sitter jeg på bussen med SUFH på vei til Latvia?

Om ganske nøyaktig 11 timer fra skrivende sekund forlater to busser SUFH, fylt med elever og lærere fra skolen. Kursen er rettet mot Gardermoen hvor de skal plukke opp nye bussjåførere og ha en rastepause før ferden går videre mot Stockholm, for så å ende i Riga i Latvia. Min geniale plan var å møte dem på Gardermoen, for så å bli med på resten av turen derfra. I går (vel, teknisk sett forgårs nå) falt tvilen inn i meg som lyn fra en åpen himmel!

Jeg har, som dere sikkert vet, nylig vært gjennom en kneoperasjon. 9. mars lå jeg på operasjonsbordet, og det er i dag 11 dager siden. Jeg pådro meg skaden i august 2010, og jeg var så utålmodig på å få denne operasjonen, at jeg ikke så alle konsekvensene av det, skolemessig. Kneet plaget meg daglig og jeg var så utrolig lei av å ikke kunne være med på alle aktivitetene og ikke kunne yte maks på det jeg var med på! Da operasjonslegen min i slutten av juleferien sa han kunne få operasjonen så tidlig som i slutten av februar, var det perfekt! Ikke lang ventetid, og endelig få gjort noe med det!

Det viste seg at jeg ikke kunne få så tidlig operasjon allikevel. Jeg skulle nemlig opereres av to leger denne gangen, og den andre operasjonslegen var ikke tilgjengelig før starten av mars. "Det er da ikke verdens undergang? Vanligvis ligger man jo på ventelista i flere måneder", tenkte jeg, og innstilte meg nå til datoen 9. mars. Tidligere hadde jeg vært mest bekymret for det som lå forut - skolens skiuke på Fjellsetra. Jeg tror jeg fokuserte så mye på det, at jeg ikke tenkte så mye over Latviaturen som kom etter!

Jeg dro hjem fra skolen med nattbussen 7. mars. Trist over å gå glipp av to uker på skolen tok jeg farvel, men det var jo ikke såå lenge til fikk se vennene mine igjen! To uker, og etter det skulle vi alle sammen dra på utenlandstur til Latvia! Haha, for et vakkert eventyr det kunne blitt.

Nå sitter jeg her, to uker senere med operert bein, og har begynt å lure på om Latviaturen, forholdene og tilstanden min tatt i betraktning, egentlig ér en god ide. Ta meg for all del ikke feil! Jeg har inderlig lyst til å dra, og tanken på å miste så mye dyrebar tid nå på slutten av skoleåret, er forferdelig! Jeg savner folka, og nå er det virkelig ikke lenge igjen før året faktisk er omme. Finito. The End. Det er helt sykt hvor tida har blitt av!

Uansett, her er de beinharde fakta:

Jeg har fått vite at vi vil totalt alle sammen akkurat klare å fylle disse to bussene (utrolig nok!), så jeg vil derfor ikke få to seter for meg selv, som jeg hadde håpet på. Det å sitte med beinet nede så lenge klarer jeg nesten ikke å se for meg, men jeg kan jo ikke ha beinet på sidemannen hele turen heller! Det skjønner jo jeg også.

Jeg har vondt i kneet - spesielt når jeg er oppreist, og ikke i liggestilling eller at jeg sitter med beinet høyt. Jeg gikk en liten halvtimes tur med mamma i stad, og det er bare denne kneika ved 5-10 minutter jeg må komme meg forbi før smerten ikke er så stor lenger. Problemet er bare at jeg går så hinsides tregt! Jeg bruker jo krykker, men jeg skal i teorien gå på beinet, og dét sinker meg totalt! Jeg er så redd for at jeg bare kommer til å være en byrde og i veien for de andre. I tillegg til at jeg sinker flokken, må jeg jo ha hjelp til alt! Bære ting, hente ting, gjøre meg små tjenester hele tiden. Jeg vil jo på en måte ikke være den: "Åh, nå er det min tur til å ta meg av Analin!", eller enda verre: "Nei, det er din tur til å hjelpe henne nå!!".

Disse to faktorene vil jo også påvirke min opplevelse av turen. Hva slags utbytte kan jeg få slik? For ikke å snakke om at det kan påvirke andres opplevelse av turen, hvis jeg blir opplevd som denne byrden, eller personen som bare er i veien. Jeg vil ikke være den personen!

Er det egoistisk av meg å ville være med? Bare for å treffe igjen vennene mine fra skolen. Bare for å få være med til Latvia med resten av flokken. Bare for at jeg også kan være med på å skaffe minner fra en tur i lag med en så stor bunke av fantastiske folk og gode venner! Er det så galt at jeg vil være med?

Kofferten min ligger relativt ferdigpakket i stua, men jeg føler meg helt rådløs. Jeg har fått time på sykehuset i morgen for å fjerne stingene, og jeg tenker å snakke med legene der om hva de tenker om turen.

Når jeg tenker meg om nå, må jeg innrømme at jeg kanskje tok operasjonsbeslutningen for raskt tidligere i år. Jeg var så ivrig på å endelig få gjort noe med kneet, at jeg ikke tenkte over konsekvensene for resten av skolåret mitt det ville utgjøre. Jeg ser jo det nå. Hvis jeg kunne gjort det om, ville jeg sannsynligvis gjort det. Men det kan jeg ikke. Jeg er nødt til å ta et valg i løpet av morgendagen, og akkurat nå aner jeg virkelig ikke!

Klokka nærmer seg 1, og jeg har blogget i nesten en time! Det var egentlig godt å lufte tankene mine her! Men, jeg sitter fremdeles i senga mi, og føler jeg står overfor et tøft valg.

Jeg undres hvor jeg befinner meg om 24 timer...

En nyopererts glade eventyr!

Nå har det gått (litt over) en uke siden jeg lå på Ringerike sykehus til kneoperasjon. Jeg syns det har gått mye opp og ned med tanke på framgangen siden den dagen, og jeg er oppriktig spent på hvordan bussturen til Latvia med skolen vil gå på tirsdag!

Denne uka har jeg ikke blogget så mye. Jeg har for det aller meste ligget i senga eller sofaen og slappet av med dataen, tv'en eller en bok, så det har ikke vært så alt for mye å skrive om. Her er allikevel et par av mine "spennende" (les: latterlige) opplevelser gjennom uka hjemme av recovering.

Det er noen dager denne uka hvor jeg har vært alene hjemme. Mamma og pappa jobber jo som vanlig, og jeg blir etterlatt for meg selv i huset. Jeg har pleid å få timene til å gå med å sove lenge, lese i boka mi, sitte på dataen og å se på tv. Det er virkelig ikke så mye mer jeg kan få gjort uten at det gjør vondt. Alt som innebærer å være oppreist eller sitte vanlig (med beinet på gulvet eller i en annen ubehagelig stilling) - egentlig alt annet enn å ligge med kneet i ro i senga/sofaen, klarer jeg ikke å gjøre i stort mer enn en noen minutters tid av gangen.

Uansett, humøret mitt har vært overraskende bra denne uka til tross for at jeg savner skolen og vennene mine der. Jeg prøver ikke å tenke så mye på det, og heller konsentrere meg om å bli bra i beinet! Dere lurer kanskje på hvorfor jeg ikke har blogget på to dager nå, siden jeg for det meste sitter/ligger i ro om dagen uten mye annet tidsfordriv enn data og tv uansett? (En ydmyk innrømmelse fra min side sier at dette sikkert hadde vært tilfelle, hadde jeg ikke blitt hindret...) Det viser seg nemlig at vi har Internettproblemer her. Nettet kommer og går som det selv vil, og ingen andre enn pappas magiske hender klarer å få det til å fungere igjen - selv om mamma og jeg har prøvd mange ganger! Jeg har derfor blitt mye å finne i sofaen foran tv'en. Mange hjernedøde program og serier har fenget oppmerksomheten min. Spesielt ett realityprogram har jeg (flaut nok) sett gjennom hele uka. Ungkaren, som har gått hver dag fra 12:25-14:20, har jeg fulgt, og jeg har funnet det både interessant og spennende - og ja, derfor også et bra tidsfordriv i nesten to timer! Med dagene som gikk, ble jeg mer og mer hektet (det ble jo naturligvis også mer og mer spennende!), og dette programmet ble dagens lille patetiske høydepunkt. Jeg våknet alltid relativt tidlig og ventet alltid spent på at klokka skulle bli 12:25. Ofte var jo Internettet borte også, så det var ikke stort å fylle ventetiden med - det gjorde også gleden og forventningene større til at programmet endelig skulle begynne! Fredagen gledet jeg meg spesielt til å se. Det var nå bare tre kandidater igjen, og jeg var oppriktig spent på å se hvem ungkaren ville velge av de tre jentene jeg nesten følte jeg kjente etter å ha fulgt med på programmet. Da klokka ble 12:20, kom jeg meg opp av senga, og med god hjelp av krykkene, kom jeg meg bort til sofaen hvor tv'en stod på. Jeg dro med meg en appelsin og en ispose til kneet - alt var, forholdene tatt i betraktning, perfekt! - Og der gikk strømmen.

*

Hvis vi skal snakke om selve kneet, har det vært mye opp og ned. I starten syntes jeg det gikk veldig bra, men mot slutten av uka begynte det å gjøre mer vondt. Jeg fant etter hvert ut at det som gjorde mest vondt var å være oppreist og ikke ligge/sitte i senga eller sofaen - men jeg ble jo så forferdelig rastløs etter hvert, at jeg måtte finne på noe! Jeg var med mamma til Vikersund, gikk en liten tur her på gården og var på gospeløvelse. Det var virkelig godt å komme ut av denne komfortsonen, men behagelig og "ikke-vondt" var det ikke!

Denne gangen bestemte jeg meg for å føre dagbok etter operasjonen hvor jeg skriver om... Ja, tiden etter operasjonen. For det meste recovering (kommer ikke på det norske ordet..), men også hendelser jeg får lyst til å skrive ned for å minnes senere. Her er et lite utdrag fra i går - DAG 7.

"Jeg lå i senga i stad da mobilen min ringte fra badet. Et stikk av tanken "Hvor dum i hodet går det an å bli?" entret hodet mitt mens jeg raskt grep etter krykkene. Jeg hadde jo i de tidligere dagene vært så flink til å ta med meg mobilen min hvor enn jeg var - nettopp for å slippe dette problemet! Uansett, mens mobilen durte og skrek, kom jeg meg så fort jeg klarte på beina og hoppet ut av soverommet. Inne på badet gikk det plutselig litt for fort. Krykkene mine, som jeg forresten stoler 100 % på når jeg bruker dem, kom i kontakt med teppet og gled framover. Jeg gispet etter pusten mens smerten overveldet meg. På en eller annen måte klarte jeg å plukke opp mobilen og svare et nummer som ikke var lagret. Det var mamma som ringte fra jobben. Jeg, som fremdeles var svak av den overveldende smerten som skjøt i kneet, klarte ikke å konsentrere meg om det mamma sa og ba meg om å gjøre. Det eneste jeg fikk med meg var at hun ville at jeg skulle gå til kjøkkenet og kjøleskapet.. Jeg klarte ikke å bevege meg. Åh, fy fader, hvordan det sved!! Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Mamma oppdaget at hun ikke fikk mye til svar, og hun ba meg ringe henne tilbake når jeg hadde kommet meg bort til kjøleskapet.

Jeg trengte et par minutter for å komme over den plutselige hendelsen. Etter en stund grep jeg fatt i krykkene igjen og kom meg på kjøkkenet. Jeg ringte mamma tilbake, fant det hun lette etter og fortalte det hun trengte å høre. Jeg dro med meg en ispose fra fryseren og humpet tilbake til senga mi. Smertene var fremdeles store, men de begynte heldigvis å avta da jeg kunne slappe av. Jeg fikk lagt isen oppå og og det roet seg omsider."

*

I dag er det lørdag. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal skrive! Jeg blar gjennom etter-operasjonsdagboka mi og ser at det ikke er mye å berettige. Har vært hos fysioterapeut, men min første ordentlige time er ikke før til mandag. Da skal jeg forresten også fjerne stingene hos legen! Spennende.. Neida, jeg tror jeg lar dere være nå. Jeg får komme meg av gårde (not!) og gjøre noe fornuftig (yeah, right!).

For dere som ønsker mer lesestoff, kan dere lese om hvordan jeg klarte å ryke korsbåndet som førte til denne operasjonen! Det er en liten stund siden, men den ligger i bloggarkivet mitt :)

Her kan dere lese om selve episoden - en toppidrettsøkt i 3 IDA på vgs.

- The life of LINNIE: POKKERS KNE!! :(

Her kan dere lese om da jeg fikk beskjeden om at korsbåndet var røket (bare avsnittet om kneet i innlegget):

- The life of LINNIE: Oppdateringer! =D

Her kan dere lese om da det ble bestemt at jeg skulle operere kneet:

- The life of LINNIE: Ny kneoperasjon!

Her kan dere lese om selve operasjonen. Det er jo ganske nytt, men for dere som er interessert..:

- The life of LINNIE: Operasjonen min og dagene før operasjonen!

Vi skrives :)

- Linnie

Dagens lille utflukt!

I dag våknet jeg med et smil om munnen :) Selv om jeg våknet tidlig (klokka 8-ish), hadde jeg klart å sove hele natten uten avbrytelser av katter som ville inn døra eller store smerter i kneet! Jeg følte meg så utrolig glad og var lykkelig over å endelig få fremgang om nettene!

I dag har det igjen vært et helt fantastisk vær! Mamma, som hadde fri fra jobben i dag, spurte meg om jeg ville være med ut en tur - Og jeg var ikke sein å be med! :D

Her er vi øverst i bakken :)

Her er vi på vei ned :)

Og her er vi nede ved veien og ved postkassene.

Utsikten er over Tyrifjorden (Norges femte største innsjø!)

Åh, det var helt fantastisk å komme seg ut i det fine været og gå litt! Men jeg skal innrømme at jeg ble sliten av denne distansen, enn så kort den var! Veien var ikke kort til sofaen og hvile beinet da jeg omsider kom inn døra igjen ;)

Nå kom nettopp mamma inn og fortalte at vi får besøk om en halvtimes tid! Lærke og familien hennes kommer en tur, og jeg gleder meg veldig til å se dem igjen! :) Møtte dem såvidt forrige torsdag rett før jeg ble med mamma på ridning, men det skal bli så kos å tilbringe kvelden sammen med dem nå :)

Jeg får komme meg opp og skifte og freshe meg litt opp før gjestene kommer. Jeg ønsker dere alle en fin kveld!

Vi skrives :)

- Linnie

Nyoperert livsnyter

Hei og hopp, humøret er på topp!

Jeg ligger i senga her hjemme i gode, kjære Modum. Selv om det ikke er stort å fylle dagene mine med (både på grunn av mitt hjems beliggenhet [ofte kjent under "sentrum av Gokk"], men også på grunn av kneet mitt, som dere kanskje vet er nyoperert), føler jeg meg sliten. Og til tross for at jeg er sliten hver kveld av å ikke gjøre noe, sliter jeg med å sovne om nettene - og det å holde på søvnen etter å ha sovnet. Kneet gjør vondt, og det er ufattelig vanskelig å finne en behagelig stilling å ligge i slik at jeg får den roen jeg trenger til å sovne.

Men, sett bortsett fra det, har jeg det bra! :) Det jeg faktisk fyller dagene med er lesing (jeg har nå lest ut boka "Indias Datter", og tenkte å begynne på Dan Browns "Da Vinci-koden"), spising (selv om jeg fremdeles har dårlig matlyst..), tv-titting og avslapping. I dag tidlig dro både mamma og pappa på jobb, så jeg var overlatt til meg selv her. Tenkte først at det ville bli deilig, men ved andre ettertanke skjønte jeg hvor hjelpeløs jeg var (er!). Jeg forflyttet meg fram og tilbake mellom stua og soverommet i løpet av dagen siden jeg oppdaget tidlig at det ikke var spesielt enkelt å bringe ting fra ett sted til et annet. I stua hadde jeg tv'en og frokosten mamma hadde vært så snill å smøre meg rett før jeg ønsket henne en fin dag på jobb og forsikret henne om at jeg klarte meg helt fint her alene. På soverommet hadde jeg data'en (dessverre uten Internett pga dårlige værforhold eller noe..), senga, boka mi og mobilen som lå til lading. Men det var i grunn godt å bruke beinet litt også. Jeg føler det er ganske bra, skjønner dere! Selv om det er vondt, tror jeg det er bedre enn forrige gang jeg opererte :)

Nå kikket nettopp mamma inn døren og forsøkte å lokke meg til stua med frukt og sjokolade og se på tv sammen med henne og pappa. Billig triks, men allikevel så brukbart og effektivt! Klokka 20 i kveld har jeg filmdate med mamma. Husker ikke hvilken film som går eller hva den handler om, men jeg så traileren på den i går, og stoler på min egen gårsdags dømmekraft! ;)

Kos dere masse selv i kveld, bloggtittere! Nå blir det frukt og sjokolade for slik en nyoperert livsnyter jeg er :)

Vi skrives :)

- Linnie

Fin dag etter en vond natt!

I går kveld ble jeg fort sliten. Selv om jeg nesten ikke gjorde noe i løpet av dagen, hadde det tatt på, og jeg glede meg til å sove! Men det viste seg at natten var elendig. Jeg klarte aldri å finne en behagelig stilling som gjorde at kneet skulle slutte å gjøre vondt! Jeg snudde meg desperat rundt flere ganger uten noe hell. Da klokka ble ett, begynte Simba å mjaue fra utgangsdøra. Jeg orket ikke å komme meg bort dit, så jeg prøvde å gjemme meg unna - uten hell her også! Uten mye blund på øynene karret jeg meg opp da klokka ble tre, og slapp gutten inn. Jeg følte meg svak av smertene og dumpet tilbake til senga. Nå var smertene enda verre siden jeg hadde hatt kneet i bevegelse, så det var stokk umulig å få sove. Jeg slo på lyset og begynte å lese. Det var helt forferdelig å oppleve at selv om jeg var så ufattelig sliten og trøtt, klarte jeg ikke å sove!

Jeg våknet mange ganger i løpet av natta, og det var en urolig søvn jeg falt inn i gang på gang. Da klokka ble 9, hørte jeg pappa stå opp, og jeg slo på lyset og fortsatte å lese. Etter hvert som jeg våknet, ble jeg i bedre humør!

Nå er klokka snart ett på dagen, og det nydelige være ute gjenspeiler det gode humøret mitt. Jeg spiste frokost med mamma og pappa i stad, og det var veldig koselig! Forresten slo jeg ny personlig rekord på tetris i stad :D Dere kan sjekke ut spillet mitt HER.

Noe jeg kjenner er litt utfordrende, er at alt tar så lang tid nå! Når jeg beveger meg bortover med krykkene. Fysioterapeuten jeg snakket med på sykehuset fortalte meg hvordan jeg skulle gå og belaste kneet i gangen, og det bruker jeg så sykt lang tid på! Jeg skal nemlig tråkke litt ned på det opererte beinet, men jeg skal regulere belastningen med smerteterskelen. Det er litt av en tålmodighetsprøve når jeg må bruke flere minutter på avstander jeg pleier å bruke knappe sekunder på!

Ellers er alt bra! Kneet er fremdeles ganske vondt, men jeg kan jo egentlig ikke forvente annet! Jeg koser meg hjemme med mamma og pappa, og ser på ski på tv. I blant får jeg også meldinger fra mine kjære venner på skolen, og det er godt å vite at de tenker på meg :)

Jeg ønsker dere alle en fin dag! Gjør dagen til en dag verdt å se tilbake på :)

Vi skrives.

- Linnie

Operasjonen min og dagene før operasjonen!

Hei :) Nå føles det som en evighet siden jeg skrev sist gang på denne bloggen! Kanskje det ikke er dét at det er lenge siden, men at det har skjedd så mye siden jeg skrev her forrige gang? Jeg kan jo oppdatere dere litt om hva som har opptatt tiden min de siste dagene!

Mandag 5. mars - Modulfag på skolen :)

Dagen startet med en god treningsøkt! Jeg har volleyball som valgfag (eg. kalt modulfag) mandager før lunsj, men jeg spurte om jeg heller kunne stikke på treningssenteret og trene styrke og stabiliserende øvelser for kneet - noe som var helt greit! Jeg var med på spillinga på slutten, og det var utrolig moro! Jeg fikk komplimenter for servinga mi, og jeg syntes jeg greide meg relativt bra i selve spillet også :) Utrolig moro å ha en så god siste volleyballøkt, siden jeg ikke får spilt nå på flere måneder..

Etter lunsj har jeg modulfaget hybelmat. Denne dagen skulle vi lage fiskesuppe, og Mats Olav og jeg fikk oppgaven å lage en kremet fiskesuppe sammen! Jeg har havnet på samme gruppe med ham tidligere - da vi vant smoothieskonkurransen på hybelmatgruppa :) Vi fikk også flest stemmer for beste fiskesuppe denne dagen (vel, vi fikk jo den kremete, da!), og det var moro :)

Tirsdag 6. mars - Surprise!

På kvelden dro jeg på en kort sykkeltur sammen med noen gode folk! Det var firkløveret (Mari, Andrea, Signe og meg) og Clarice og noen fra den internasjonale klassen; Simen, Alpha og Kesley. Det tok litt tid å fikse syklene til gutta, men vi kom oss endelig av gårde. Selv om Simen var veldig skeptisk til sykkelen sin - på om hjula ville komme til å falle av på vei ned, var det virkelig en koselig tur :)

Da vi kom tilbake på SUFH, fikk jeg en sms fra ei skjønn jente som heter Kristin. Hun lurte på om jeg ville komme på rommet og spise pizza! Jeg var ikke sein å be - Kveldsmaten med tørt brød fristet ikke veldig mye, og det var en stund siden jeg hadde vært sammen med henne nå! Da jeg kom inn på rommet der, ble jeg møtt av BOA-gjengen og Ingunn. Åh, det var så utrolig koselig :) Vi spiste pizza, prata, lo og koste oss. Mot slutten satte vi på musikk, og jeg fikk plutselig lyst til å danse! Jeg kom meg opp, vel vitende om at dette mest sannsynlig var siste gang jeg ville komme til å danse slik på flere uker - ja, kanskje måneder! - og danset. Jeg hadde ingen hemninger, og danset og sang av alle krefter - selv om Ingunn hadde tatt opp mobilen for å filme meg. Kristin ble med litt etter hvert også. Åh, det var helt fantastisk :D

Helene, meg og Sindre :)

Kristin og Ingunn :)

Kim og Kristin :)

Plutselig kom Andrea inn på rommet og sa jeg måtte bli med henne. Jeg syntes både hun og Mari hadde oppført seg merkelig i det siste. Kuttet meg ut og holdt meg utenfor.. Jeg, som var blitt veldig energisk av dansinga, hoppet etter Andrea der jeg fulgte henne opp til Maris rom. Jeg åpnet døra og ble møtt av flere ansikter som lyste mot meg; "OVERRASKELSE!". Jeg ble paff, og det gikk opp for meg at de hadde planlagt en avskjedsfest for meg dagen før jeg måtte hjem! De vartet opp med taco og brus og vi hadde en superkoselig kveld med latter, kos og prat. Jeg koste meg skikkelig :) Tusen takk Mari, Andrea og Signe som ga meg min aller første overraskelsesfest! :D

Onsdag 7. mars - Stippeintervju og hjemreise!

Rektoren og inspektøren på SUFH visste at jeg skulle dra denne dagen, så de satte opp intervjuet med meg i dag. Jeg har nemlig søkt om å bli stipendiat på skolen neste år, og alle vi 26 søkere (var det ikke?) måtte gjennom et intervju for at rektoren og inspektøren kan finne ut hvem som er best egnet som kandidater til neste års stipendiater. Jeg skal innrømme at jeg var nervøs, selv om hodet mitt var ganske fed up med tanker omkring fredagens operasjon. Det gjorde dessverre også at jeg ble litt ukonsentrert - og i ettertid kom jeg på masse jeg skulle ha sagt, men som jeg glemte. Utrolig kjedelig, for jeg har virkelig lyst til å få denne stillingen eller plassen! - Men disse dagene merket jeg at jo nærmere jeg kom operasjonsdagen, jo mer nervøs ble jeg. Jeg sov dårlig om nettene og hadde dårlig med matlyst. Jeg hater at det gikk ut over intervjuet jeg visste var viktig - viktigere enn søknaden vi leverte! Søren.

Etter endelig å ha pakket ferdig - til tida hjemme, Latvia og Påskeferie, kom jeg meg ned med den enorme kofferten min, samt ski og en sekk. Nå var det tid for å si farvel! Klemmer, gode ord og lykkeønskninger ble overøst av største generøsitet, og det fikk meg til å føle meg rik. Rik på venner og kjærlighet - og gud, så takknemlig jeg er for det! :)

Mari og Andrea kjørte meg ned til Ulsteinvik hvor jeg skulle ta nattbussen. De skrev en liten hilsen hver på hendene mine - de hilsenene leste jeg titt og ofte de kommende dagene :) På turen hjem fikk jeg sove mesteparten av tiden, og det var godt! Vel framme i Oslo tok jeg en ny buss til Vikersund. Jeg ble veldig overrasket da jeg oppdaget at bussjåføreren var faren til ei jeg spilte fotball med før! Vi pratet på turen, selv om jeg kjente at jeg fremdeles var ganske trøtt, men det var så koselig! :) Jeg kom inn døra hjemme da det var gått nesten 13 timer siden jeg gikk ut av SUFH i Sunnmøre.

Torsdag 8. mars - Kvalitetstid med mamma :)

I dag hadde jeg lyst til å varte mamma og pappa opp med den populære fiskesuppa Mats Olav og jeg lagde på mandag. Mamma hjalp til, og den ble ferdig til pappa kom hjem fra jobb. Jeg følte meg beæret over å være den første som lærte mamma å lage fiskesuppe fra scratch! Både mamma og pappa likte den, og det var gøy :)

Hver torsdag er mamma på ridning, og hun lurte på om jeg ville være med i dag! Det hadde jeg lyst til :) Jeg, som ikke har ridd siden jeg gikk i 10ende klasse og hadde ei venninne som hadde hest, var veldig spent! Det viste seg å bli en fin kveld. Mamma sa hun syntes jeg var flink, og jeg må selv si at jeg syntes det gikk ganske bra! :) - Og det fikk meg til å tenke på litt annet enn operasjonen i en god times tid.

Fredag 9. mars - Operasjonsdagen!

Pappa kom inn på rommet mitt klokka halv seks om morgenen og erklærte at det var tid for å stå opp. Jeg tillot meg selv å ligge i et par minutter til før jeg kom meg opp. Sekken min var pakket dagen i forveien, klærne mine lå klare på badegulvet, og jeg skulle ikke spise frokost. Det var ikke mye jeg skulle gjøre i grunn, og mamma og jeg kom oss av gårde da klokka var 5:50.

Vel framme på Ringerike sykehus fikk jeg, etter litt venting, et rom og jeg måtte skifte. Jeg skulle kun være iført en blå sykehusskjorte og underbukse. Jeg la meg i senga og jeg ble trillet av gårde av en koselig dame. Jeg kjente hjertet mitt dunke i brystet mens jeg prøvde å fange alle inntrykkene som ramlet inn i hodet på meg mens jeg kjørte bortover. Jeg husker faktisk også at jeg skottet en klokke på et rom vi kjørte forbi som viste ti på åtte, før vi kom inn en dør hvor det stod: "Operasjonsavdeling" - Og at jeg tenkte: "Kommer jeg til å huske dette etter operasjonen?"

Operasjonslegen min; Dr. Spauke, tegnet pil mot kneet han skulle operere.

Just in case??

Jeg ble lagt oppå et annet bord og trillet inn i operasjonssalen. Der husker jeg en mann som viste seg å være min anestesisykepleier. Han pratet rolig med meg og stilte meg spørsmål om hvordan jeg hadde klart å ryke korsbåndet. Veldig hyggelig :) Han tok en blodprøve av meg og satte en kanyle i høyrehånden min. Han sa alltid i fra når noe kom til å svi litt, og da jeg fortalte at det var noe som fortsatte å svi, sa han at han kunne begynne å gi meg de bedøvende midlene. Rett etter kom anestesilegen min. Jeg fikk ikke med meg hva navnet hans var, men jeg leste på skiltet hans at han het Lars. Plutselig la anestesisykepleieren en maskesak over ansiktet mitt og ba meg puste inn i den. Etter det må jeg ha blitt borte, for jeg husker ikke mer! :)

Jeg våknet noen timer senere og mamma satt ved siden av senga mi. Det var koselig å se henne igjen! Jeg husker at jeg frøs noe forferdelig. Mamma fortalte meg også i ettertid at da hun hadde kommet, hadde jeg ristet noe voldsomt i senga. Det er visst sånn "bevisstløse" meg reagerer på kulde. Ganske fascinerende, i grunn! Jeg fikk noen pledd over meg, og pratet litt med mamma. Klokka på veggen viste 12 (jeg hadde visst våknet første gang halv tolv), men jeg var så trøtt at jeg sovnet igjen - og flere ganger før jeg kom opp på rommet mitt.

Har det bra på sykehuset! :)

Beinet var vel bandasjert, kan du si!

Jeg hadde med meg boka "Indias Datter" så jeg hadde noe å fordrive tida med! Fikk også en sjokolade av mamma hvor det stod "Glad i deg" :)

Her er dataen, radioen og tv'en min! :D

Nattbordet mitt :)

Jeg følte meg overraskende bra til at jeg var nyoperert, og avviste hjelpen sykepleieren tilbød da jeg skulle på toalettet. Forrige gang jeg var inne til operasjon (i april 2007) husker jeg at jeg var adskillig mer hjelpeløs! Vel, det gjorde jo naturligvis vondt denne gangen også, men jeg ønsket å prøve å gjøre det selv. Smerten ilte gjennom kneet mens jeg strevde med å holde det oppe med det andre beinet. Først da jeg kom tilbake til senga og kunne slappe helt av begynte smertene å avta. Det gjorde minimalt vondt da jeg lå rolig i senga! Det gjorde faktisk mer vondt i høyrehånda mi der kanylen/veneflonen var satt inn! Nå skulle jeg også begynne å få antibiotika intravenøs - gjennom blodårene - gjennom denne kanylen/veneflonen. Dét gjorde vondt! Først skulle hun sprøyte inn noe saltvann for å rense, eller noe, deretter ble antibiotikaen satt på og holdt seg gående i mer eller mindre 30 minutter, før sykepleieren kom tilbake for å avslutte med å rense med saltvannet. Dette skulle gjøre flere ganger daglig, og siste gangen var klokka ett på natta. Da våknet jeg av at en ny sykepleier kom inn for å gi meg den siste dosen av antibiotikakuren. Jeg var glad til, men det var også denne gangen det gjorde mest vondt. Jeg måtte utbryte et lite stønn hver gang jeg kjente smerten ile gjennom hånden. Etter dette sovnet jeg og sov relativt godt gjennom natten.

Lørdag 10. mars - Ferdig på sykehuset!

Jeg våknet etter en merkelig drøm og husket ikke hvor jeg var. Da jeg åpnet øynene, så jeg ut av et vindu og jeg kunne høre stemmen til to damer jeg ikke kjente bak meg. Det tok noen sekunder før jeg husket at jeg lå på sykehuset, og jeg snudde meg og hilste på de to sykepleierne som hadde kommet. Det var en ny dag med måling av temperaturen og blodtrykket og blodprøver som måtte tas. På denne tiden følte jeg meg så sliten av alle sprøytene og prøvene at jeg nesten ikke enset dem lenger.

Denne dagen var kort. Var en tur og tok røntgen og pratet med en fysioterapeut og en legespesialist som informerte meg om opptrening, kontakt med leger og fysioterapeuter fremover nå og riktig bruk av krykker og belastning av kneet.

Mamma og pappa kom og hentet meg. Det var vondt å sitte i bilen siden jeg ikke fant noen behagelig stilling til kneet, men det gjorde ikke så mye. Vi var en kort tur innom Rema 1000, og det var utrolig koselig å se igjen Eirik der - som jeg ble kjent med da jeg jobbet der selv i fjor på denne tiden. Vi pratet litt før mamma og pappa kom med varene til kassa og gjorde seg klare til å dra.

Vel hjemme kapret jeg sofaen og tv'en. Resten av dagen var ganske rolig. Ensformigheten ble avbrutt da jeg tok hele turen til kjøkkenet for å gjøre noen bøy og strekkøvelser for kneet. Jeg har nemlig allerede fått noen øvelser, men det gjorde så forferdelig vondt at jeg ikke orket så mye. Satser på at det blir bedre etterhvert ;)

Nå ligger jeg i senga. Simba lå her ved min side i stad, men han forsvant en gang under denne heftige bloggskrivinga! Jøss, det ble virkelig ikke så greit lite dette innlegget heller gitt! Jeg sender mine tanker til SUFH som i kveld har hatt russekveld. Jeg skulle virkelig ønske at jeg ikke gikk glipp av det! Håper dere andre koser dere, i hvertfall :)

Beinet gjør ikke så vondt når jeg er i ro, så håper det ikke blir så utfordrende å sove etterpå. Ellers har jeg det bra! Har et par venneavtaler allerede, og får utnytte tida hjemme her så godt jeg kan. Jeg savner SUFH og fellesskapet vi har der oppe, men det hjelper jo ikke meg å tenke slik! Jeg må jobbe med å konsentrere meg om nået. Ikke bare i denne situasjonen, men også ellers faktisk! Ikke se meg for lenge tilbake, og heller ikke være for redd for hva fremtiden vil bringe. Konsentrere meg om det som skjer nå, og heller prøve å nyte øyeblikkene mens jeg kan. Når jeg kommer opp igjen til SUFH, er det kun fire uker igjen før skolen er over - jeg har ikke råd til å kaste bort den dyrebare tiden!

Uansett, nå må jeg få i meg litt kveldsmat før jeg tar kvelden. Det har faktisk vært utrolig godt å skrive litt her igjen :) Jeg takker igjen for tålmodigheten deres.

Vi skrives!

- Linnie

Endelig tilbake på SUFH!

Hei! Nå er det en stund siden sist. Jeg setter pris på tålmodigheten deres og håper alt er bra med dere :) I dag er det søndag, jeg befinner meg tilbake på SUFH og jeg har endelig tid til å skrive noen ord igjen her!

Nå har jeg vært på tre ski-/hytteturer på tre uker, og mot slutten kunne jeg kjenne at jeg virkelig lengtet tilbake til en rolig hverdag på SUFH. Første uka tilbragte musikklassen på SUFH på Bondalseidet i Ørsta. Det var utrolig koselig, og dagene fløy av gårde med prat, leik og spill, god mat, filmer, ski (bortover og nedover)/snowboard, grilling og kos utendørs og låtskriving :) Vi var også på besøk i audiofarm musikkstudio hvor alle i klassen skal spille inn hver sin selvskrevne sang i april! Det var spennende å tenke over at neste gang jeg trer inn i dette studioet har jeg et produkt ferdig som jeg skal spille inn på CD! Dere kan finne bilder av denne turen i loggboka til Musikk+ på SUFHs hjemmeside HER.

Uka etter denne uka var det vinterferie! Midt i uka tok jeg buss til Lillehammer for å møte Mari og Andrea på hytta familien til Mari leide på Skeikampen. Jeg koste meg masse med disse to herlige jentene :) Vi gikk på ski, filmet til en film vi lagde, spiste god mat og slappet av med en god bok. Andrea og jeg møtte også familien til Mari for første gang, så det var koselig å bli kjent med dem! :)

Første skoledag etter ferien dro hele skolen på tur til Fjellsetra til nok en skiuke! Den elendige formen jeg hadde søndag, dagen Mari, Andrea og jeg egentlig skulle ta nattbussen oppover, gjorde at jeg ikke orket tanken på elleve timer på bussen, så Mari og jeg tok flyet opp sammen på mandag. Vi kom oss til skolen, og jeg pakket om bagen og rakk å slappe litt av med Friends på rommet før vi kom oss av gårde med en liten gjeng klokka 21. På grunn av diverse forsinkelser var vi ikke framme på Fjellsetra før klokka var halv to på natta. Jeg var helt utslitt, og det var ikke lange veien til soveposen den natta!

Vi hadde noen veldig koselige dager på Fjellsetra! Jeg leste ut boka mi "The Hunger Games" og begynte på den nye jeg har fått låne av Katrine "Indias Datter". Jeg har ikke kommet veldig langt enda, men den har virkelig kapret meg allerede! Katrine kom bort til meg etter at jeg hadde holdt morgensamlinga på skolen og fortalte at hun hadde en bok som kanskje kunne interessere meg. Det er nemlig en adopsjonshistorie. "Historien fortelles av de to mødrene som kommer fra to forskjellige kulturer og deres felles datter Asha. Dette er en emosjonell og eksotisk fortelling som tar deg tett på Indias kultur, mennesker, lukter og smak."

I dag er det søndag og jeg befinner meg tilbake på skolen. Det var sykt deilig å komme hjem igjen, men jeg skal dessverre ikke være her lenge før jeg skal av gårde igjen. Fredag den 9. mars er nemlig den store dagen kommet for min kneoperasjon i høyre kne. Jeg skal rekonstruere korsbåndet på Ringerike sykehus. Selv om jeg virkelig gleder meg til endelig å få det gjort og kanskje bli bra (i hvert fall bedre!) igjen, gruer jeg meg til selve prosessen og tiden etterpå med krykker og følelsen av å være totalt hjelpesløs. Ja, jeg innrømmer det, jeg gruer meg til den tida. At jeg, nok en gang, må gjennom en lang periode med opptrening, tålmodighet og selvdisiplin for å bli frisk igjen. Skademarerittet har pågått nå siden september 2006, og jeg skal ærlig talt innrømme at jeg flere ganger har lurt på om det i det hele tatt finnes håp for beina mine - eller om det faktisk er helt nytteløst. Jeg lar meg ikke tenke lenge på det, men det kommer i blant.

Uansett, jeg tar nattbussen til Oslo onsdag kveld fra skolen. Jeg tviler på at jeg kommer tilbake til skolen før vi alle drar til Lativa. SUFH har avreise fra skolen tirsdag morgen den 20. mars, og selv om jeg syns det er ufattelig kjipt, tror jeg det er best om jeg møter dem på Gardermoen når de kommer dit på kvelden. Jeg kan tenke meg at det er ganske belastende å sitte på bussen lenge med nyoperert kne - Ja, vi skal kjøre helt ned til Latvia med buss! Så hvis jeg slipper unna de første elleve timene, er det vel i hvert fall noe?

I går trente jeg så hardt stabiliserende trening for knærne at jeg var støl og hadde vondt av å gå i dag! Men spinningstime har jeg vært på :) Jeg kjørte meg ganske hardt, og det var deilig! Jeg tok også og vasket rommet i går. Følte det trengtes så sårt, og jeg kommer jo til å etterlate Signe her i to uker alene med romvasken, så jeg tenkte jeg kunne trå til frivillig denne lørdagen. Det var i hvert fall godt å få gjort :)

Hm, når jeg tenker meg om, var det kanskje ikke bare treningen i går som gjorde meg så støl i dag! Jeg fikk nemlig låne rulleskøytene til Mina i går kveld, og jeg gikk noen runder på parkeringsplassen også :) Jeg prøvde å gjenskape et lite bilde av min tid som skøyteløper! Åh, det var sykt moro :) Men det var lårtrening delux!

Uansett, nå har jeg lyst til å bare ta med meg boka mi i firkanten og lese videre! Den er utrolig bra :)

Vi skrives.

- Linnie